Synnøve stod som frosset med de små, elegante hakker i hendene, og fingrene hennes slappet av av ren overraskelse. Den treklubben med mykt klikk falt på den tørre, sprekkeaktige jordoverflaten. Hun fikk knapt tid til et gisp så brå og gjennomtrengende var stemmen som kom bak henne. Den knirket som et gammelt bjørketre, men bærer en så fast ro at en iskald kribling løp nedover Synnøves rygg.
Det vokser ingenting i hagen din, kjære, fordi en død gjest har tatt seg til rette. Ser du ham ikke? Se deg nøye omkring, lille jente sa den ukjente, men mektige gammeldamen, med et blikk som så både inn i tidens støv og rett inn i Synnøves sjel.
Synnøve snudde seg sakte, nesten som en robot, og så for første gang den lille jordlappen foran den nye, ettertraktede hytta sin. Hjertet hennes klemte seg av en merkelig, uforklarlig melankoli. Hun hadde sett den hver dag, men akkurat nå skjønte hun hvor skremmende den var. Rett ved den pirkete, utskårne hagegjerden hun var så stolt av, lå en helt død, forkullet jordklump.
Ingen gressstrå, ingen knop, ingen livstegn. Mens bak hytta, i de flittig dyrkede blomsterbedene og i rosenbedene, blomstret roser, kornblomster strakte seg mot solen, og ripsbusker grønnet, så kontrasten fryktelig unaturlig ut. Synnøve prøvde å gjenopplive dette området hun gjødde, løsnet, vanninget med tårer som nesten var desperasjon, men alt var forgjeves.
Dypt inne i sine hageplager merket hun ikke at den tynne, krokete eldre kvinnen med krøllede rygg og år som knokler, men ikke som sjel, hadde kommet til den vidåpne porten.
Du kunne like gjerne ha på deg en ballettkjole til å grave i den svarte jord, med et hint av sarkasme i stemmen, men uten ondskap, observerte den gamle damen Synnøves antrekk: en dyr, perfekt passform rosa topp og matchende sykkelbukser av en teknisk stoff.
Instinktivt rykket Synnøve en rødlig lokk fra pannen, og et lite flåt smilte på leppene.
Dette dette er en spesiell uniform, bestemor. For hagearbeid. Pustende forsøkte hun å forklare, men stemmen var svak. Og naboene i den nye, fine kolonien vår, går alle pent iført Alt er rent, ryddig Ingen har bodd her før, alt er fra bunnen av
Den gamle damen nikket ikke lenger. Hun tok tak i sin hjemmelagde, køllelignende stav, tråkket sakte bort og forsvant i sommerstøvet bak veikrysset. Synnøve sto igjen alene, med en larmende, dyp stillhet som bare ble brutt av hennes eget, raske hjerteslag.
«Hvordan kunne dette skje? tenkte hun febrilsk, mens hun tok av seg hagehandskene og sjekket den feilfrie manikyren. Hvorfor har en død gjest kommet til mitt nye lyse hjem? Hvem er han, og hva vil han?»
Heldigvis hadde hun nettopp før flyttingen, som nesten var en flukt fra det travle Oslo, fullført et kurs i negleteknikk. «Nå skal fingrene alltid være i toppform», mumlet hun ironisk, «og kanskje hagen også, så alt vokser, blomstrer og gjør meg glad uten spøkelser.»
Hun fortalte ikke ektemannen, den travle Morten, om den merkelige besøkeren. Hun fryktet hans praktiske, rasjonelle smil. Men tankene kom tilbake gang på gang, som en påtrengende melodi. Selv de dyreste, mest moderne gjødslene, råd fra internett og erfarne hagegjester fra nabolaget, kunne ikke hjelpe. Tomten foran hytta forble en ørken, tørr og død som en gravstein.
Synnøve hadde virkelig lyst til å ta vare på hagen. Hun hadde tatt nettkurs, kjøpt en bunke vakre magasiner, og elsket prosessen å kjenne jordens duft, pleie de skjøre spirene. Hun hadde allerede sett noen første gode resultater. Men akkurat den forbanna, forbannede jordklumpen ved inngangsdøren nektet å gi etter, som om en usett mur holdt alt liv ute.
Kanskje jeg må hyre en dyr landskapsarkitekt og jordekspert, mumlet hun trist mens hun stirret på det svarte flekket av skam fra vinduet. Men om den spøkelsesgasten virkelig finnes, tror jeg ikke engang ekspertene vil kunne hjelpe.
Et par dager gikk. Synnøve så enda en video fra en erfaren hageekspert, la fra seg telefonen, og lyttet til den stille, stjerneløse natten. Morten sov allerede tungt, snorket i takt med sine forretningsideer, og Synnøve burde ha sovet også, men søvnen løp fra henne.
Å, for en kveldssmerte ingen luft å puste, hvisket hun, dro av seg den silkelette pleddet og gikk mot den glitrende glassdøren som ledet ut på den romslige balkongen.
Hun åpnet den stille og steg ut under den kjølige natteluften. Fra andreetasjen var den forbannede tomten nesten skjult bak takoverheng og skyggen fra en stor, gammel eik. På et impulsiv øyeblikk krøp hun over de kalde rekkverkene for å kikke inn i mørket der den døde jorden lå.
Der så hun ham.
Under den spisse, skjeve månen, som brøt seg gjennom revne skyer, vandret en ukjent skikkelse på den oppgravde, men livløse jord. En mann. Han sto med ryggen mot henne. Bevegelserne hans var merkverdige, langsomme, som om han kjempet mot en usynlig motstand. Han tråkket, sank ned på huk, reiste seg igjen, og stakk tåen på en gammel, slitt støvel mot bakken, lette med lange, bleke fingre som lette etter noe.
Synnøves hjerte stanset, så slo det så hardt at hun skjelte. Hun stirret inn i mørket, og jo lenger hun så, jo tydeligere ble det han var halvgjennomsiktig. Måneskinnet trengte seg gjennom en skrøpelig kropp iført en gammel dressjakke. Bevegelsene hans var ikke bare trege, men også overnaturlige, uten jordens tyngde. Dette var helt klart ikke en levende mann.
Panikken skar gjennom henne som en sort bølge, og hun følte beina svinne. Hun var klar til å falle fra balkongen ned på de skarpe steinene nedenfor, men i det øyeblikket snudde mannen seg.
Han så rett på henne med et ansikt som var tomt for uttrykk, fjern som blekt marmor. Store, gammeldagse bart og nøyaktig delt hår. Øynene fulle av tomhet, mørke som dypet i fjorden.
Plutselig strakte han begge armene frem, som om han ville nå henne over hele avstanden, gripe henne i halsen med iskalde fingre. Synnøve fikk inntrykk av at hans dystre, døde ansikt kom nærmere og nærmere, fylte hele rommet Hun slapp et lite, kvalt stønn, brøt seg løs fra rekkverket og tumlet bakover, rett inn i soverommet på det kalde gulvet.
Den gamle damen viste seg overraskende lett å finne. Synnøve var sikker på at en slik kvinne ikke kunne bo i den sterile, nybygde hyttekolonien deres. Så hun tenkte at huset måtte ligge bak broen, i den gamle, sovende bygda. Hvor hun bodde, fant hun ut på en enkel måte hun spurte de eldre damene som satt på benken ved brønnen.
Synnøve stoppet den pene bybilen ved en falleferdig, ubehandlet hytte med utskårne, men avskallet listverk. Porten hang på en rusten lås, så hun bestemte seg for å ikke banke.
Bestemor! ropte hun, forsiktig og peipende gjennom sprekken i gjerdet. Er du Vilde? Jeg heter Synnøve! Du snakket i forrige uke om tomten min om gjesten
Døren knirket, og på dørkarmen dukket den samme gamle damen opp. Hun smøg øynene sammen og så på gjesten.
Herre Gud Du har igjen gjort deg klar som om du skal på bal, mumlet hun, men klarte å si det tydelig, mens hun kritisk betraktet Synnøves chiffonkjole og elegante hæler. Så vinket hun med hånden og nikket. Kom inn, så lenge du har kommet! Bare pass på at hælene ikke knuser gulvene mine! Så, hva vil du ha?
Synnøve, som trådte inn, fikk en knute i halsen.
Han han er virkelig her. Tråkker der du sa. Jeg så ham i går kveld stemmen hennes dirret. Jeg tenkte hvis du ser slike og ikke er redd du har sikkert møtt dette før. Kanskje du vet hvordan man driver ham bort? Hun knyttet hendene, og neglene hennes glitret i halvmørket.
Jeg tenkte ja, riktig, lille venn, nikket den gamle damen, og i øynene hennes blinket noe udefinert som Synnøve ikke kunne tyde. Vil du ha at jeg jager ham bort?
Synnøve nikket hjelpeløst, og deretter, i en febrilsk gest, åpnet den vakre lærvesken sin og trakk ut noen store, knasende kroner.
Jeg vet ikke hvor mye det vanligvis koster. Jeg er ikke grådig, ærlig talt! Om du trenger mer jeg drar til minibanken, henter mer! Bare si hvor mye!
Den gamle damen, som het Vilde, så nøye på pengene, så deretter rett i Synnøves øyne. Blikket hennes myknet.
Nok er nok, sa hun stille, men med en myk tone. Jeg skal hjelpe deg. Sett deg, så skal jeg hun stanset og senket blikket litt. Beklager, jeg har ikke te å tilby. Den er borte i går. Butikken er tre mil unna gamle knokler bærer meg ikke lenger.
Synnøve satte seg på kanten av en gammel, malt krakk og så seg snikende rundt i hytta. Et enkelt, men slitt gardin hang over det eneste vinduet. På bordet lå ingen duk, og den knuste lakken på den gamle buffeten viste dype sprekker. En gjennomsiktig sukkerkrukke var tom, likt en flettet brødkurv ved siden av. Alt var fattig, tomt og ensomt.
Hent en flaske fra kjøleskapet, en klar en, ropte Vilde fra rommet ved siden av. Jeg har en egen urteinfusjon. Litt bitter, men gir styrke og helse.
Synnøve åpnet den knirkende kjøleskapet. Hjertet hennes sank enda mer. Der lå en halvliter flaske med uklar væske, tre egg, en påbegynt krukke med surkål, og en tom, slitt smørkanne.
«Å, herregud tenkte hun med en skarp smerte. Hun lever i slik fattigdom, mens jeg kom med dyr bil og silkekjole.»
Har du funnet den? ropte den gamle damen.
Ja, bestemor Vilde, kommer straks!
Vilde kom bort og ga Synnøve en liten, stram bunt av avispapir, bundet med en strikk.
Grav dette på tomten din. Ikke dyp, bare ved spadehåndtaket. Om tre dager vil gjesten din dra sin vei og aldri komme tilbake. Ikke vær redd. Det er bare urter, tørre greiner, skogsbær alt med god intensjon. Så, hva med te?
Synnøve tok en slurk av den bitre, men aromatiske drikken.
Veldig godt, smilte hun oppriktig, mens hun takket. Kan jeg også tilby deg noe? Jeg har nettopp kjøpt masse varer før flyttingen en slags shoppingtvang. Jeg har to av alt, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Kanskje du trenger noe?
Før hun fikk svar, sprang Synnøve ut av hytta, kom tilbake etter ett minutt med en enorm papirpose. Hun begynte å tømme den på bordet og snakket uten stans:
Solsikkeolje hvorfor tok jeg to? Jeg lager alltid for to, for Morten, for magen Te åh, svart, men vi drikker grønn Søtsaker jeg elsker dem, men må gå ned i vekt, og hjemme er det masse sjokolade Liker du kjeks? Til te perfekt! Pastiller jeg kjøpte dem uten å vite om jeg skulle ha dem Kjøtt oida, hvor mange? Fryseren er full! Korn brun ris, grønn bygg Etter at Morten fikk magesmerter, begynte jeg på ernæringskurs, så nå kjøper jeg kun sånt.
Hun la maten pent i hjørnet av bordet, men unngikk å se på Vilde. Hun var redd hun skulle tolke gesten som veldedighet fra en rik nabo, og bli fornærmet.
Men da hun endelig så opp, så hun stille, lyse tårer rulle nedover Vildes kinn. Den gamle damen tørket dem med en liten håndkle.
Takk, kjære, hvisket hun så lavt at det hørtes ut som løv som rasler utenfor vinduet.
Det er du som skal takke, pustet Synnøve lettet, og trakk på skuldrene som om hun ikke hadde sett tårene. Jeg drar tilbake til tomten! Men om du ikke har noe imot det, kan jeg komme på besøk igjen? Jeg er nysgjerrig på deg.
Synnøve gravde bunten på stedet Vilde hadde vist. Den dystre mannen med barten ble aldri sett igjen. Nøyaktig en uke etterpå, som Vilde hadde spådd, brøt de første, forsiktige spirer gjennom den tidligere døde jord. Ugress, løvetann og en annen grønn urt. Synnøve gråt av glede jorden hadde våknet.
Den samme dagen gikk Vilde, med en trestokk, sakte mot den gamle, forlatt kirkegården i landsbyen. Hun gikk langs den smale stien, nikket til usette venner, hilste på kjente ansikter fra fortiden. Til slutt stoppet hun ved en umerket, men tydelig slitt stein. På den knuste, gråe steinen kunne man se et gammelt foto av en mann med full bart.
Takk, Peder Andersen, sa hun stille mens hun knelte og dro opp tørre kvister rundt graven. Du hjalp meg. Jeg skal hjelpe deg. La det bli ryddig og vakkert Du kan hvile i fred nå. Takk.
To uker senere banket Synnøve på Vildes dør igjen, med den tunge, fulle vesken ved foten.
Bestemor Vilde, det er meg,Synnøve smilte, sank ned på den knirkete stolen og sa: «Takk, Vilde, for at du viste meg at både hage og hjerte kan blomstre, selv etter de mørkeste nettene».
