Solveig oppdaget at Einar hadde tatt på seg sin fineste skjorte den samme kremfargede, som de hadde kjøpt sammen i fjor på hans bursdag, sammen med nye sko. Han hadde også tatt på seg manjetter, selv om han vanligvis slapp av i joggebukser hjemme på søndager.
«Solveig, vi må snakke,» sa han, stående ved vinduet med ryggen til henne.
Hun plasserte sakte kaffekoppen på bordet. Hjertet slo, men på en merkelig måte ikke av frykt, men av nysgjerrighet.
Einar hadde tydelig forberedt seg på denne samtalen, som om den var en viktig seremoni.
Så gikk det opp for henne: han ventet tårer, veisignaler, dramatiske utbrudd. Men hun følte plutselig en merkelig ro.
«Jeg tror det er best at vi går fra hverandre,» fortsatte han uten å snu seg. «Vi forstår begge dette.»
«Forstår vi?» gjentok hun, overrasket over sin egen stemme. Den var rolig, nesten nysgjerrig.
Einar vendte endelig blikket mot henne. Ansiktet hans uttrykte overraskelse hun hadde reagert annerledes enn han hadde forutsett.
«Vel, vi er jo voksne mennesker. Følelser er forbi, hvorfor late som?»
Solveig lent seg tilbake i stolen.
Tjue to år med ekteskap. En sønn som hadde vokst opp, en ungdomstid, og hennes egne førti år. Nå begynte hun sannsynligvis på sine egentlige femti.
«Hvor skal jeg da gå?» spurte hun enkelt.
«Vel» Einar nølte. «Du kan bo hos Maren en stund, eller leie noe. Jeg kan hjelpe med penger i starten.»
Maren hans søster, som hele livet hadde ment at Solveig hadde kastet bort seg ved å gifte seg med ham.
«Hjelpe med penger», tenkte han, så gavmildt.
«Hva planlegger du selv?»
«Jeg? Han så ikke ut til å forvente et svar. Ingenting særlig. Kanskje selge leiligheten og kjøpe noe enklere.»
«Leiligheten? spurte Solveig, og lente hodet. Den der?»
«Ja, den. Hva da?»
Hun reiste seg, gikk mot vinduet. Einar trakk seg instinktivt tilbake.
Nedover gaten vandret skolebarn med ryggsekker skolestarten var i gang. Livet fortsatte sin egen rytme.
«Einar, husker du på hvem leiligheten står i navn?»
«På meg, selvfølgelig. Hvorfor?»
«På deg? En tone av overraskelse gled inn i stemmen hennes, så oppriktig. Er du sikker?»
For første gang i samtalen så han forvirret ut.
«Selvfølgelig. Vi kjøpte den for lenge siden med penger mamma ga meg før bryllupet. Husker du?»
Hun hadde solgt rommet i borettslaget og sagt: «Dette er til deg for fremtiden». Så ble det til vår felles fremtid.
Einar var stille.
«Den ble registrert på meg fordi du ikke hadde jobb den gangen, du lette etter din rette vei. Jeg trengte inntektsdokumenter til banken for lånet.»
Kom du på det nå?
«Men vi Vi hadde avtalt»
«Vi hadde avtalt at den skulle være felles. Sånn var det helt til du bestemte deg for å dele alt.»
Solveig satte seg igjen, tok opp koppen. Kaffen var avkjølt, men hun tok en slurk.
«Vet du, Einar, jeg innser plutselig at du har rett. Vi bør virkelig gå hver vår vei.»
«Virkelig? Han ble litt mer livlig, men et gnist av uro glødet i øynene.»
«Ja. Hvis du vil ha et nytt liv, la oss gjøre det på en ærlig måte. Jeg blir i leiligheten den er min. Du finner et annet sted på egen hånd, med dine egne penger.»
«Solveig, men vi kan jo også bli enige som vanlige folk»
«Er det ikke akkurat som vanlige folk? Hun smilte. Du vil ha frihet du får den. Fullstendig.»
Einar satte seg overfor henne. Den fineste skjorten virket nå helt meningsløs.
«Men jeg har ingen penger til en ny leilighet»
«Jeg har ingen lyst til å forsørge deg. Du sa selv vi er voksne.»
«Jeg trodde vi kunne løse dette i fred»
«I fred gjør vi det. Ingen skriker, ingen krangler. Hver får det han vil ha. Du ville ha meg til å gå, men nå er det du som går. Er det ikke rettferdig?»
Solveig reiste seg, tok koppen og gikk mot vasken.
Telefonens skjerm blinket med en melding om dagligvarelevering bestillingen hun hadde gjort i går for i dag.
«Jeg trenger tid til å tenke,» mumlet Einar.
«Selvfølgelig,» svarte hun, og la koppen ned. «Men ikke drøyt. Jeg har venner på besøk i dag. Jeg vil ikke ha dem som vitner til en familieskuespill.»
Einar gikk inn på soverommet. Solveig hørte ham snakke i telefonen lavt, men opprørt. Hun hentet ingrediensene til lunsj og begynte å skjære grønnsaker.
Bevegelsene var rolige, nesten meditative. En halv time senere kom han tilbake på kjøkkenet.
«Solveig, er vi kanskje for raske? La oss diskutere alt en gang til.»
«Hva skal vi diskutere? Hun løftet ikke blikket fra skjærefjøla. Du har bestemt alt. Jeg har godtatt. Alt er ærlig.»
«Men leiligheten Vi har investert i den sammen. Vi har pusset, kjøpt møbler»
«Pusset? Solveig så endelig på ham. Den jobben min far gjorde med egne hender, gratis? Eller møblene jeg kjøpte med min lønn mens du lette etter din plass i livet?»
«Jeg har alltid jobbet!»
«Jobbet. Men lønnen din gikk til deg, mens jeg bar familien. Husker du da jeg sa: «En mann må ha egne penger for selvrespekt»?»
Einar ble stille.
«Jeg husker også da du sa du ikke var klar for barn. Så da Anders ble født, var du redd for farsrollen, men nå roser du deg som en omsorgsfull pappa.»
«Hva har det med dette å gjøre?»
«Det viser meg at du bestemte deg for å gå i går, ikke i forrige uke.»
Solveig la fra seg kniven, snudde seg mot ham.
«Fortell meg, liker Oline leiligheten? Eller planlegger dere å kjøpe noe annet?»
Han ble blek.
«Hvem er Oline?»
«Den du har skrevet til i seks måneder. Den som har jobbet i ditt firma i åtte år, ingen barn, men drømmer stort. Husker du?»
«Har du fulgt meg?»
«Hvorfor følge? Du forteller alt selv. Husker du kvelden for tre uker siden? Du kom hjem lykkelig og snakket om kollegaen. Så flink, så lovende. Dagen etter kjøpte du en ny skjorte.»
Solveig tok et håndkle og tørket hendene.
«Du begynte også å dusje om morgenen før jobb. Før stod du og vasket om kvelden. Du kjøpte en parfyme. Meldte deg på treningssenteret for første gang på ti år.»
«Solveig»
«Og du tar mobilen med deg selv inn i badet nå. Før lot du den ligge hvor som helst. Du smiler fortsatt til skjermen.»
Et varsel blinket på Einars smartklokke. Han så raskt på den og dekket håndleddet.
«Skriver Oline? spurte Solveig med ekte nysgjerrighet.»
Einar sank ned i stolen.
«Jeg hadde ikke planlagt»
«Planlagt hva? Å forelske deg eller å bli oppdaget?»
«Det skjedde tilfeldig. Vi snakket på jobben, så»
«Så du bestemte deg for at jeg selv skulle gå. Praktisk. Leiligheten blir din, omdømmet ditt intakt.»
Hvis hun går, er hun skyldig. Med Oline kan han starte på nytt, helt rent.
Solveig satte seg overfor ham.
«Vet du hva som er merkelig? Jeg er ikke sint i det hele tatt. Faktisk takknemlig. Du har fått meg til å innse at jeg er sterkere enn jeg trodde.»
«Hva tenker du å gjøre?»
«Bo. Her, i min leilighet. Kanskje endelig begynne på drømmen jeg alltid hadde, men aldri våget. Jeg får tid til meg selv nå.»
«Hva med Anders?»
«Anders er 21. Han er voksen. Jeg tror han klarer seg selv, ser hva foreldrene gjør.»
Einar reiste seg og gikk langs kjøkkenet.
«Solveig, kan vi ikke finne en løsning? Jeg er villig til å betale erstatning»
«For hva? Hun ble oppriktig overrasket.»
«Vel For leiligheten. For årene vi har delt.»
«Einar, vil du kjøpe leiligheten min for å flytte inn med kjæresten din?»
«Ikke så grovt»
«Hva? Tilbyr du meg penger for at jeg frivillig blir hjemløs?»
Solveig lo oppriktig, uten sinne.
«Før ville jeg takke deg av medfølende. Tenkte: «Stakkars ham, han er ikke ond, bare forelsket». Jeg ville gått til søsteren, be om unnskyldning for at jeg ikke kunne holde ham.»
Hun gikk mot vinduet.
«Nå ser jeg: Du trodde jeg var en lettlurt kvinne som ville tåle alt. Vet du hva? Du tok feil.»
«Så du blir ikke med?»
«Nei. Du går. I dag. Ta bare dine personlige eiendeler.»
«Hva om jeg nekter?»
Solveig snudde seg mot ham. I blikket hennes var roen til en som endelig forsto sin egen kraft.
«Da får Oline vite at hennes kjæreste er gift og likevel søker en ny bolig. Tror du hun vil like det?»
Einar var tavs.
«Du har en time,» la Solveig til. «Venninnene mine kommer klokken fem. Jeg vil ikke at de skal se et familiedrama.»
Hun tok en sprayflaske fra vinduskarmen og begynte å spraye plantene.
Stilheten senket seg i leiligheten kun vannets sus og noen knirkende gulvplanker da mannen samlet sine ting.
Solveig smilte til den blå fiolinen sin. Det virkelige livet hadde akkurat begynt.
