Greit, folkens, fisket kan vente, bestemte Viktor og grep fiskekroken. Vi må redde den hjelpeløse.
Viktor styrte båten sin over den rolige overflaten i Oslofjorden, mens passasjerene turister fra Oslo kastet sine stenger med iver. Dagen var strålende: solen skinte klart, en mild bris blåste fra vest, og fisken bet lystig.
Viktor, ser du noe der borte? ropte en av ferierende plutselig, pekende mot horisonten.
Kapteinen knyttet øynene sammen, stirret utover vannet:
Som en fugl nei, noe merkelig.
Da båten kom nærmere, så alle på hverandre med forbløffede blikk. I vannet, knapt overflaten, kjempet en desperat katt med sine våte poter. Den var rødlig, gjennombløtt og fullstendig utslitt.
Jøss! ristet Viktor på hodet. Hvordan havnet den her? Kysten er en og en halv kilometer unna!
Kanskje den falt av en båt? foreslo en av turistene.
Eller strømmen har dratt den med seg, la en annen til.
Katten mjauet sorgfullt og prøvde å svømme mot båten, men kreftene var i ferd med å ebbe.
Greit, folkens, fisket kan vente, gjentok Viktor og fanget den lille fiskekroken. Vi må redde den stakkars.
Det var ikke lett å få katten opp i båten den skrek, rev seg, og kastet seg fra side til side. Til slutt ble den ført mot krogen, og de klarte å løfte den forsiktig om bord.
Så sliten den er, sukket Viktor mens han pakket den skjelvende katten inn i en gammel jakke. Hvor lenge har den vært i vannet?
Katten krøp inn i et hjørne på dekk og så på menneskene med forsiktige, redde øyne. Den våte pelsen sprutret i alle retninger, og snuten vibrerte.
For en skjønn liten fyr, mumlet kona til en av turistene, Åse, med ømhet. Så ung også.
Vi må få ham til en veterinær, bekymret Viktor. Hvem vet hvor mye vann han har slukt.
Veterinæren undersøkte katten og roet alle:
Den er frisk, men sliten. Dehydrert og redd men den holder på. Gi den ti dager med hvile, så er den som ny.
Skal vi prøve å finne eierne? spurte Viktor.
Vi kan sette opp en annonse, men det ser ut som den er en vandrerkatt. Den virker som en gatemat.
Viktor tok med seg katten hjem. Hans kone, Gunn, møtte den nye «gjesten» med varme:
Åh, så tynn! Vi skal gi deg noe godt å spise!
De første dagene krøp katten under sofaen, kom frem bare for å spise. Etter hvert begynte den å utforske det nye hjemmet. En uke senere mjauet den høyt da Gunn strøk den over ryggen.
Vet du, sa Viktor til Gunn, kanskje vi skal beholde ham? Eiere er sjelden å finne.
Jeg er med, smilte Gunn. Jeg har drømt om en kattunge lenge. Hva skal vi kalle ham?
Lykke, svarte Viktor med en gang. Ikke alle får slippe unna i det åpne havet.
Katten, som hørte sitt nye navn, løftet hodet og gav et høyt mjau som om den godkjente valget.
En måned gikk, og Lykke var blitt en fast del av familien. Han møtte Viktor ved døren, krølte seg på Gunns fang, og smøg seg inn på kjøkkenet for å be om fisk. Bare vann unngikk han fortsatt han nærmet seg skålen med stor forsiktighet.
Han har nok en psykisk skade, fortalte Gunn til naboene. Etter sånt er det forståelig.
Kanskje det er skjebnens vilje? funderte naboen Tiril. Den svømte rett inn i vår liv.
Viktor strøk katten bak øret:
Kanskje det virkelig er skjebnen. Heldig at vi dro på fisketur den dagen. For ellers
Den røde katten gnidde seg mot hånden og malte fornøyd, som om den sa: «Alt blir bra. Jeg er med dere. For alltid.»
Og Viktor og Gunn nikket i taus enighet.
Noen ganger blir hjelpen som gis i et kritisk øyeblikk til den mest uventede lykke. Noen ganger kommer redningen der du minst tror du vil finne den, og selve flaksen driver rett mot deg. Det viktigste er å gripe øyeblikket når noen trenger deg.
Det er i slike stunder livet åpner seg for ny, uventet kjærlighet. Selv om starten er skremmende, blir de sterkeste bånd ofte smidd i vanskelige tider.
