Solveig ble gravid. Mannen hennes, Geir, holdt henne i hånden gjennom hele svangerskapet og oppfylte hver eneste vri og lyst hun hadde. Endelig kom dagen da Geir kjørte henne til fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus. Da den lille, friske jenta kom til verden, slapp Geir et lettet sukk. En fornøyd, nybakt pappa satte kursen hjem for å hvile litt.
Neste morgen dro han tilbake for å besøke kona og den nyfødte. På resepsjonen fikk han beskjed: Din kone er ikke her. Det kunne ikke stemme, protesterte Geir. Kanskje hun bare har gått ut en tur? Søk etter henne! Nei, hun har gått, her er en lapp, sa sykepleieren og rakte ham et ark brettet i to. Geir slapp opp og leste de to ordene som fikk ham til å blekne: «Ikke let etter meg».
—
Geir var salgssjef i et mellomstort firma i Bergen og var fortsatt ugift. Da han så den unge, vakre Solveig på kontoret, falt han pladask for henne. Hun begynte sin første arbeidsdag i avdelingen, og Geir gikk straks bort til henne.
God morgen, kollega, sa han med et så varmt smil at Solveigs blikk ubevisst lå fast på ham.
God morgen, svarte hun med en myk stemme og smilte tilbake.
Da er du klar for oppgavene dine. Oksana, vår erfarne seniorkonsulent, vil vise deg rundt, pekte han mot den høytidelige damen ved skranken. Les gjennom arbeidsinstruksen, og lykke til. Håper vi får et godt samarbeid.
Karianne, som satt ved siden av, lente seg over til Liv og hvisket: Hvorfor begynner Geir nå å vie så mye oppmerksomhet til nyansatte? og de lo begge to.
Solveig observerte først litt tilbakeholdent; hun var ny i laget og holdt seg i bakgrunnen. Den 22årige kvinnen hadde allerede i tenårårene rotet i flere forhold. Hun hadde i kollegiet forsøkt å slå seg sammen med en professor som var mange år eldre, men han trakk seg etter rykter om hans egen kone.
Etter en stund inviterte Geir henne på en kaffe etter jobb.
Hvorfor ikke, du er jo sjefen min, og en sjef bør ha et godt forhold til sine ansatte, svarte hun med et smil.
Geir, som var tretti år gammel og fortsatt ugift, hadde hatt noen flørter, men ingen alvorlige forhold. Denne gangen gikk det raskere; de ble kjærester, og kollegene ble overrasket da Geir kunngjorde at han og Solveig planla å invitere dem til bryllup.
Han oppfylte alle Solveigs ønsker uten innvending. Hun fremmet en betingelse:
Ingen barn ennå, jeg vil nyte livet mitt. Når jeg er klar for å bli mor, sier jeg ifra. Inntil da, kjære, så la oss hoppe over bleier og småskjorter.
Geir trodde at med tiden ville Solveig innse at et familieliv uten barn egentlig er et tomt familieliv. Tiden gikk, men Solveig ville ikke ha barn, og hver gang Geir tok opp temaet, avbrøt hun ham skarpt.
Jeg har jo sagt fra starten av at jeg ikke er klar, så ikke press meg med en baby nå.
Etter en stund oppdaget Geir at Solveig kom ut av badet med en positiv graviditetstest i hånden.
Hva, er du gravid?! spurte han, og hun nikket.
Han løftet henne opp av glede, men hun brast i tårer.
Jeg vil ikke føde, jeg vil ikke bli tykk. Du må gjøre noe!
Geir holdt henne i armene og kysset henne i de tårevåte kinnene.
Ikke bli sint, ikke gråt dette er lykke. Jeg elsker deg, Solveig, vi får en baby!
Solveig var imidlertid fast bestemt og oppsøkte lege for å avbryte svangerskapet. Geir kom akkurat i tide til sykehuset, men hun hadde ennå ikke gått inn på rommet. I et opphetet øyeblikk trakk han henne ut på gangen.
Vær så snill, ikke gjør noe! La barnet bli vårt. Jeg vil hjelpe deg i alt, lover jeg!
Hun gikk med på det på betingelse av at de skulle slippe bleier og at han ikke måtte stå opp om natten for barnet. Geir forlot aldri Solveig i løpet av svangerskapet, oppfylte alle hennes små og store ønsker. Til slutt kjørte han henne til fødeavdelingen igjen. Da den sunne jenta kom til verden, pustet han lettet ut.
Den fornøyde, nye pappaen dro hjem for å slappe av. Dagen etter returnerte han til fødeavdelingen for å besøke kona og barnet, men ble møtt med en overraskende beskjed: Din kone er ikke her, hun har løpt, og barnet er igjen alene.
Det kan ikke være sant, kunne ikke Geir tro det. Kanskje hun bare har gått et annet sted? Finn henne!
Nei, hun har gått, her er en lapp, rakte sykepleieren ham et ark brettet i to. Geir brettet den ut og ble blekt av det han leste:
«Ikke let etter meg».
Ingen av dem dukket opp på kontoret eller hjemme, hun svarte ikke på telefonen, og hun endret nummer. Først etter halvannen måned ringte hun Geir.
Hent bort mine ting, så kommer min bror Arne og tar dem. Anmeld skilsmisse selv, jeg kommer ikke tilbake.
Det ble aldri snakket om datteren; hun var verken viktig for henne eller Geir. Så ble Geir både far og mor for lille Alva, takket være sin mor som bodde i nærheten og hjalp med alt.
—
Sigrid, som bodde i Trondheim, fikk et uventet telefonoppring fra skolen. Læreren til sønnen deres, Eirik, var i ferd med å ringe.
Kom umiddelbart til skolen, det har skjedd noe med din sønn! la hun fra seg røret uten å gi flere detaljer.
Sigrid kastet sekken, spurte om permisjon på jobben og løp mot skolen.
Hva kan Eirik ha gjort? Han er vanligvis rolig og trives i klassen, tenkte hun mens hun hastet.
Eirik hadde blitt født mot alle odds. Ikkje før hun giftet seg med Ivar, hadde hun fått vite at han aldri kunne få barn. Ivar hadde en legeerklæring som bekreftet infertilitet, og dette var hans tredje ekteskap.
Kanskje legene tok feil? Det finnes jo en liten prosentandel tenkte Sigrid, og hun giftet seg likevel med Ivar fordi hun elsket ham, men håpet de kunne adoptere fra barnehjemmet. Ivar hadde i første ekteskap holdt på i ett halvt år, der han anklaget sin kone for å gå på fest. Andre ektefelle presset ham til medisinske undersøkelser, men trakk seg så.
Sigrid hadde sagt at hun virkelig ønsket å bli mor, så Ivar var ærlig med henne. Til tross for alt ble Sigrid gravid. Hun fløy fra legevakten med en attest som viste at hun var åtte uker gravid.
Ivar, se her, rakte hun ham papiret, vi får en baby! Jeg sa jo at legene kan ta feil! Jeg er så glad!
Ivar så overrasket og litt bekymret ut.
Glede? Hvorfor skal vi være glade? Har du funnet en annen kvinne?
Etter en stund roet Ivar seg ned og sa:
Greit, vi får et barn i familien, selv om det kanskje er ditt. Jeg vil ikke lytte på at det er mitt.
Sigrid talte ikke mer for å overtale ham; han var ikke interessert i at legene kunne ta feil. Da sønnen, Eirik, ble født, roet hun seg. Han lignet på Ivar, men Ivar så det ikke. I de første månedene holdt Ivar seg i bakgrunnen, men snart begynte han å krangle igjen.
Du har jo løpt rundt, du har skrevet mitt navn på barnet for å få barnebidrag? La den som er biologisk betale!
Sigrid gråt, ba og prøvde å roe ham ned. Konfliktene ble hyppige, og Eirik vokste opp med å høre konstant bråk. En dag sa Ivar til sønnen:
Gå til faren din, la ham mate og kle deg.
Sigrid tok en DNAtest som bekreftet at Ivar var far, men Ivar protesterte:
Tror du virkelig jeg skal tro på det? Jeg har betalt for å holde dette skjult, men du får ikke noe av det.
Etter dette tok Sigrid med Eirik til moren sin. Ivar fulgte dem, men hun leide et rom på den andre siden av byen. Etter en stund fant han henne igjen, og hun hadde allerede levert skilsmissepapirene. Hvor mange år hun hadde måttet tåle, visste bare hun. Til slutt flyttet hun til en ny by, Stavanger, hvor hun nå bor sammen med Eirik, jobber og har fått livet på plass.
Der kunne hun endelig trekke pusten. Alt gikk bra, Eirik vokste opp til å bli en lydig gutt i andre klasse. Så rangte telefonen fra skolen igjen.
Sigrid løp til skolen og så Eirik stå foran rektorens kontor sammen med en gutt fra klassen og en jente ved siden av ham. Hun kjente Alva, en fremragende elev som ofte ble nevnt på foreldremøtene. Eirik hadde et arr på kinnet, og Alva så skjevt på ham.
Hei, hilste hun, og akkurat da kom lærer Marianne inn.
Så dere er her, sa hun. Eirik har laget en liten krangel, og Alva ble dyttet
Mamma, jeg er ikke skyldig, hun startet først. Du sa jo at man ikke skal såre jenter, men hun viste tungen og ropte at jeg er uten far, og da slo hun meg i kinnet. Eirik så Geir i øynene.
Jeg er uskyldig, sa Alva med hodet bøyd.
Alva, slutt, ropte faren.
Eirik, du må be om unnskyldning til Alva.
Alva, du også har gjort noe galt.
Barna stod ansikt til ansikt, klare for å fortsette krangelen, men Marianne avbrøt:
Foreldre, kan dere finne ut av hvem som har rett?
Vi finner det ut, svarte både Sigrid og Geir samtidig, og de lo da de så på hverandre.
Jeg heter Geir, far til Alva.
Jeg heter Sigrid, mor til Eirik.
Alva, unnskyld meg, sa Eirik først, og så smilte han til henne.
Og du også, svarte Alva og rakte hånden.
Så flink dere er, lo foreldrene igjen, og barna smilte til hverandre.
Skal vi gå på pizzeria? spurte Geir.
Mamma, la oss gå! ropte Alva.
Alva så alvorlig på alle og sa:
Ikke tro dere er enige, men vi har faktisk blitt venner. Sant, Eirik?
Vi tror det, bekreftet Marianne, Eiriks mor, vi skjønner at det bare var en misforståelse. Hun så på Geir, som nikket.
Barna var glade og lo, og de bestilte pizza med dobbel ost på begge sider. De ble gode venner, og Eirik sa til Alva:
Hvis noen plager deg, si ifra til meg.
Foreldrene snakket ikke mer om krangel, for nå var barna deres venner. De innså også at de likte hverandre. Etter dette møtet ble de med på flere turer: kino, park, besøk hos hverandre. Barna forsto at foreldrene deres faktisk brydde seg om hverandre, og gledet seg kanskje mer enn de selv.
Tiden gikk. Geir og Sigrid snakket ofte om deres første møte og lo av hvordan barna deres kranglet så morsomt.
Ingen kunne be om mer lykke
Sigrid ventet spent på å få en ny guttebarn, og Eirik med søsteren Alva hadde allerede funnet et navn til den lille broren.
Han skal hete Bogdan.
