Solveig, en fire år gammel jente, stod og betraktet den nye naboen som nettopp hadde flyttet inn i gårdsplassen. Det var en gråhåret pensjonist som satt på en benk. I den ene hånden hvilte han på en gangstav, som om han var en trollmann fra et eventyr.
Høvding, er du en trollmann? spurte Solveig nysgjerrig.
Da han ristet på hodet, ble hun litt skuffet.
Så hvorfor har du en stav? fortsatte hun.
Jeg trenger den for å gå lettere, det er min støttepinne, forklarte Einar Pettersen og presenterte seg for den lille.
Da er du ganske gammel, er du ikke? spurte Solveig igjen.
Etter hva du synes, ja, men for meg er jeg bare litt sliten. Jeg har hatt vondt i foten etter at jeg brakk den for en stund siden. Fell jeg uheldig, så må jeg bruke staven til å gå.
I samme øyeblikk kom moren, Kari Nilsen, og tok hånden hans med ut i Frognerparken. Kari hilste på den nye naboen, han smilte. Men den ekte forbindelsen oppstod mellom den seks-syvti år gamle mannen og Solveig. Mens Kari ventet, gikk Solveig ofte litt tidligere ut i gården for å gi sin eldre venn de siste nyhetene: om været, om hva mor hadde laget til middag, og om at venninnen hennes hadde vært syk forrige uke.
Einar ga alltid Solveig en liten sjokoladebit. Hver gang takket hun, tok en halvbit, vikket den andre forsiktig inn i frakken sin og gjemte den i lomma.
Hvorfor spiser du ikke opp? Liker du den ikke? spurte Einar.
Den er kjempegod, men jeg vil gjerne dele den med mamma også svarte hun.
Den lille ble rørt, og neste gang ga han to biter. Igjen tok Solveig bare en halv og la den bort.
Så hvem skal du spare til nå? spurte Einar, overrasket over barnets sparsomhet.
Kanskje kan jeg gi den til pappa og mamma. De kan jo kjøpe seg en selv, men de blir alltid glade av en liten godbit forklarte Solveig.
Jeg forstår. Dere har et koselig familie, sier Einar, og smiler. Du er heldig, lille jenta, du har et varmt hjerte.
Og bestemor også, for hun er så snill mot alle begynte hun, men bestemor kom allerede ut av gangerommet og rakte hånden til barnebarnet.
Takk for sjokoladen, Einar, men både jeg og Solveig bør ikke spise for mye søtt. Unnskyld meg sa Kari.
Hva kan jeg da gjøre? Jeg vil gjerne være til nytte Hva kan jeg bidra med? spurte han.
Vi har alt hjemme Takk, men jeg klarer meg uten smilte Kari.
Nei, jeg kan ikke la det gå sånn. Jeg vil gjerne gi noe tilbake. Jeg prøver å bli en god nabo, innrømmer Einar med et bredt smil.
Da bytter vi til nøtter. Vi spiser dem bare hjemme, med rene hender. Greit? foreslo Kari, både til ham og til Solveig.
Solveig nikket, og i neste omgang fant Kari noen valnøtter og hasselnøtter i lommene til barnebarnet.
Å, du er som en ekorn! Du bærer nøtter. Visste du at det er en dyr luksus nå, og at far trenger penger til medisiner, ser du, han er halt?
Han er ikke så gammel, og han går ikke så sakte. Fotet hans blir bedre, kom innimellom Solveig for å forsvare vennen, og han vil gjerne stå på ski igjen til vinteren.
På ski også? undret Kari. Det er flott.
Kan du kjøpe ski til meg, bestemor? spurte Solveig. Så kan jeg gå på ski med Einar.
Kari så Einar gå i alléen uten staven.
Jeg blir med, Einar! ropte Solveig og løp ved siden av ham med en livlig gangart.
Vent på meg også, ropte Kari og hastet etter barnebarnet.
De tre begynte å gå sammen, og snart likte Kari den rytmiske spaseringen. For Solveig ble det en lek; hun løp, danset på stien, klatret opp på benken, møtte bestemor og nabo, og så fortsatte hun med kommanderende stemme:
En, to, tre, fire! Stå støtt, se fremover!
Etter turen satte Kari og Einar seg på en benk i gårdsplassen, mens Solveig lekte med venninnene sine og alltid fikk en liten nøtte fra Einar før de skilte lag.
Dere skjemmer henne, mumlet Kari, la oss holde tradisjonen til høytider.
Einar fortalte til Kari at han hadde vært enkemann i fem år, og at han nå hadde byttet sin tre-roms leilighet mot en ettroms og en to-roms for sønnens familie.
Jeg liker dette, selv om jeg ikke er så sosial, så er det godt å ha noen i nærheten, spesielt i nabolaget.
To dager senere banket det på Einars dør. Der sto Solveig med Kari og en kurv full av kaker.
Vi vil gjerne tilby dere noe, hilste Kari.
Har dere en tekanne? spurte Solveig.
Selvfølgelig, her er den! åpnet Einar døren bredt.
De satt seg med te, og stemningen var varm. Solveig så nysgjerrig på Einars bokhylle og bildesamling mens Kari så på barnebarnets begeistring og den tålmodige forklaringen Einar ga om hvert maleri.
Barnebarna mine er langt borte nå, studerer. Jeg savner dem, sa Einar, men du, Kari, er fortsatt ung!
Han strøk Solveig over hodet, ga henne en blyant og et ark.
Jeg er bare to år i pensjonisttilværelsen, så har jeg ingen tid til å kjede meg, pekte Kari på barnebarnet, og datteren venter også på et annet barn. Så heldig er vi som bor i samme blokk.
Hele sommeren møttes naboene ofte, og om vinteren kjøpte Kari ski til Solveig, så de tre trente på den velpreparerte skiløypa i parken.
Einar og Kari ble så nære at de ofte gikk tur sammen. Solveig, som ikke gikk i barnehage, tilbrakte mesteparten av tiden hos bestemor. Men en dag reiste Einar til Oslo for å besøke familie.
Solveig savnet ham og spurte stadig når han skulle komme hjem.
Han er borte en måned, så sa han. Vi passer på leiligheten hans så lenge han er borte, forklarte Kari. Jeg har blitt glad i å ha en så oppmerksom nabo, og så er Solveig glad i hans smil og gode humør. Einar hjalp til med alt fra å feste en kontakt til å skifte en lyspære i lampen.
Etter bare en uke følte både Kari og Solveig at de savnet ham. De så på den tomme benken der han pleide å vente på dem.
Den åttende dagen kom Kari ut fra gangen, hastet til barnebarnet, og så Einar på sin vanlige plass.
Hei, kjære nabo, overrasket hun, vi ventet ikke på deg så tidlig! Du sa jo at du ble lenge.
Ja, jeg ble lei av støyen i hovedstaden. Alle er opptatt på jobb. Hvorfor skulle jeg vente til kvelden alene? Jeg kom tilbake fordi jeg savnet dere, dere har blitt som familie for meg, svarte han med et blikk.
Gikk du med godteri til barnebarna? spurte Solveig.
De voksne lo.
Nei, kjære, godteri er ikke bra for dem. De er voksne nå, så jeg ga dem penger. Det er bedre for studiene deres, innrømte Einar.
Vi er glade for at du er tilbake, som en del av familien, smilte Kari.
Solveig ga Einar en stor klem, og han ble rørt.
Vi har mange pannekaker i dag, med ulik fyll. De er like gode som kaker, myke og lette. Kom og drikk te, så kan du fortelle oss om Oslo, inviterte Kari.
Hva er det med Oslo? spurte hun. Det er en vakker hovedstad. Jeg har med gaver, du vil bli overrasket Einar tok Karn i hånden og lekte med Solveig mens regnet begynte å falle. Vårværet hadde kommet tidlig, så varmt.
Hvorfor er det så varmt i dag? spurte Einar og så på Kari.
Fordi våren er på vei! svarte Solveig. Snart er det internasjonsdag for kvinner, og bestemor vil sette på bordet, invitere gjester, og du også, bestefar.
Jeg elsker dere, kjære naboer, sa Einar og gikk opp trappen.
Etter pannekakene fikk Solveig en fargerik treskåret matrosjka, og Kari en sølvbrosje. De tre gikk ut på den vanlige stien i parken, som Einar kalte den «innslitte», men vakre ruten. Snøen hadde blitt grå og vandret som en svamp, så stiene ble blottlagt. Solveig hoppet på de tørkende kantsteinene og nøt den milde luften:
Bestemor, bestefar, kom og ta meg! En, to, tre, fire! Gå støtt, se fremover!
