Ingrid, tro ikke jeg har onde hensikter! Jeg er ikke en hjemløs mann. Jeg heter Mikkel Sølve. Jeg har kommet for å besøke datteren min. Det er tungt å forklare
Det er bare noen timer til nyttår, og de fleste ansatte har allerede gått hjem. Ingen venter på Ingrid
For å slippe å gå på jobb den første januar, bestemmer hun seg for å gjøre morgenens oppgaver på forhånd.
Hun har nok tid til å komme hjem; to salater, frukt og en flaske musserende vin venter i kjøleskapet, alt forberedt i god tid.
Hun trenger ikke kle seg på noen andre. Hun vil bare slippe høye hæler og ta på seg en myk pyjamas.
Det har gått flere måneder siden hun og Anders gikk fra hverandre, og bruddet var så smertefullt at Ingrid ikke har hastverk med å starte nye forhold.
Nå er det behagelig å være alene
Anders har prøvd å vinne henne tilbake, ringt flere ganger, men Ingrid vil ikke begynne på nytt. Det vil ikke bli noe bra de er ikke et par, for det er for komplisert.
Hun vil ikke engang tenke på ham. Det er fortiden; hvorfor ødelegge ferien?
Ingrid går av minibussen. Bare noen få skritt, og hun er hjemme.
Ved inngangspartiet, på en benk, oppdager hun en eldre mann med en liten julegran ved siden av seg.
Kanskje han er på besøk hos noen, tenker hun.
Hun hilser, og mannen nikker uten å løfte blikket.
Det ser ut som om tårene glitrer i øynene hans, eller kanskje lyset fra gatene reflekteres, men hun bryr seg ikke og skynder seg inn i leiligheten.
Kvelden blir kjølig, og Ingrid skjelver.
Etter en dusj tar hun på seg sin favorittpysjamas, heller opp en kopp sterk kaffe og går bort til vinduet.
Merkelig nok sitter den gamle mannen fortsatt på benken utenfor.
Det har gått mer enn en time siden Ingrid kom hjem. To timer til nyttår. Hvis han kom på besøk, hvorfor sitter han ute? Det er noe i blikket hans, tenker hun.
Ingrid dekker bordet, slår på julelysene i granen, men tankene vandrer stadig tilbake til den ensomme gamle mannen.
Et halvtime senere kikker hun ut av vinduet; mannen sitter urørlig.
Kanskje han er syk? Det er kaldt nok til å fryse fast.
Uten å nøle kaster hun på seg en ulljakke og går ut.
Hun setter seg ved benken ved siden av ham.
Han vender blikket mot henne og ser bort.
Unnskyld, har du det bra? Jeg la merke til at du sitter alene så lenge. Det er kaldt ute. Kanskje jeg kan hjelpe?
Den gamle sukkende:
Ingen årsak, lille venn! Jeg har det fint, jeg bare sitter litt før jeg drar.
Hvor skal du?
Til togstasjonen. Jeg skal hjem.
Det er ikke nødvendig. Jeg vil ikke se deg her igjen i morgen tidlig. Stå opp! Kom, kom med meg, så blir du varm før du drar videre.
Men
Ingen «men»! Kom nå!
Ingrid tenker på venninnen Sigrid, som ville ha gjort et stort drama, men hun er ikke her, og hun kan ikke forlate den gamle mannen.
Den eldre mannen reiser seg og tar tak i granen.
Kan jeg få den?
Ja, vær så god.
Han går inn i leiligheten, stiller granen nederst i gangen og tar av seg den tykke frakken. Hver bevegelse er tung, han er tydeligvis kald.
Han setter seg ved kjøkkenbordet, Ingrid heller te, og han holder varmen med en kopp mens han sipper forsiktig.
Ingrid, tro ikke jeg har onde hensikter! Jeg er ikke hjemløs. Jeg heter Mikkel Sølve. Jeg har kommet for å besøke datteren min. Det er vanskelig å forklare
Vi har vært skilt fra moren lenge, jeg er skyldig, jeg møtte en annen kvinne.
Jeg forelsket meg som ung, så jeg så ingenting
Først holdt jeg meg skjult, så fikk kona, Lena, vite om meg fra vår datter Maja. Hjemmet ble fullt av krangler, og en dag smalt jeg døren og dro til den jeg elsket.
Maja var fem år da.
Jeg kom ofte for å hjelpe, men Lena, min ekskone, var stolt og tok ikke imot noen hjelp. Hun krevde ikke barnebidrag, sa hun ville klarere alt selv.
Jeg prøvde å hjelpe gjennom mine foreldre, gjennom henne, men hun nektet alt! Hun begynte å snu Maja mot meg.
En gang, da jeg kom til barnehagen med noen leker, løp Maja bort, ville ikke snakke med meg og sa at jeg ikke var noen for henne.
Da trakk jeg meg helt tilbake. Jeg og Marit (Marias nye navn) flyttet bort fra byen. Jeg prøvde å sende penger til Lena for Maja, men pengene ble alltid returnert, så jeg sluttet. Jeg forsto at Lena aldri ville ha noe fra meg.
For omtrent ti år siden kom vi tilbake til denne byen. Foreldrene mine var allerede borte, og vi flyttet inn i deres leilighet. Senere solgte vi leiligheten, kjøpte et lite hus på landet utenfor byen, og bodde der.
Barna kom aldri til å bli.
For to år siden døde Marit, og jeg står igjen alene.
Jeg vet ikke hvorfor jeg i dag går til datteren min Jeg håpet ikke på tilgivelse.
Jeg har ikke sett henne på mange år. Hun bor i den samme leiligheten som vi bodde i.
Jeg kjøpte en julegran, kom til henne, men hun lot meg ikke gå inn døren
Jeg forstår alt
Hvorfor kom jeg? Hva ville jeg se? Jeg er en fremmed for henne. Hva håpet jeg på?
Jeg har et eget hus, en solid pensjon, jeg kunne hjelpe datteren min, for hun er den eneste jeg har.
Alt ville vært annerledes om Lena hadde latt meg være med i Majas liv!
Jeg gikk bort fra leiligheten, vandret uten mål, endte opp her, satte meg på benken og frøs fast. Jeg ville ikke engang bevege meg. Kanskje jeg hadde sittet der for alltid
Men skjebnen hadde en annen plan. Kanskje jeg fortsatt er nødvendig her Takk, min datter, jeg har blitt varmet, jeg skal ta bussen og dra hjem.
Hvor skal du gå så sent? Bussen går først i morgen, og om en halv time er det nyttår. Bli her, jeg legger deg på sofaen, og du kan dra i morgen.
Mikkel Sølve så på Ingrid.
Jeg føler meg så ukomfortabel, lille venn! Nå ville få få lov til å slippe inn en fremmed. Ærlig talt, jeg vil ikke være alene nå, så hvis du lar meg bli, blir jeg her til morgenen.
Avtale.
Om morgenen pakker Mikkel Sølve sakene sine.
Tusen takk, Ingrid, for alt. Du er som en engel som reddet meg fra en tåpelig beslutning, for jeg ville egentlig bli på benken.
Kom gjerne på besøk! Det er kort vei, jeg har plass, en liten bikube med fem kubber bak huset, sommeren er vakker.
Maja elsket hagen epler, pærer, alt finnes! Om vinteren er det også koselig, elva er nær. Velkommen!
Takk, Mikkel Sølve! Jeg kommer for sikkerhetens skyld!
Da er det bra! Jeg drar, takk igjen
Ingrid stirrer ut av vinduet helt til Mikkel Sølve forsvinner rundt hjørnet.
Slik er det. Familien vet sjelden om hverandre, men noen ganger blir fremmede som familie.
Ingrid mistet foreldrene sine tidlig. Etter å ha hørt den ensomme gamle mannens triste historie, lovet hun seg selv å besøke ham igjen.
Gi en tommel opp og del dine tanker i kommentarfeltet!
Hvis du vil lese flere historier, legg igjen en kommentar og ikke glem å like. Det gir oss motivasjon til å skrive videre!
