Synnøve stivnet. Hjertet slo så hardt at det nesten sprakk. Hun vandret videre og så at de største kålhodene var helt borte nesten halvparten av kålsølet var forsvunnet.
Liv Andersdatter gledet seg over sin «kjøp». Det var nemlig drømmen hennes: å kjøpe en hytte på landet etter pensjonisttilværelsen.
Hun hadde forberedt seg grundig, og hadde plukket ut en liten, pittoresk bygd like utenfor Oslo et sted med få innbyggere, der stillheten og roen fylte hver eneste gate, og hvor hagen lå som en liten oase for sjelen.
Alt falt på plass da hun fant den solide hytten med en liten hage, men den lå akkurat på kanten av bygda, ved siden av en eng, med skog i bakgrunnen et panorama så storslått at man knapt kunne ta inn alt på én gang.
Det var langs den myke, mosebelagte stien at Liv begynte sine kveldsturer inn i skogen. Når solen sank bak gran- og furu-topper, ble himmelen til et flammende lerret, og skumringen lå som et teppe over de lange stiene.
Tidlig vår, da jorden nettopp hadde tint, reparerte Liv forsiktig et skjevt gjerde laget av netting og plankebiter.
«Vi burde sette opp et nytt gjerde, Liv», foreslo nabolagsdamen Berit, som bodde ved siden av.
«La det stå så lenge som det holder», svarte Liv mens hun svingte øksa og hamret inn den rustne stolpen som hadde falt ned.
Berit lo og sa: «Du er en ekte norsk bondekvinne! Du vil få nytte av det. Bare synd at det er så få men menn i bygda» hun fortsatte, «de som har dratt, de som har blitt eldre, og de som har gått bort. Jeg har selv vært enke i ti år.»
«Jeg er på samme måte», svarte Liv. «Jeg er ikke enke, men jeg har skilt meg fra mannen da vi skjønte at vi bare holdt sammen for datterens skyld. Da hun ble voksen, gift og flyttet, ble livet vårt for tungt sammen. Så gikk vi hver til vårt.»
«Det er vel en lettelse», nikket Berit. «Men jeg ville ha skiftet gjerdet til et solidere i høst.»
Hele våren og sommeren tilbrakte Liv i hagen og i skogen.
«Jeg har aldri vært så mye ute som nå. Jeg lever nesten på gata. Jeg puster den rene fjelllufta, så god den er!» pekte Synnøve på einerbusken foran hytten og den tette granskogen der det alltid lå bær, både tyttebær og blåbær, og i sommermånedene svaiet jordbær i mengder.
«Det er godt når folk er fornøyde med flyttingen», jublet Berit. «For meg er alt bare en vane.»
Kvinnene ble gode venner. Så kom høsten. På åkeren stod store kålhodet i rad, potetene var allerede i blomst, og avlingen var strålende.
Liv gravde i jorden for å høste, og hun kunne ikke få nok av de dampende, aromatiske grønnsakene.
«Berit, jeg drar til byen i noen dager», sa hun. «Vi skal ha klassegjenforening som alltid på denne tiden fødselsdagen til vår gamle klasselærer, Sigrid, klassens hjerte. Jeg kommer tilbake og skal så høste resten av avlingen.»
Berit vinket og nikket.
Kvelden gikk i susen. Synnøve lovpriste bygda, viste bilder av hytten og snakket om den rike innhøstingen.
«Denne jorden har hvilt lenge», sa hun til sin gamle skolekamerat Valdemar. «Vi har ikke plantet på to år, men neste år skal jeg bestille en traktor for å spre gjødsel.»
«Ikke bli for ivrig», advarte Valdemar. «La meg hjelpe til rop på meg når du trenger en hånd.»
Synnøve smilte. En gang hadde hun og Valdemar vært nære i ungdomsskolen, men studiene førte dem til ulike byer, og livet skilte dem fra hverandre. De møttes likevel hvert år ved Sigrids jubileum, og nå var de begge enker som foretrakk friheten.
En kveld gikk Valdemar med Synnøve hjem, og de pratet ved kjøkkenbordet helt til klokken to på natten.
«Hva er klokka, egentlig?» spurte Synnøve og så på veggklokken. «Du burde snart gå hjem.»
«Kanskje jeg finner et lite hjørne her?» foreslo Valdemar.
«Nei, nei. Jeg drar tidlig i morgen til bygda ta en taxi hjem, så er det best for oss begge.»
Synnøve så ham av gårde og la seg ned, og drømte om morgendagens oppgaver og om Berits gjestfrihet kake og marshmallows.
Neste morgen kom hun med den første bussen til bygda, gikk gjennom duggvåte enger og inhalerte den kjente, friske luften mens hønsene kaklet i bakgrunnen.
Hun åpnet hytten, drakk en kopp te, skiftet til arbeidsklær og gikk ut i hagen for å planlegge dagens arbeid.
Stilheten lå tung over bygda; folk steg bare ut i gårdene. Synnøve ventet på klokken ni for å besøke Berit på te.
I hagen så hun potetbunkene krøllet sammen som små hauger, noen ble plukket, men de store kålhodene var som bortført.
Hun stivnet igjen. Hjertet dunket. Da så hun det ødelagte gjerdet den slappe stolpen hun hadde hamret inn i våren lå på bakken, og store fotspor fra robuste støvler preget jorden.
Liv løp mot Berit, banket på vinduet, og Berit åpnet straks.
«Hva har skjedd, Liv?»
«Noen har ranet meg! Kom, så må vi se hva som er gjort Hva gjør vi nå?», sang Synnøves tårevåte stemme.
Berit kastet på seg en jakke og ropte: «Forbannet! De kom uten å gi beskjed, for hytta er så avsides og ingen hund er her. Du er alene.»
De inspiserte stedet. Det så ut som om noen hadde kommet på sykler, stille fra den andre siden av gjerdet, knekt stolpen, bøyd nettingen og snek seg inn. De hadde kastet bort små poteter, men de hadde pakket de store kålhodene i sekker og syklet bort.
«Det er så mye jeg hadde», sukket Synnøve, «men så mye bedre!»
«Ja, men på grønnsakene står det ikke hvem som eier dem. Vi kan ikke bevise tyveriet», nikket Berit. «Jeg tror jeg vet hvem som kom, men det er ingen bevis. La oss ikke gjøre mer enn nødvendig.»
«Hva nå?», spurte Synnøve mens hun satte seg på verandaen, «jeg var så glad som en liten jente i rosa briller. Alle virket så snille og lyse.»
«Det er ikke vår sak, Liv. Slike ting skjer i små bygder. Vi må bare holde hytten under oppsyn. Det er første regel», sa den eldre mannen Ivar, som hadde kommet for å reparere gjerdet.
«Hva med den andre?», spurte Synnøve med en skjevt smil.
«Den andre er en hengelås på inngangsdøren en god lås bør erstatte den gamle. Da ser man med en gang at ingen er hjemme», forklarte Ivar.
«Kanskje vi også trenger en liten hund på gården», bemerket Berit. «En liten, men høylytt en, så naboene hører den med en gang.»
«Det er to», mumlet Synnøve, mens hun prøvde å telle med fingrene.
«Tre er et solid gjerde», påpekte Berit.
«Fire er den sterke låsen», la Ivar til.
«Fem er den nye hannen», avsluttet han med et glimt i øyet.
Alle lo, og Synnøve tørket tårene.
«Jeg savner ikke potetene eller kålen så mye som arbeidet mitt. Jeg har lagt så mye kjærlighet i dette, og nå er alt borte,» mumlet hun.
«Ikke glem, jeg har masse kål igjen. Vi kan lagre til vinteren. Har dere husket å så frø til neste år?», spurte Berit.
Sammen gikk de for å spise lunsj hos Synnøve. Hun fortalte om møtet i byen, og planla å skaffe en sikker lås så snart høsten var over.
Uken etter hadde Liv allerede kontaktet Valdemar. Han hjalp henne med å kjøpe en ny lås og undersøkte prisene på nytt gjerde.
«Jeg vil hjelpe deg, men ikke nekt å ta imot», sa Valdemar. «Vi må ta mål på stedet, så vi kan kjøre til bygda sammen. Jeg har litt fri, så jeg kan også kigge på gården din og planlegge arbeidet.»
«Skal du virkelig hjelpe meg? Da betaler jeg», begynte Synnøve, men Valdemar avbrøt: «Ikke snakk om penger. Jeg er på ferie, og akkurat nå trenger jeg å gjøre noe meningsfullt.»
De to overrasket bygdefolket med deres samarbeid.
«Slik kom Ivar til Liv, så ble de sett av håndverkere i gårdsplassen,» kommenterte naboene.
Valdemar og hans venn Mats leverte materialer fra byen stålrør og metallstolper og på en uke stod det nye, solide gjerdet på plass.
Liv lagde mat til gjestene og jublet over at hagen nå var omsluttet av et sterkt gjerde.
«Selv om tyvene kanskje kommer igjen, er den ekte skatten her du, Liv», sa Valdemar.
Ivar tok med seg en valp fra sin egen hund, en liten brun pølsehund, og ga den navnet «Baron». Den løp rundt gården som en myk leketøy, men voktet likevel med et høyt knurr. En liten hytte ble bygget for den, solid og isolert, slik at den kunne se og høre alt.
«Det er alt vi kunne drømme om», smilte Synnøve en ettermiddag mens hun hadde te med Berit og Ivar.
«Hvordan går det med gjerdet? Er mannen sterk nok?», spurte Ivar. «Når vil Valdemar bo her permanent?»
«Alt er som vi ser, og kjærligheten er tydelig mellom dere», svarte Berit. «Han er en god håndverker, men han vil ikke ha lønn. Friheten hans skal vi ikke begrense.»
Synnøve nikket, men holdt seg tilbake fra å svare direkte.
Etter ferien kom Valdemar med en liten kasse.
«Kan jeg bli en fast hjelper på gården? Jeg krever bare mat og kaker», spurte han ved døren. «Hagen er din, så vi kan ikke gå sultne.»
«Riktig, men du må også ta del i arbeidet», lo Liv. «Du kan også passe på meg og huset, mens Baron vokser.»
Valdemar pendlet mellom byen og bygda, og Synnøve solgte leiligheten sin til nye leietakere, mens hun ventet på Valdemar med handleposer fra byen.
De savnet familielivet, de små samtalene og varmen fra et koselig hjem. Etter et år hadde de blitt respektert i bygda, men glemte aldri byen. På våren reiste de til et favorittspa, og Ivar ble vakt på hytta, matet Baron og katten og rapporterte via telefon.
«Slapp av og nyt spaet, alt er under kontroll», pleide han å si Synnøve.
«Det beste spaet er egentlig vår egen landsby», svarte hun. «Jeg kan nesten ikke vente på å komme hjem igjen.»
Slik levde Valdemar og Synnøve sammen, og de reiste sjeldnere langt bort, for i deres felt var solnedgangene så fantastiske at de aldri så behov for andre horisonter.
De elsket å gå til skogkanten og se solen forsvinne bak trærne. Barons spente løp fulgte dem, og han jaget gjess som satt på veiskulderen med like stor glede som eierne.
Hvis du vil lese flere drømmehistorier, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det inspirerer oss til å skrive mer!
