Når kan vi flytte inn i det nye huset deres? spurte svigerforeldrene rett på.
Så du ikke forstod? strammet Synnøve seg litt.
Vel, siden dere har gjort alt, tenkte vi at dere snart skal invitere oss også, fortsatte Olav.
Niklas, skjønner du at det her går over alle grenser? sa Synnøve, og klarte ikke lenger å holde tilbake følelsene. Hun var spesielt irritert på at ektemannen så ut til å late som om han ikke skjønte hvorfor hun ble så opprørt.
Kanskje hadde de hele tiden planlagt at hun skulle bruke flere år av livet sitt på dette byggeprosjektet, investere alle sparepengene sine og så ende opp med ingenting?
De unge ville ikke følge i fotsporene til naboene og kjøpe små kranglete leiligheter for en formue. Da Synnøve og Niklas først ble kjærester, avtalte de at de i fremtiden skulle bygge sitt eget hjem. Det var billigere, raskere og mer lønnsomt i stedet for tretti kvadratmeter fikk de ett hundre og tredve for samme pris.
Der skal vi ha plass til barn, og vi kan trygt skaffe oss kjæledyr, jublet Synnøve.
Heldigvis hadde de allerede et tomt stykke jord. Det tilhørte Synnøves tante, som overførte den til niesen så snart hun forsto hvor seriøst det unge paret mente det.
Jeg ga dere knapt noe i bryllupet, så dette blir min gave: et sted hvor barna kan vokse opp, sa tanten, tomten har stått ubrukt i tjue år, den kan endelig komme til nytte.
Det ble likevel ikke lett. For å spare penger tok de på seg flere deler av bygget selv. De jobbet etter ordinær jobb, i helgene og til og med i dårlig vær.
Synnøve måtte gå i arv. Hun fikk penger fra salget av bestemorens leilighet, og hun la også dem i byggingen.
Da huset endelig stod ferdig, innså de hvor verdifull hver eneste time med hardt arbeid hadde vært.
Selv om huset ikke var helt ferdig det manglet fortsatt detaljer både i bygg og innredning var det nå mulig å bo der fullt ut, og det ga dem en enorm glede.
De begynte å tilbringe nettene i den nye boligen og inviterte venner på besøk. Synnøve var bare skuffet over én ting: at Niklas foreldre aldri hadde hjulpet til, selv om de flere ganger hadde bedt om assistanse.
Foreldrene hadde alltid viktige ærender, så de klarte verken å sette opp gjerdet, plante juletre eller levere kjøleskapet. De hadde en stor firehjulstraktor med tilhenger den bilen som er så nødvendig på landet men likevel måtte unge betale for levering.
Er de alltid så opptatt? Med hva i så fall? De er jo pensjonister, undret Synnøve.
De kommer jo ikke til å lyve, rødmet Niklas med en skuldertrekk.
Synnøve forsto at svigerforeldrene kanskje virkelig hadde noe på gang, men en tvil gnagde i henne.
Niklas, i dag skal den nye TVen leveres. Kan du ta imot den? ropte han mens han hastet på jobb og knasende på en sandwich på det lyse nye kjøkkenet.
Ja, selvfølgelig. Når kommer den?
De sa ettermiddagen, mellom klokka 15 og 20. Jeg ga dem nummeret ditt, så ringer de en time før.
Takk, jeg har pakket mat til deg på jobben.
Tusen takk, jeg må løpe, klappet Niklas henne i kinnet og sprang inn i entreen.
Rundt klokka fire banket det på døren.
Synnøve var sikker på at det var levering, men det var merkelig at ingen hadde ringt som avtalt. Hun åpnet, og der sto Niklas foreldre Liv og Olav.
Åh, stammer Synnøve overrasket og klarer bare å gispe.
Hei, Synnøve! Gjenkjenner du oss? Vi blir rike! lo Liv.
Unnskyld, jeg kjenner dere, jeg bare forventet ikke at dere skulle dukke opp.
Kan vi komme inn? blunchet Olav.
Å ja, selvfølgelig, kom inn.
De trådte inn i den romslige stuen som gikk over i kjøkkenet og så seg rundt.
For en skjønnhet dere har her! nikket Liv begeistret. Det er bra at dere bygde et hus i stedet for å kjøpe en leilighet. Et hus er solid, romslig! Det er plass til alle!
Ja nikket Synnøve.
Når kan vi flytte inn i det nye huset deres? spurte svigerforeldrene igjen.
Ikke forstått? spente Synnøve seg.
Siden dere har gjort alt, tenkte vi at dere snart vil invitere oss, funderte Olav.
Vi hadde egentlig ikke regnet med fire personer i huset, mumlet Synnøve, forvirret av spørsmålene deres.
Hva tror dere, er vi noen prinsesser? En eneste rom er nok for oss! lo Olav.
Vi, Synnøve, har tenkt å sette av en ekstra pensjonistpensjon og leie ut leiligheten vår nå som vi har et sted å bo, forklarte Liv.
Har dere snakket om dette med Niklas? spurte Synnøve, som virkelig ikke likte idéen.
Ikke ennå, men han vil nok ikke være imot, er jeg sikker.
Synnøve ble målløs av den framsynte selvsikkerheten. De hadde aldri svart på noen av hennes anrop om hjelp, og nå ville de både bo i huset deres og tjene litt penger på det.
Hun klarte ikke å gi dem et skikkelig svar, men håpet på at Niklas ville stå på hennes side.
Vi er jo ikke fremmede! protesterte Olav. Gi oss i det minste en kopp te!
Selvfølgelig, svarte Synnøve ydmykt.
Svigerforeldrene nøt te sakte, spredt ut over middagsbordet da telefonen ringte. Sjåføren beklaget at han hadde glemt å ringe en time før, men meldte at han allerede stod utenfor.
Synnøve gikk for å ta imot TVen. Budene bar den store boksen inn og vinket høflig farvel.
For en gigant! utbrøt Olav. Hvor skal du henge den?
Her, viste Synnøve til den tomme veggen.
Flott! Vi kan slappe av på sofaen i kveld og se nyhetene.
Vi hadde egentlig ikke tenkt å skaffe antenne, sa Niklas.
Haha, hva er dere i? En tom skjerm? lo Liv. Jeg skal snakke med Niklas om å få installert en antenne.
Synnøve telte minuttene til Niklas ankomst og håpet han ikke ble forsinket på jobben. Heldigvis kom han presis.
Så er Niklas her! ropte hun da motorlyden hørtes.
Hun løp mot entreen for å møte ham.
Foreldrene dine er kommet og vil flytte inn, hvisket hun mens hun holdt ham i nakken.
Hva?! brøt han ut.
Rolig, de forteller alt selv.
Hvorfor nå? spurte Niklas.
De kom for å se på huset vårt. Vi likte det så godt, sa Olav med et nikk.
Når en liten baby skal komme, blir det knapt plass, svarte Niklas.
Men dere har jo to ekstra rom på loftet! avbrøt Liv.
Ja, ett barnerom og ett gjesterom. Vi har ofte venner over på natt, fester Vi er unge nok, smilte Niklas.
Vi liker jo ikke støy, kommenterte Liv.
Det får dere nok klare, nikket Niklas.
Hvorfor? undret han.
Vi har allerede sagt til Synnøve at vi vil flytte inn og leie ut leiligheten vår, erklærte Olav.
Vi har jo ingen plass, ristet Niklas på hodet.
Å kjære, hvordan kan det være? Finnes det ikke plass for barna? ropte Liv trist.
Har dere overhodet tid til å hjelpe oss? spurte Niklas. Selv kjøleskapet klarte dere ikke å levere! Dere har aldri vært her, og nå vil dere tjene på huset vårt? Nei, så går det ikke. Jeg elsker dere, men vi har ikke plass.
Olav og Liv så på hverandre.
La oss gå, Liv, vi må videre, sa Olav kort.
Ja, la oss gå.
De reiste seg stille og gikk mot døren.
Da de hadde gått, kastet Synnøve seg rundt Niklas og omfavnet ham.
Tusen takk! Jeg var redd for at du skulle stå på deres side de er jo dine foreldre!
Hvorfor skulle jeg? Jeg har sett hvor lei deg du blir hver gang de nekter å hjelpe. Jeg vil ikke ta imot dem bare for å tjene penger på leie.
Takk! klemte Synnøve ham enda tettere.
Ingen årsak, smilte han, men nå får du i stedet å lage middag til meg.
(Dette er bare en liten fortelling, men jeg håper du likte den!)Hun smilte, og i det øyeblikket var alt strevet fra de siste årene som et fjerne ekko. «La oss lage noe enkelt, men godt», sa hun, og gikk mot kjøkkenet hvor duften av nybakt brød snart fylte rommet. Niklas tok av seg arbeidsklærne, hengte dem på knaggen og begynte å sette bordet. De bestemte seg for å invitere både besteforeldre og naboene til en liten feiring ikke for å be om hjelp, men for å dele den frukten av sitt eget harde arbeid.
Etter en kort telefon med søstersønnens kjæreste, som gledet seg over å få prøve den nyinnredede spisestuen, kom en flokk med latter og varme kommentarer. Liv og Olav, som nå hadde gått tilbake til bilen, så fra avstand gjennom vinduet. De så hvordan lyset fra kjøkkenet kastet en gyllen skygge over spisebordet, og et rolig rop av forståelse nådde dem. De visste at de hadde trådt over en grense, men de så også hvor mye kjærlighet som fylte rommet.
«Vi beklager», begynte Liv forsiktig da hun kom inn på et øyeblikk senere, «vi var kanskje litt påtrengende. Vi ville bare være med på det dere har skapt». Olav nikket, og hans øyne glitret av en ny respekt. «Vi kan hjelpe dere med hagen og levere den manglende kjøleskapet i morgen, men bare hvis dere vil ha oss», sa han.
Synnøve så på Niklas, og i hans blikk lyste en rolig styrke. «Vi setter pris på tilbudet», svarte hun, «men vi vil at dette skal være vårt hjem, med våre egne valg. Vi kan klare hagen selv, men vi tar gjerne imot kjøleskapet og kanskje en liten tur på traktoren en gang i uka bare for å holde kontakten, ikke for å bo her.»
Det var en lettelse som fylte rommet som en myk bris. De satt ned til den enkle middagen: potetsalat, stekt laks og Synnøves nybakte brød. Gjennom vinduet hørte de den svake susen fra trærne, og i bakgrunnen blinket den nye TVen som endelig hadde fått en antenne montert. Bildet flommet til liv med klare farger; nyhetene fortalte om en kommende festival i landsbyen, og Synnøve og Niklas så på hverandre med et smil som sa mer enn ord.
Etter måltidet trakk de seg tilbake til stuen, hvor de sammen med Liv og Olav satte seg på sofaen. De snakket om barnebarn, om fremtidige ferier, om de små gledene i livet. Liv rakte dem en flaske hjemmebrygget eplecider, og Olav lente seg frem og sa: «Dere har bygget mer enn fire vegger dere har bygget et hjem. Det er det som betyr noe.»
Kvelden ble til natt, og den myke lyden av TVens bakgrunnsmusikk blandet seg med latteren som fylte rommet. Når de til slutt reiste seg for å gå til sengs, stoppet de ved vinduet. Månen kastet sølvglans over taket, og huset stod der, solid og rolig, som et vitnesbyrd om den kjærligheten som hadde vokst gjennom hver spiker, hver flis og hver tåre.
Synnøve tok Niklas hånd, og i stillheten sa hun: «Dette er vårt. Ikke fordi noen ga oss det, men fordi vi bygde det sammen.» Niklas presset hånden hennes forsiktig. «Og uansett hva som skjer, vil vi alltid ha dette stedet og hverandre.»
Med den tanken lukket de døren bak seg, og i den varme, nyopplyste stuen fortsatte lyset fra TVen å danse over veggene, som et løfte om nye kapitler, nye drømmer og en fremtid der hjem er mer enn fire vegger det er den folkene som fyller dem med liv.
