Kjære dagbok,
Livet gikk som vanlig her på landet: jeg vokste opp med far, bygde vårt lille hus og holdt meg nær min kjære kone, Synnøve Hansen. Synnøve hadde valgt meg, Kjell Olsen, blant alle gutta bare jeg passet inn i hennes hjerte. Da jeg kom hjem fra verneplikt, giftet vi oss. Snart fikk vi en sønn, Eirik. Da den lille gutten vokste seg stor, begynte Synnøve å drømme om en datter.
«Kjell, la oss fullføre bygget og så få en jente,» pleide hun å si. «Da får vi et ekte hjem en virkelig familieidyll.»
Jeg nikket og smilte. Jeg var klar for å være far igjen når som helst, selv i morgen. Ofte løftet jeg Eirik på skuldrene og marsjerte stolt gjennom bygda, hilste på hver forbipasserende.
Men så kom vinteren. Snøen dekket veiene, og vinden blåste hardt. Synnøve stirret ut av vinduet og ventet på at jeg skulle komme hjem. Jeg kom aldri tilbake. På jobben skjedde en tragisk ulykke, og jeg døde i en arbeidsulykke.
«Tiden leger sår,» sa naboene. «Du er ikke alene. Gråt, men husk at årene vil gå, og du vil finne noen igjen.»
Synnøve lyttet stille, men tårene stoppet, og det gjorde vondt på en annen måte. Ett år gikk. De vanskelige nittitre årene presset selv de sterkeste familier. Lønningene ble ikke betalt i måneder. De som hadde en jordbrukseiendom og ikke fryktet hardt arbeid, hadde det bedre.
Synnøve følte vekten av denne tiden på skuldrene sine. Eirik begynte på skole; han måtte ha klær, sko og mat. Det betydde at hagen måtte sås fullstendig, så høsten kunne gi noe å selge på torget.
Hun arbeidet i hagen til langt på natt. Hendene ble ru, smilet forsvant, og sjelen føltes som om den hadde blitt hard.
«Ta bøtta, Synnøve!», ropte hun på Eirik da han prøvde å snike seg til vennene sine. «Gikk du på skolen?»
Eirik bar bøtten stille, men i hodet hans hørte han minnene om da alt var bra med far, og mor var glad og kjærlig.
Om natta gråt Synnøve ofte, skylte seg selv for å ha vært streng mot sønnen. Men om morgenen sto hun opp med en dyster og hard holdning igjen.
En lørdag kom venninnene hennes, Guro og Liv, på besøk. Før hadde hun ingen venner, for Kjell fylte all sosial kontakt. Nå kom de avdankede vennene ofte på besøk, latet som om de kom «på en kopp te», men det var tydelig at de trengte noe mer.
Morgenen startet som vanlig. Guro reiste seg uten å se i speilet; hun visste at ansiktet så slitt ut. Hun matet grisen, strødde korn til hønene, fylte vasken med skittent oppvask, og befalte Eirik om å vaske seg og løpe til skole.
Kvelden kom, og Synnøve ventet ingen, men visste at en av de faste gjestene kunne dukke opp. Til slike løfter var hun likegyldig: kom du, så fint; kom du ikke, så får du beskjed en annen gang. Menn så ofte etter sønnen, sa noen ord og gikk videre, som om de så en «kvinne med en vogn».
«Se, Guro, du skal bli lei av alle menn,» lo Liv. «Det er vanskelig å tilfredsstille deg. Kanskje sengen din er skyld i det? Kjøp en ny sofa.»
«Å, jeg skal straks gå og kjøpe en ny sofa,» sukket Synnøve. «For hvilke penger? Hvis det er for mye, ta det fra meg.»
«Greit, ikke bli sur. Legg heller på bordet, så får vi en gjest.»
Liv irriterte Synnøve av og til, men hun satte likevel stille på bordet salte sylteagurker. Når hun så på bryllupsbildet, sukket hun tungt:
«Beklager, Kjell. Uten deg er det tungt.»
«Alle er like,» sa Liv, som om hun leste tankene hennes. «Kom igjen, Guro, drikk for oss! Vi er de beste!»
Neste morgen ryddet Synnøve bordet og gikk på jobb.
Aunt Nina Johansen, søster til den avdøde Kjell, kom på besøk.
«Hva gjør du, Guro? Jeg kjenner deg ikke lenger etter Kjell,» sa hun. «Og disse venninnene dine de hindrer deg bare.»
«Hva, Nina Johansen, vil du gi meg moral? Tror du jeg er en mislykket kvinne? Jeg har både hus og gård, sønnen går på skole, jeg sjekker leksene» Synnøve ble plutselig stille, da hun husket at hun i over en uke ikke hadde sett Eiriks skolebøker eller dagbok. Ikke lenge før hadde hun møtt klasselæreren som hadde invitert henne til skolen for en prat.
Synnøve visste ikke hva hun skulle si, så hun begynte bare å stable skittent oppvask i vasken.
«Du var en gang annerledes,» fortsatte Nina. «Vakker, arbeidsom, god Legg ned de tåpelige festene.»
«Jeg går ikke på fest,» protesterte Synnøve. «Jeg snakker bare med venner for å få et avbrekk fra alt. Har jeg ikke rett til å slappe litt av etter en hard dag?»
«Jo, selvfølgelig,» nikket Nina og sukket.
«Så slutt å gi meg moral. Og ikke blander deg i mine saker, kjære tante. Døren er åpen,» sa Synnøve og vendte seg mot kjøkkenbordet.
Nina trakk tettere på skjerfet, gikk stille ut av rommet.
Synnøve sukket og rynket pannen som av smerte. Det var ubehagelig, tungt, og noe trakk i henne. Hun løp ut og fikk Nina på verandaen.
«Nina, vent, jeg gir deg gulrøtter, vi har mange i år.»
«Nei, takk, lille jente,» vinket Nina mens hun gikk ned fra verandaen.
Nina forsto Synnøves stille unnskyldning. Selv om Synnøve ikke uttalte det høyt, ba både stemmen og øynene om tilgivelse. Nina stoppet.
«Her har du en pose,» sa Synnøve, og helte gulrøttene i en skål. «Skal jeg levere den eller hjelpe deg?»
«Jeg leverer, Guro,» svarte Nina takknemlig og gikk hjem. Hun følte en knute i hjertet over Synnøves sorg.
Senere samme kveld samlet Synnøve løk og gulrøtter for å ta dem med på torget.
«Selv en liten krone er verdt noe, for mine penger er som mine ører jeg ser dem ikke», tenkte hun mens hun pakket varene.
«Hvor skal du med så mange sekker?» spurte den nysgjerrige naboen, Zoya, og tittet inn i vesken.
«Til torget, jeg tar med grønnsaker,» svarte Synnøve.
Hun sliter seg frem til busstoppet med de tunge sekker. Der stod allerede bestefar Knut og bestemor Hilde, som også skulle til byen. Bussen kom ikke.
«Hva er det som skjer? Sannsynligvis ødelagt igjen,» sukket bestemor.
Bestefar myste på bussen og hele bilparken. Da de innså at bussen ikke kom, bestemte de seg for å gå hjem sammen.
Synnøve ville ikke dra de tunge sekkene tilbake, så hun prøvde å finne medpassasjer.
Først kjørte en gammel Volvo, så en Toyota, men begge var fulle. Til slutt kom en gammel Skoda. Synnøve skuet inn gjennom vinduet for å se om det var ledige seter, men sjåføren stoppet bilen før hun rakte hånden.
Mannen, litt eldre enn Synnøve, var ukjent for henne. Hun skjønte at han kom fra byen, for hun hadde aldri sett ham før. Sjåføren så på sekkene hennes.
«Bussen er ødelagt i dag, jeg kjører til byen, kan jeg ta deg med?»
«Ja, vær så snill, ta meg med,» pustet Synnøve.
«Avtalt,» smilte mannen, steg ut av bilen, og løftet den tunge sekken som om den var lett.
«Kanskje du kan kjøre meg helt til torget?»
«Kanskje det.»
«Jeg betaler,» sa hun.
På vei tok Synnøve fram et lite speil og påmalte leppene. Baksetet ga henne oversikt over sjåføren.
«Jeg heter Synnøve,» brøt hun stillheten.
«Jeg heter Arne Berg.»
«Å, så ung og allerede med etternavn? Er du sjef eller hva?»
«Vel, jeg er daglig leder i en fabrikksyndikat og eier en liten båt,» spøkte Arne. «Egentlig er jeg bare foreman på byggeplassen.»
Arne kjørte henne til torget og hjalp henne bære sekker. Han tok bare halvparten av pengene.
«Resten gir du meg i kveld. Jeg kjører samme vei tilbake,» sa han.
«Sjenerøs,» lo Synnøve. «Jeg er heldig.»
Om kvelden leverte Arne henne hjem.
«Kom inn, ta en kopp te, Arne,» sa hun.
«Bare Arne, du kan kalle meg så,» svarte han med et smil.
Synnøve satte på bordet. Eirik stakk hodet inn.
«Ikke stå der! Gå på rommet ditt. Har du gjort leksene?»
«Nesten,» mumlet gutten.
«Fullfør dem da!» befalte hun streng.
Arne, som satt på en stol ved peisen, krysset beina og lo til gutten:
«La oss bli kjent. Jeg er Arne Berg, og du er?»
«Eirik,» svarte gutten.
«Eirik, egentlig Arne?»
«Ja, egentlig.»
«Hvordan går det med leksene? Vanskelig?»
«Matte er en utfordring,» innrømmet han.
«La oss se på den,» sa Arne og vinket til Eirik for å vise boken.
Etter en halvtime var gutten fornøyd og gikk til sengs.
«Rydd opp, vær så snill,» ba Arne rolig, pekende på bordet. «Jeg drikker bare te.»
«Hvis du er ved rattet, så bare te,» svarte Synnøve.
«Selv om du ikke er ved rattet, er det fortsatt te. Og kompot, rømmegrøt, saft alt.»
Synnøve tittet mistenksomt på gjesten, men helte varmt vann i koppene, la i teposer og satte en skål med poteter ved siden av.
«Jeg må gå,» sa Arne, reiste seg. Han nølte et øyeblikk, så fortsatte han: «Du er virkelig vakker, Synnøve Hansen. Kan jeg komme tilbake på fredag?»
Synnøve smilte svakt, for dette var akkurat den utviklingen hun hadde sett komme.
«Kom gjerne.»
«Jeg er ugift,» sa han, selv om Synnøve ikke hadde spurt.
«Du vil sikkert glemme meg om en uke,» tenkte hun, men håpet likevel.
Etter jobb kom venninnene Liv og Guro på besøk. Synnøve sendte dem av gårde tidlig. Tankene hennes kvernet: «Hva om han virkelig kommer?»
«Nei, Guro, det er urettferdig,» protesterte Liv. «Kom med oss på klubben!»
«Skal jeg løpe til klubben, nå for tiden?»
«Hva har du, da? Vi skal på kino!»
«Nei, jenter, gå alene. Jeg må rydde her.»
Synnøve rakk ikke å rydde helt før Arne kom tidligere enn forventet. Han gikk inn på tomten, og Synnøve viste ham til huset. Bordet hadde spor av kveldens måltid, men gjesten lot som om han ikke så noe.
«Jeg varmer opp, ellers blir suppen kald,» forklarte Synnøve.
Arne snakket litt med Eirik, hjalp med matte og fortalte om hestekrefter i en bil. Da gutten la seg, følte Synnøve seg litt lettere og fikk lyst til å tulle.
Arne reiste seg, gikk bort til Synnøve, la armene på skuldrene hennes og fikk henne opp. Så omfavnet han henne hardt rundt midjen. Synnøve ble overrasket, pusten ble tung.
«Jeg blir her til morgenen,» sa han enkelt.
«Hvem driver deg?», spurte Synnøve, endelig klar, og trakk pusten dypt. Hun skjønte at han ville bli, så ordene virket overflødige.
Jeg har lært at selv i livets mørkeste vinter kan et lite glimt av håp og motstandskraft lyse opp veien fremover.
