Ombestemte meg for å gifte meg
Jeg, Arvid, har alltid sittet sent på forskningslaboratoriet ved Universitetet i Oslo, hvor jeg, nesten manisk, helte væsker fra ett reagensrør til et annet og målte små mengder av ulike pulverstoffer.
Min tro på at det nitidige arbeidet mitt en dag skulle føre til et gjennombrudd at jeg omsider kunne vise fram produktet jeg hadde ekstrahert fra røttene til en sjelden norsk fjellplante holdt meg oppslukt, med øynene festet på fremtiden.
Så hadde jeg aldri lagt merke til blikkene til den unge rengjøringsdamen, Synnøve. Hun var nyansatt på instituttet, kanskje litt over tyve år gammel. Mens jeg lot meg oppsluke av drømmen om en forskertriumf, stod hun ofte i døråpningen med moppen sin, og glodde håpefullt i min retning.
En kveld, etter at mørket hadde senket seg over Blindern, tok hun mot til seg:
Arvid, du har sittet her fra morgen til kveld. Skal vi ikke ta oss en kopp te nå? Jeg tok tilfeldigvis med meg elektrisk vannkoker, og hjemmelagde pølser har jeg også med fra mamma.
Pølser det skulle ikke mer til. Jeg satt fra meg pipetten med et smil.
En kopp te med pølser? Ja, det kan jeg nesten ikke si nei til!
Synnøve gravde nervøst i sekken, dro opp en ferdigkokt vannkoker og så en matboks. Da hun satte boksen på bordet, sa hun strålende:
Se her, mamma sendte fersk kjøttdeig fra gården i Hallingdal. Jeg laget pølser med flesk og stekte dem i ovnen i går kveld.
Mens vannkokeren begynte å brumme, undersøkte jeg forsiktig boksen.
Hvor lenge har disse pølsene ligget i sekken din, Synnøve?
Hun rødmet litt.
Siden i morges, tror jeg… Er det farlig da? Bør være kjølig på pauserommet, det er jo fortsatt kaldt der inne.
Jeg nølte litt, vekslende mellom nysgjerrighet og legestuderte risikovurderinger.
Hm… Vel, vi får ta teen først. Pølsene får du heller ta med deg hjem igjen.
Hun sendte meg et indignert blikk og grep boksen.
Jeg så at hun virkelig hadde gledet seg til dette måltidet det syntes på både holdningen og de brysk sammenrullede øyenbrynene hennes.
Ikke åpne boksen! ropte jeg, svingte meg vekk og klemte et lommetørkle over nesen.
Synnøve åpnet likevel, trakk inn duften og utbrøt:
De lukter nå helt fint! Herregud, dere byfolk gjør et stort nummer av ingenting. Vil du ikke smake så får jeg spise sjøl.
Hun satte seg demonstrativt ned, skjenket oss te og begynte å spise. Jeg nærmet meg, først bare for varmens skyld, men så kjente jeg duften. Den var jo faktisk fristende.
Er det storfe?
Javisst, svarte hun, uten å stoppe å tygge.
Jeg svelget. Min kropp brydde seg lite om teorier rundt mattrygghet.
Strengt tatt skal temperaturen på pauserommet etter norske forskrifter ikke overstige 22 grader, hvilket gir liten grobunn for bakterier
Hva sa du? avbrøt Synnøve, uten å forstå sammenhengen.
En fettdråpe trillet nedover haken hennes. Jeg fikk plutselige tunnelsyn:
«Ser jo utrolig godt ut. Dufter herlig. Kanskje jeg burde prøve likevel?»
«Nei, Arvid, ikke vær svak. Ukjent opprinnelse, ingen garanti…»
Men idet magen rumlet høylytt, grep hånden min motvillig etter pølsen. Den sprakk herlig under tennene mine.
Fantastisk… Hvem har laget dette?
Jeg, svarte Synnøve, nesten stolt og rød.
Jeg spiste så jeg nesten mistet pusten, og Synnøve tørket glad både munn og tårer.
Da så! Endelig fikk du sansen. Dere byfolk altså… Jeg har laget mat siden jeg var liten.
Som takk tilbød jeg å følge henne til bussholdeplassen den kvelden. Vi ble stående og prate, og jeg fant ut at Synnøve bare var 23. Ung, knapt voksen.
Vil du at jeg baker kjeks til deg i morgen? spurte hun, litt sjenert. Jeg lager alt selv hjemme, kjøper aldri fra butikken. Hvilken liker du best, gulrotkake eller cottage cheese-småkaker?
Jeg liker begge!
Ja, da får du to sorter i morgen!
Plutselig gled morgendagen som et varmt løfte inn i tankene mine. Jeg sov knapt. Til og med drømte om Synnøve sjenerende, for i drømmen tok hun av seg blusen og viste meg det bløte, lyse skulderet sitt.
Jeg våknet med røde kinn. Førti år gammel og aldri sånn tygget på ungpikeblikk før.
Del 2
Før møtet med Synnøves familie var jeg nervøs. Taxien rullet over snødekte bygdeveier, mens jeg febrilsk glattet de få hårene jeg hadde igjen på issen under lua.
I går kveld hadde Synnøve, med hodet mitt i fanget, nappet ut mine grå hår med pinsett.
Nå hadde jeg barbert meg, luktet godt og tatt på dress og slips. Synnøve klemte seg inntil meg, blid som en katt.
Du kommer til å like dem, betrygget hun meg. Mamma forstår det meste, og stefar er verdens snilleste. Han sier alltid ja til alt.
Hvor gammel er moren din?
Førtifem.
Og jeg er førti… Tror du hun godtar meg?
Selvfølgelig! Hvis ikke sier jeg at jeg er gravid.
Vi skal vel ikke starte samlivet vårt med løgn? svarte jeg med hjertebank.
Vi kom fram. Det var vinter på Vestlandet, og jeg hadde aldri sett så store brøytekanter før.
Synnøve slengte sekker over skulderen og gikk foran til huset.
Det var som fra eventyrene: skjev takstein, pipe med røykringer og en gammel, svart jerngryte oppå.
Inne slo en kjølig trekk mot oss, gamle tregulv knirket under hjemmelagde filleryer. Kalde, bulkete vegger var dekket av mange lag kalk.
«Herregud, hvordan lever noen her?» tenkte jeg. Synnøve ba meg ta av skoene. Hun dyttet meg inn i den bitte lille stuen.
Midt i rommet stod mamma i fargerikt bomullspledd.
God dag, mamma. Dette er Arvid, kjæresten min.
Morens blikk var kaldt som is.
God dag, sa hun med skepsis, målte meg fra topp til tå.
Hun pustet tungt.
Tuller du, jente? Altså, hvor gammel er dere?
Jeg ble enda mer nervøs.
Hyggelig å hilse på. Jeg heter Arvid. Jeg og Synnøve…
Hvor gammel?!
Jeg er førti.
Og hun er 23! Du er da altfor gammel for henne!
Jeg forsøkte febrilsk å forklare.
Ja, jeg er eldre, men jeg bryr meg oppriktig om Synnøve. Jeg har fast jobb, leilighet i byen, og hytte ved sjøen.
Har du bil da?
Nei, jeg ser litt dårlig. Men kan lære Synnøve å kjøre, om det er viktig for deg…
Åh, glem det! ropte moren. Du tror kanskje Synnøve skal bli hushjelpen din? Tror du vi lever på 1800-tallet?
Snakk om å overdrive, sukket jeg, Jeg vil faktisk gifte meg med henne. Knytte oss sammen i kirken, kanskje få et par barn!
Fra ovnen kom plutselig stefaren ut pen, slank, med mørke krøller, friske øyne og flatterende lepper. Han var kanskje trettifem.
God kveld, trivelig å møte deg, sa han vennlig, men moren bet tennene sammen:
Andor, ikke vær så hyggelig! Jeg lar ikke dattera mi gifte seg med denne gamle luringen!
Mamma! sa Synnøve sint. Du kan da ikke snakke sånn til gjestene våre!
Jeg slipper deg ikke ut!
Kaoset var komplett. Jeg barket sakte Synnøves fingre løs fra mine og forsøkte å snike meg mot døren.
Synnøve, unnskyld, men jeg kan ikke gå imot din mors vilje.
Skal hun få ydmyke meg sånn? ristet Synnøve. Dessuten: hun har elsker på min alder og jagde meg ut hjemmefra bare for å få fred!
Ikke vær frekk mot moren din, sa Andor.
Hold kjeft! ropte moren tilbake.
Rene folkeeventyret bare verre. Jeg flyktet ut i den kalde vinterkvelden, forbi en flyvende krakk.
«Kjære Gud!» hvisket jeg, mens jeg løp over tunet, halvgal etter et sted jeg kunne ringe taxi.
Hele kroppen dirret av stress. «Hva var det jeg tenkte med? Jeg kunne sittet behagelig på labben nå og heller jobbet… I stedet dette absurde eventyret!»
Men mobildekningen var borte. Sliten og halvforfrossen ruslet jeg tilbake til huset fant det igjen på den svarte gryta på pipen.
Det var stille nå. Synnøve kom ut på trammen, med sekker i hendene.
Arvid, er du her? sa hun. Jeg var redd du hadde reist.
Trengte bare litt luft, svarte jeg, og løy.
Om mamma ikke vil gi velsignelse, drar jeg.
Det snødde. Føttene mine var stive av kulde, og jeg trampet for ikke å fryse fast.
Jeg visste knapt om jeg ville dette lenger, uansett hvor pen Synnøve var, eller hvor snill.
Synnøves mor kom ut iført skinnpels og gamle støvler, sto der så stolt som en norsk godseier.
Om du ikke vil vise meg respekt, så får du reise, Synnøve. Nå er han mannen din, og hans ansvar.
Synnøve nikket.
Bedre ham enn deg, mamma. Arvid er en god mann. Men kan dere hjelpe oss å bestille taxi?
Glem det! Det får dere ordne sjøl.
Jeg frøs, og sa:
Ingen dekning. Kan du spørre naboene?
Dette var en situasjon jeg aldri hadde sett for meg. Plutselig besvimte jeg. Vinden surklet i nesen, alt snurret.
Hva skjer?! skrek Synnøve så hele bygda hørte det.
En lokal helsearbeider kom etter hvert. Et stikk i låret, og jeg begynte å få tilbake sansene.
Ligg stille, beordret hun. Du har fått blodtrykksfall.
Synnøve serverte varm te med skje. Jeg spurte ambulansearbeideren:
Kan jeg bli med deg tilbake til byen?
Nei, jeg jobber her.
Synnøve så meg rett i øynene:
Du skal bli, mamma har tilgitt oss.
Men jeg hadde fått nok.
«De får styre på så snart jeg slipper ut fra dette galehuset, rømmer jeg. Aldri mer kvinner på kloss hold.»
***
Senere på laboratoriet, etter å ha avsluttet dagens arbeid, sa jeg til min kollega Berit:
Sånn, nå er jeg ferdig. Du burde også gå hjem jeg stenger om fem minutter!
Berit rødmet, justerte brillene.
Jeg bakte eplekake. Vil du ha et stykke og en kopp te?
Nei! Arbeidstid er arbeidstid, ingen kaffekos på labben, takk.
Arbeidstid er slutt, Arvid, svarte hun og smilte.
Gå hjem! ropte jeg.
Hun smalt igjen mappa og gikk, mumlende: «For et surrehue.»
Jeg trakk pusten dypt og låste døren. Gikk hjemover til leiligheten på Majorstua, kom akkurat til åtte.
Synnøve åpnet døren.
God kveld, Arvid.
Hva er det til middag? spurte jeg uten å se på henne.
Andesuppe og potetkaker.
Fint. Notér i boken hvor mye jeg skylder deg for matvarer, så legger jeg det til lønnen din på slutten av måneden.
Jeg kledde av meg, vasket hendene og satte meg til middagsbordet.
Synnøve summet rundt meg.
Er du fortsatt sint på mamma? Hun mente det ikke sånn du må forstå, hun trodde vel du ikke ville satse på meg på ordentlig.
Jeg rørte i suppen, men noe satt som en klump i magen min.
Eller var det krangelen som skremte deg? Vi har hatt verre stormer i familien det går alltid over…
Uten et ord reiste jeg meg, tok Synnøve varsomt men bestemt i skuldrene og fulgte henne ut i gangen, ga henne posen med tingene hennes.
Det er sent. Gå hjem i dag, og kom tilbake om to dager hvis du vil.
Så lukket jeg døren bak henne, satte meg og spiste ferdig, og lovet meg selv aldri mer skal jeg la andres forventninger lure meg ut i galskap.
Lærdommen min: Det er bedre å stole på egne grenser enn å la seg drive av andres krav og drømmer. Let etter balanse og ta vare på deg selv først, selv midt i fristende pølser og varme blikk.
