«Du kan ikke bo her lenger, du er ingen for oss», hørte jeg min svigerdotters stemme, høy og klar, mens hun forklarte broren sin at jeg måtte flytte ut av huset jeg hadde delt med mannen mi de siste femten år.
«Vent litt, Synnøve», protesterte Tor, min manns sønn, den jeg alltid hadde sett på som mer rettferdig og jordnær enn søsteren hans. «Hva skal tante Maren da gjøre?» Jeg hadde levd femten år med ham, og nå hadde jeg sett nok.
Min ektemann var nettopp gått bort. Hans barn fra første ekteskap hadde kommet i en strøm og begynt å diskutere arven. Arven var ikke liten: en enebolig i Oslo, en hage med jordbærbusker, en garasje og en Volvo XC90.
Jeg hadde aldri krevd noe, men ærlig talt hadde jeg ikke forventet at jeg skulle bli kastet ut så raskt.
Tor og jeg hadde møtt hverandre i moden alder, begge med mislykkede ekteskap i ryggen og barn som hadde vokst opp. Jeg hadde to døtre, han hadde en datter og en sønn.
Jeg hadde nettopp feiret mitt femtiende bursdag og giftet bort den eldste datteren, Ingeborg, som hadde tatt med sin ektemann hjem. Den yngste, Åse, var fortsatt ugift. Jeg klarte ikke se hvordan den lille leiligheten vår skulle holde både familie og gjester.
Like etterpå møtte jeg Lars, fem år eldre enn meg, som hadde levd alene i mange år. Hans barn var allerede voksne, gifte, og både sønn og datter hadde fått eget tak takket være hans tidligere lederstillinger og god inntekt.
Uten å nøle tilbød Lars meg å flytte inn i hans landsted på Vestlandet. Jeg tenkte lenge, så tenkte jeg: Hvorfor ikke? Han var en god mann, både som person og som ektefelle, og behandlet meg med varme.
Jeg flyttet inn i Lars røde trehus med store vinduer. Vi drev en liten gård: grønnsakshage, høner, kaniner, og en periode hadde vi også en kum og en gris som beitet i løypa bak huset.
Barna kom ofte på besøk, både mine og hans, og vi tok imot dem med åpne armer og fylte sekker med hjemmelagde brød, syltetøy og hjemmelagde poteter. Ingen forlot oss med tomme hender.
Lars og jeg var aldri formelt gift. I begynnelsen snakket vi om å få papir, men etter hvert ble dette en formalitet som gledet oss lite i vår alder.
Femten drømmende år gikk, og jeg angret på ingenting.
I denne tiden giftet også den yngste datteren, Åse, seg. Hun og den eldre søsteren, Ingeborg, kranglet om hvem som hadde rett til leiligheten. Ingeborg, som allerede bodde der, ville verken dele eller la Åse komme inn med sin mann. Til slutt betalte hun Åse en økonomisk kompensasjon, og det så ut som om konflikten var løst.
Et år senere ble Åse skilt og kom tilbake med sitt lille barn. Ingeborg var ikke begeistret, og gamle krangler brøt ut igjen. Jeg håpet at de en dag ville finne fred, men det skjedde ikke.
Nå var også min ektemann borte, og jeg måtte vende tilbake til den lille leiligheten. Jeg visste at den føltes trang uten meg.
«Tante Maren, hvis du vil, kan du bli her så lenge vi ikke har funnet kjøpere», foreslo Tor en morgen, med en overraskende generøs tone.
Jeg ble glad for tilbudet, men så kom Ingeborg og presiserte betingelsene: Jeg måtte fortsette å drive gården, men nå helt alene.
Altså skulle jeg bli deres gratis arbeidskraft, kun i bytte for at jeg ikke måtte betale leie? Ideen falt meg tungt. På en gård må man holde både hage og dyrene i orden, og jeg er ikke lenger ung jeg er sekstifem år.
Jeg står nå i en tåkelagt drøm, usikker på hva jeg skal gjøre. Skal jeg bli en ansatt for barnas barn, som kan kaste meg ut så snart kjøperne kommer, eller skal jeg vende tilbake til leiligheten som formelt fortsatt er min, selv om jeg føler meg overflødig der også?
Hva skal jeg velge? Kanskje er svaret klarere fra en annen side av drømmen.
Venner, om dere vil lese flere av våre merkelige fortellinger, legg igjen kommentarer og lik gjerne. Det gir oss kraft til å skrive videre!
