Ikke noe, Sander! Ikke vær så lei deg! Men du feiret nyttår med stil!
Det var som om jeg så den gamle bygda igjen. Jeg husker hvordan Sander steg av perrongen på Oslo Sentralstasjon, gikk ut på togstasjonens lille torg og fortsatte mot busstoppet. Han hadde ikke fortalt kona sin, Åse, at han skulle komme hjem den dagen.
Stemningen hans var tung den morgenen, for han hadde akkurat hatt en vanskelig samtale med Åse. Hun hadde kommet til å kritisere ham igjen, klage over at han var likegyldig og egoistisk.
Hvorfor likegyldig? Jo, han hadde jo ønsket å ringe henne med nyttårshilsen, men hun hadde slått av telefonen. Åse var fornærmet. Sander prøvde å ringe henne i tre dager på rad, men hun løftet aldri røret. Til slutt ble han så lei av det at han sluttet å ringe.
Hun hadde ikke engang tatt seg tid til å hilse på hans foreldre og søster, ennå mindre på ham. Nå stod han på dørstokken, klar til å påpeke alt dette. Ikke bare for henne hun hadde også gjort sine feil, så hun måtte svare. Som man sier: det beste forsvaret er et godt angrep.
Sander trakk pusten dypt, gikk inn i leiligheten med en slags krigersk besluttsomhet.
Leiligheten møtte ham med stillhet.
Hei! Hvem er der? Åse, jeg er hjemme! ropte han høyt, men ingen svarte.
Han speidet inn på kjøkkenet Åse var ikke der. Så inn i en stue tomt. Så inn i et annet rom også tomt. Men da han så mot veggen, oppdaget han flere endringer: barnebåsen var borte, kommoden med stellebordet og barnevognen som foreldrene til Åse hadde gitt dem, var forsvunnet.
Han løp til klesskapet: hyllen der Åses klær vanligvis hang, stod tom.
Har hun blitt gal? Har hun kastet meg? tenkte han.
Han ringte svigermoren, men ingen svarte. Så han prøvde Åses venninne, Kari, men også der var det stille. Til slutt nådde han Mikkel, Karies mann.
Hei, Mikkel! Kan du sette deg på telefonen til Åse? Jeg får aldri tak på henne, spurte Sander.
Åse er på hytta med barnet sitt i en liten bygd utenfor Oslo vi feiret nyttår der. Det er ofte dårlig dekning der.
Jeg kom i går fordi jeg skulle på vakt i dag. De er fortsatt på hyttetur, svarte Mikkel. Hvorfor vil du ha tak i Åse?
Jeg tenker at hun kanskje vet hvor Åse er. Jeg kom fra foreldrene hennes, men hun er ikke hjemme, og alt vi har kjøpt til barnet er borte, forklarte Sander.
Så din kone skulle nesten ha blitt mor, men du dro på ferie, og du lot henne bli alene hjemme? undret Mikkel.
Hun ville egentlig ikke dra. Hun fikk en frist den tiende eller ellevte januar. De kunne ha reist hjem i tide.
Gratulerer, Sander, du er en ekte narr, lo vennen.
Hvorfor? spurte Sander forvirret.
Fordi du sannsynligvis allerede er skilt. Så ring sykehuset, hun er sikkert der, foreslo Mikkel.
Ti dager senere.
Jeg skjønner det ikke, Sander, sa moren hans i telefonen. Hvorfor skal du sitte hjemme på helligdag? Åse vil ikke dra, så du må dra alene. Hun har nesten to uker igjen før fristen, så du rekker å komme tilbake i tide.
Dessuten samles nesten hele familien: tante Vilde med onkel Sverre, Nina med Thomas, Olaug med Pål, og så er det pappa og Vilde med Lars.
Vilde har reservert rom for oss på et hotell i skogen rett ved fjellene i fire dager, fra den trettiende til den andre i januar.
Den trettiførste er det bankett i restauranten med inviterte artister. Jeg har betalt for deg, så betaler du tilbake senere. Du blir hos oss til jul, og den åttende drar du. Du rekker akkurat å være der før Åses frist.
Åse hadde ikke lyst til å dra:
Sander, jeg kan bli fanget når som helst. Forestill deg: alle har det gøy, og så går det plutselig av meg. Dessuten, er hotellet utenfor byen vil ambulansen rekke i tide?
Nei, jeg drar ingen steder.
Riktig, mor sier at kvinner nå regner sykdom som en egen prestasjon, mens barnas fødsel er som et heltedåp. Hun har brakt oss tre til verden, og selv i foreldrepermisjon har hun klart alt.
Sander innså at Åse hadde et poeng, men han forestilte seg også hvor kjedelig det ville bli hjemme på nyttårsaften: bare ham og henne ved et beskjedent bord, og Åse hadde allerede sagt at hun ikke skulle lage noe spesielt. Det føltes trist.
Hele slektsslekten ville på den tiden feire på restauranten med sang, musikk, dans og latter. Så til slutt dro han alene.
Hotellet i skogen var virkelig festlig. Rundt midnatt, da nyttår allerede hadde begynt, forlot Sander salen og gikk inn i lobbyen for å ringe Åse, men hun svarte ikke.
Så bra, jeg er såret, men du er vel skyldig selv. Du kunne vært her og feiret med oss, tenkte han.
Neste dag hørte han moren hans kritisere svigerdatteren:
Åse ringte ikke, hun hilste ikke på meg eller far med nyttårshilsen. Hun er så fornærmet! Du har sluppet henne helt, gutten min.
Han forsto ikke at sånn er ekte familie. Derfor var de alle samlet, mens hun var alene. La henne tenke over det.
Åse hadde den nyttårsnatten helt for seg selv. Hvis hun husket noen, var det Sander men ikke svigerfar eller svigermor eller den store familien.
Foreldrene hennes, da de fikk vite at datteren var alene i ferien, inviterte henne hjem. De planla ikke et stort festmåltid.
Broren til Åse bodde i Oslo, jobbet i en fabrikk som gikk døgnet rundt, og han hadde aldri så lange helger, så foreldrene tenkte å feire nyttår i par.
Den trettiførste, klokken ni på kvelden, la Åse og moren på bordet, da falt Åses fødselssmerter på.
De ringte ambulanse. Moren kjørte med Åse, faren fulgte med bilen.
Den natten feiret Åse nyttår på sykehuset, mens foreldrene ventet i lobbyen. Åse ble mor til lille Sondre
Sander bestemte seg for å følge rådet fra vennen og ringte sykehuset.
Kallesentralen? Hun ble utskrevet i går, svarte en ansatt.
Utskrevet? trodde Sander ikke. Er det allerede en baby?
Ja. Første januar, halv tolv.
Hvem hentet henne fra sykehuset? spurte Sander.
En ung mann, den informasjonen har vi ikke i journalen!
Sander skjønte at kun foreldrene kunne ha hentet Åse, så både hun og barnet var nå hos dem.
Han kjøpte en bukett med roser og satte kursen mot hytta.
Døren åpnet svigerfar.
Jeg lytter.
God dag, jeg er her for Åse, sa Sander.
Hvorfor? spurte Åses far.
Jeg er faktisk hennes ektemann, svarte svigersønnen.
Åse! ropte svigerfar høyt. En mann står her og sier at han er din mann. Vil du snakke med ham?
Nei, la ham gå, svarte Åse fra dypet av rommet.
Svigerfar rakte ut armene:
Hun vil ikke. Ha det, unge mann! og smalt døren.
Sander ventet noen minutter og ringte igjen.
Denne gangen åpnet svigermoren en høy, kraftig, kraftfull stemme. Ærlig talt var Sander litt redd for henne.
Forsto du ikke? spurte hun.
La meg komme inn, begynte han modig. Jeg har rett til
Han fikk ikke fullføre. Kvinnen tok buketten fra ham, slo ham flere ganger i ansiktet med den.
På hva du tror du har rett til, vil advokaten fortelle deg snart! Ikke ring mer, barnebarnet mitt sover, sa hun, kastet rosen under føttene hans og smalt døren.
Sander gikk hjemover. På veien gned han ansiktet med hendene roser var vakre, men med torner.
Da han kom hjem, ringte han moren først.
Forestill deg, de lot meg ikke inn i leiligheten, og jeg fikk ikke se sønnen,
Ikke bekymre deg, Sander. Åse kommer tilbake med barnet, hvor hun enn går. Ikke ring, ikke send penger.
La foreldrene hennes mate ham, om de er så kloke. En uke eller to går, så kommer hun hjem. Du bør sove nå; du skal på jobb i morgen.
Sander gjorde som hun sa: han spiste pizza med pølser som han hadde kjøpt i kiosken, og la seg til å sove.
Han sov rolig, uten å ane at dette var den siste natten han skulle tilbringe i den leiligheten.
Neste dag, da han kom fra arbeid, lå alle tingene hans i esker og svarte poser på trappen.
Han ringte. Svigermoren, som eide den to-roms leiligheten hvor Åse og han hadde bodd, åpnet døren.
Så, kjære svigersønn? Husker du adressen til hytta, eller trenger du en påminnelse? Samle sammen rotet ditt. Alt som blir igjen, kaster rengjøringspersonalet bort i morgen!
Sander måtte flytte til hytta.
De ble skilt i retten. Sander hadde blitt lei av hyttelivet, og da han fikk lønn, ble det trukket fra lønna barnebidrag og fem tusen kroner til å forsørge sin ekskone. Da forsto han at det ikke var mye igjen til eget liv.
Vær sparsom! Du må fortsatt spare til din egen bolig, rådet Mikkel. Ikke vær lei deg, Sander! Men du feiret nyttår på en flott måte!
Åse bodde i tre år hos foreldrene, som hjalp henne med lille Sondre. De leide leiligheten de hadde, så de hadde penger til å betale husleie. Da Åse fikk jobb, flyttet hun og Sondre tilbake til sin egen leilighet. Etter en oppussing var det ikke lenger noe som minnet om Sander og hans familie.
Hva synes du om Sander sin handling? Skriv dine tanker i kommentarfeltet, og gi en tommel opp.
Kjære venner, hvis dere vil lese flere historier fra oss, legg igjen en kommentar og husk å like. Det gir oss inspirasjon til å skrive videre.
