«Du, hvem leter du etter?» spurte jeg.
«Jeg leter etter moren min, har du sett henne?» så den lille jenta på omtrent seks år på meg med store, nysgjerrige øyne.
Jeg stod i døråpningen og tenkte. Jeg hadde nettopp flyttet inn i den gamle leiligheten i en blokk på Grünerløkka, og så vidt jeg kunne huske, hadde leiligheten over den alltid stått tom.
«Det bor ingen der,» svarte jeg barnet.
Hun begynte å gråte og satte seg på trappen.
«Tante, vi trenger mamma så veldig! Bare hun kan fikse alt, pappa savner henne sånn.»
Jeg stod der, helt målløs. Jeg hadde aldri hatt barn, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe dette så sårbare vesenet. Å holde den, invitere på te men en fremmed tante hadde hun vel ikke lyst til å gå til? Telefonen ringte akkurat da, og jeg ropte at hun skulle bli med meg. Jeg løp til telefonen, men da jeg kom tilbake, var hun borte.
Hele kvelden kunne jeg ikke få jenta ut av hodet. Jeg ringte huseieren, fru Ingrid Sæther, og spurte hvem som bodde i trappeoppgangen.
«Det har vært tomt i flere år nå,» sa hun. «Hvorfor spør du?»
Jeg forklarte at en liten jente hadde kommet og spurt etter mor.
Ingrid holdt pusten et øyeblikk, som om hun prøvde å huske noe.
«Det er sannsynligvis datteren til Katja. Katja er død. Bare mannen hennes lever nå, med et lite barn i armene. De klarte ikke å bli i den leiligheten, så de flyttet. Siden da har jenta vandret rundt i området.»
«Du, Ivar, de bor like ved. Hvis hun kommer tilbake, ta henne med hjem,» fortsatte hun og diktet meg adressen: Sætergata12.
Historien lå så etter hvert i bakgrunnen. Jeg jobbet, kom hjem sent og dro tidlig av gårde.
En kveld i førjulstiden hørte jeg igjen en svak banke på døren og lette stemmer. Jeg skyndte meg til porten der sto den samme gråøyde jenta, klynende.
«Hva har skjedd med deg? Hvor er faren din?»
«Han er hjemme, men jeg leter etter mamma,» sa hun lavt.
Jeg husket at jeg hadde notert adressen et sted, så jeg lovet å finne den. Jeg ba jenta vente hos meg. Hun gikk inn, så seg rundt, og satte seg på en liten puff i gangen.
Da jeg endelig fant den lille notatet med adressen, hadde hun allerede sovnet søtt, krøllet seg som en liten ball. Jeg bar henne forsiktig inn i stuen og la henne på sofaen, så ringte jeg Ingrid igjen.
«Ingrid, beklager å forstyrre, men jeg har en jente som kommer til den tomme leiligheten over?»
«Ja, hun er hos meg nå. Jeg skulle ta henne hjem, men mens jeg lette etter adressen, falt hun i søvn. Jeg er redd faren hennes kommer etter henne»
«Vet du, Ingrid, jeg bor i nærheten, jeg kan gå og møte ham. Hold deg på linjen.»
«Takk», sa jeg og la på. Jeg så på den lille sovende piken, rettet til den krøllete håret, strøk henne over skulderen.
Jeg hadde alltid drømt om egne barn, men drømmen ble aldri til. Min mann og jeg hadde en gang planlagt å få barn, men etter noen år mistet vi vårt lille barn. Arbeidsstresset og konstante sjekker tynget meg ned. Jeg ble gravid igjen, men i en tidlig fase mistet jeg også den. Til tross for alt, klarte jeg aldri å bli mor.
Min mann dro til slutt, og jeg fikk vite at han nå hadde en datter i sin nye familie. Jeg slet med å holde kontakten, så jeg kuttet båndet med felles venner og bekjente.
Slik levde jeg i over syv år, alene i leieboliger.
En stille bank på døren brøt min ensomhet. Jeg sprang for å åpne, og kunne ikke tro egne øyne ved døren stod min tidligere ektemann.
«Jarle? Hva gjør du her?»
«Jeg kom for datteren Sætergata5, stemmer det?»
«Ja, det er riktig. Er det din datter? Kom inn, hun sover. Vi har te i kjøkkenet», svarte jeg. Jeg hadde ikke forventet å se ham på døren til min leilighet, men livet kaster ofte uventede overraskelser.
«Skal vi være til bry? Jeg kan vekke Anja og ta henne med hjem.»
«La henne sove. Hva har skjedd? Hun kommer ofte til vårt trappeområde og banker på døren over.»
Jarle gned trette øyne og begynte å fortelle:
«For noen år siden bodde vi i denne leiligheten med Katja. Hun arvet den fra bestefaren. Etter bryllupet flyttet vi inn. Katja var i stor forventning, og jeg var på syvende himmel!
«Jeg husker da tiden kom, og jeg kjørte henne til sykehuset. Hun gråt, var redd
«Hun holdt min hånd og ba meg passe på barnet hvis noe skjedde. Komplikasjonene oppsto, og hun ble ikke reddet.
«Jeg er så lei meg, så utrolig lei meg», sa jeg mens jeg la hånden på Jarles skulder. Tårene trillet nedover hans kinn igjen og igjen, som om han hadde holdt smerten inni seg altfor lenge, og nå endelig slapp den ut.
Et lite klikk fra barnesko i stuen hørtes.
«Pappa?»
Jarle sprang til døren, omfavnet Anja og klemte henne tett.
«Anja, jeg var bekymret hvorfor løp du uten tillatelse?»
«Jeg vil bare finne mamma.»
«Vi skal finne henne, men først hjem, så går vi videre.»
«Tusen takk, Ingrid. Her er mitt nummer ring hvis Anja kommer tilbake. Vi bor rett i nærheten, så hun kjenner veien.»
«Hvordan fikk hun vite adressen?»
«Jeg viste henne den selv. Jeg måtte hente noen ting, og hun så bilder av Katja på veggene. Siden da drømmer hun om å møte moren. Jeg sa at Katja bare hadde dratt, men at hun ville komme tilbake en dag.»
De gikk, men noen dager senere ringte Jarle igjen. Vi begynte å snakke mer, møttes i helgene i parken, på kafé og på kino. Anja knyttet seg til meg, og en dag kalte hun meg «mamma».
«Ingrid», sa Jarle en kveld, «flytt inn hos oss. Du trenger ikke hoppe mellom leieboliger lenger. Anja savner deg, hun spør ofte etter deg.»
«Og du?»
«Jeg» Han senket blikket, tok mine hender i sine. «Jeg har savnet deg så mye. Unnskyld for alt.»
Siden den dagen lever vi sammen. Vi oppdrar vår lille lykke lille Guro. Hver dag takker jeg skjebnen for gaven som ikke kan prises å være elsket som ektemann og far.
Og selv om Guro er en sjelden jente med bare ett barn, hindrer det meg ikke i å gi henne all den uuttømmelige kjærligheten og ømheten jeg har som forelder.
