Barnet til en venninne
Det var i de gamle dagene, da verden kjentes mindre og dagene sank stille nedover åssidene, at Liv nærmet seg slutten av svangerskapet. Hennes yngre bror forlot hjemmet, faren begynte å drikke, og siden da var Livs liv et eneste langt mørke.
Hver morgen begynte Liv dagen med å lufte huset, plukke opp tomflasker under bordet og vente til faren hennes endelig våknet.
Pappa, du kan ikke drikke. Du kommer deg jo knapt etter slaget.
Jeg gjør som jeg vil, jenta mi. Hvem skal stoppe meg? Det lindrer sorgen.
Hvilken sorg da?
Sorgen over å være ubetydelig. Ikke engang for deg betyr jeg noe lenger bare en byrde. Et forspilt menneske, Liv. Jeg burde aldri blitt født, aldri giftet meg, aldri fått barn som bare arvet min svakhet og fattigdom. Alt har vært forgjeves. Det er lettere å drikke.
Liv, som allerede var i dårlig humør, ble sint.
Ikke si det, pappa. Folk har opplevd verre.
Verre? Du vokste opp uten moren din. Og nå skal du føde en fattig stakkar uten far barnet vokser opp i den samme nøden.
Ingenting er endelig, pappa. Alt kan forandres på et blunk.
Med sorg tenkte Liv på hvordan hun nylig hadde vært lykkelig, forlovet med Emil. Ja, verden hadde ramlet sammen, men livet måtte gå sin gang.
Den dagen drakk faren igjen. Liv ropte mot ham, full av sinne:
Har du drukket opp pengene jeg la unna? Hvordan fant du dem? Har du rotet gjennom hele huset, vært blant mine ting?!
Alt her tilhører meg, sa faren. Inkludert pensjonen du prøver å gjemme unna! Min pensjon.
Og alt er borte? Tenkte du ikke på hvordan vi skulle klare oss?
Hvorfor skulle jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå får du ta deg av meg!
Liv lette gjennom alle skapene.
Jeg vet det var to pakker makaroni og litt smør igjen i går, og nå er det borte! Hva skal vi spise til kvelds?
Hun sank sammen på stolen og skjulte ansiktet i hendene, forferdet.
Hun ante ikke at tante Nora i det siste hadde vært innom når hun selv var borte og lokket faren med spriten, mens hun tok med seg det lille som var i huset.
Som en stille orm hadde Nora krøpet inn og gjorde nå alt for å rive familien fra hverandre.
Den natten gråt Liv seg i søvn, sulten og knekt, liggende som et sammenrast fjell.
Morgenen etter banket det på døren, og inn kom Nora. I moteriktig kåpe og støvletter, og uten å ta av seg på beina, gikk hun rett inn.
God dag. Vennen min som jobber på kommunen, fortalte at dere har regningsgjeld. Snart kuttes strømmen. Hva skjer her, Liv? Skal vi ta en kopp te?
Uten å vente på svar, gikk Nora ut på kjøkkenet og begynte å rote i skap og kjøleskap.
Jeg lager selv, du er jo høygravid akkurat som min Hanne… Men Liv, dere har verken sukker eller te. Ikke mat i det hele tatt. Skal vi ikke gå til butikken?
Liv unngikk å møte Nora i blikket.
Tante Nora, det blir ingen te her. Du bør gå.
Men Nora ga seg ikke.
Du har problemer, det ser jeg. Husker du jeg har sagt du heller burde bo hos meg? Nå er det ikke spørsmål, jeg insisterer. Det finnes ikke forhold for et spedbarn her, faren din drikker, og du har ingenting å spise. Du trenger frukt, vitaminer Ta tingene dine, bli med meg.
Liv satte seg ned, hodet snurret og tårer trillet. Nora omfavnet henne:
Hør her, jenta mi, jeg vet hva du tenker om meg. Jeg fortjener ikke tilgivelse, for min datter stjal din forlovede. Men jeg er ikke hjerteløs, og jeg orker ikke se deg ha det slik. Du vil det kanskje ikke, men jeg vil ta vare på deg.
Resten føltes som en drøm: Nora hjalp Liv å pakke tingene og bestilte en drosje.
***
Den dagen fødselen startet, slapp ikke Nora henne av syne.
Hør godt etter, Liv. Jeg har varslet jordmødrene om at du vil adoptere bort barnet. Når hun er født, så hverken ta henne på armen, legg henne ikke til brystet. Ikke se på henne.
Liv led seg gjennom riene.
Å, tante Nora, la det gå over, smerten er uutholdelig
Ikke glem hva jeg sa du klarer ikke å oppdra barnet alene. Jeg har allerede funnet et anstendig ektepar som vil adoptere barnet ditt med én gang.
Etter flere timer ble en pike født.
Tre kilo tre hundre gram, frisk og fin.
Sykepleieren svøpte barnet og forsvant uten å vise Liv fram datteren.
Men barnelegen satte blikket strengt i henne.
Hvordan kan dette forstås? Du har fått en frisk, vakker jente, og så vil du ikke engang se på henne? Ragnhild, hent jenta og legg henne til morens bryst.
Liv ristet på hodet, trist.
Jeg vil ikke. Jeg har ikke nok til meg selv, jeg ville knapt føde henne Det finnes noen som trenger denne jenta mer, jeg skal skrive fra meg foreldreretten, så kan hun adopteres
Ikke vær gal, se i det minste på henne.
Liv knep øynene igjen, men kjente plutselig noe mykt som berørte hånden hennes.
Sykepleieren la babyen inntil henne, babyen snufset og lette etter brystet. Liv åpnet omsider øynene og så på datteren sin.
Det lille, forsvarsløse vesenet lå der med sammenknepne øyne, strakte de små hendene mot henne.
Sånn mamma, nå skal vi gi mat til lillejenta, sa barnelegen med et smil, og hun så hvordan Liv skalv av rørelse over det første møtet med sitt barn.
Vakker pike, hun trenger deg, ikke fremmede, forstår du det?
Tårene trillet, og Liv slo armene om datteren, nikket og holdt henne tett.
De neste timene hvilte Liv med sitt barn ved siden av seg, og hun kunne ikke ta blikket vekk. Slik våknet hennes morsinstinkt.
«Her er meningen med mitt liv min datter. Om Emil har dratt, om far ikke kan skjerpe seg Jenta mi trenger meg, og jeg blir hos henne.»
***
Liv ble vekket av Noras stemme.
Nora, i morgenkåpe, stod i døråpningen og så på henne der hun lå.
Har du glemt hva vi ble enig om? spurte hun med lav stemme. Du lovte å gi fra deg barnet etter fødselen. Jeg har ordnet alt, det er noen som står klare for å ta henne.
Tante Nora, jeg har ombestemt meg. Jeg gir henne ikke bort.
Du har jo ikke penger engang. Hvordan skal du klare deg, gå rundt og tigge?
Barnet våknet av Noras hevede stemme, Liv reiste seg og gikk til barnet.
Ikke rør henne! Jeg skal bysse og mate selv. Si til legene at jeg ikke har melk, snøvlet Nora.
Liv svarte rolig:
Dette bestemmer ikke du det er min datter. Jeg har sagt mitt, og trekker meg ikke.
Du kan ikke, du lovte! hveste Nora.
Vær så snill og gå.
Nora forsvant ut. Romvenninnen, som hadde vært stille i sengen, løftet hodet:
Hvem var den damen?
Tanten min.
For en kabal! Ikke hør på henne. Du gjorde det rette, Liv. Jeg heter Solveig. Om du trenger hjelp, skal jeg hjelpe det finnes gode folk i verden.
Jeg er Liv.
Hyggelig å møte deg, Liv. Jeg syntes hun så ut som hun ville stjele barnet ditt. Hun var rar.
***
Før utskrivningen kom en annen besøkende. Hun slapp ikke inn på stuen; Liv gikk ut i korridoren.
Den gamle venninnen, Hanne, stod der med stor mage og ventet.
Hei.
Liv satte seg forsiktig ned på benken.
Hanne sank ned ved siden av henne.
Jeg hørte du har født.
Ja, en jente.
Hanne så nervøs ut.
Liv, du husker at mamma har funnet noen som vil adoptere barnet?
Og?
De er rike og vil alt for å få henne.
Hanne grep Livs hånd:
De tilbyr én million kroner for din datter. Forestill deg en million, Liv! Du kan kjøpe deg en hybel eller spare til egen leilighet.
Én million? svarte Liv. Om du er så bekymret, kan du selge ditt eget barn.
Hanne ble såret, men ga seg ikke.
Tenk deg om, Liv. Gi barnet til meg! Jeg skal ta vare på henne hun er Emils datter.
Tror du du klarer to barn?
Du forstår ikke, Liv! Alt faller sammen for meg.
Liv reiste seg og ville gå. Hanne grep henne i armen, øynene virket desperate:
Jeg trenger dette barnet, Liv!
Slipp.
…Noen timer senere kom Emil selv. Liv rykket tilbake da han kom inn.
Har du født? Får jeg se?
Nei! Snart har du barn med Hanne, gå dit og se!
Vi må snakke, Liv. Siden du fødte, har jeg ikke funnet ro. Jeg vil ha datteren min. Gi avkall på henne, så adopterer jeg henne straks.
Liv ristet på hodet.
Jeg er ikke som deg, jeg gir aldri fra meg den som trenger meg. Du kom forgjeves, jeg gir ikke bort datteren min!
Emil stammet, nektet å gå.
Gi meg barnet! Du hadde ingen rett til å føde mitt barn! Jeg tar det som er mitt!
Du? Mammas gutt? Spør moren din om lov først!
Liv dyttet ham bort, tok datteren og gikk til sykepleierrommet:
Kan jeg be om at ingen flere slipper inn til meg? Jeg vil ikke se noen, jeg forventer ingen dette er jo blitt ren gjennomtrekk!
Epilog
På utskrivningsdagen gikk Liv ut fra fødeavdelingen med datteren tett inntil seg.
Hun dro ikke alene, men sammen med Solveig, som ble hentet av mann og mor.
På trappen stod Emils mor, Valborg, nærmest lurende, med blikket skjerpet.
Liv følte det som is langs ryggraden.
Valborg betraktet henne, lik en ulv på spranget. Solveig la merke til det og kom bort.
Hvem er det?
Emils foreldre.
De følger med på deg, Liv. Det føles ikke bra. Jeg har jo fortalt at mamma har gjort klar et rom hos oss, så bli med.
Liv nikket, hun følte den samme uroen.
***
Hos sine nye venner fant Liv uventet kjærligheten Solveigs fetter, den gamle ungkaren Hans, begynte å fri.
Hans var en god mann, varm og omsorgsfull. Han giftet seg med Liv, adopterte datteren, og hjalp til og med svigerfaren.
Hanne og Emil derimot, deres ekteskap gikk i stykker.
Det viste seg at Hanne hadde lagt pute under kjolen og lurt hele Emils familie hun var aldri gravid.
Nora, som ville beskytte datteren, innrømte overfor svigersønnen at Hanne hadde mistet barnet tidlig. Og hun foreslo straks en løsning.
Emil, ikke vær sint på datteren min. Ja, hun mistet barnet, men du har jo eget barn på vei. Hvorfor ikke adoptere Livs barn? Ingen trenger å vite om Hannas abort; vi later som Hanne er gravid. Og når Liv føder, tar vi hennes lille og sier hun er Hannas.
Emil likte Noras idé.
Alt virket ordnet, helt til Liv nektet å forlate sin nyfødte og dermed satte gamle venninnen og hennes mor til veggs.
Emils mor, Valborg, skuffet over løgnen, kastet Hanne ut og fikk sønnen til å skille seg.
