Kjære dagbok,
Synnøve, så må jenta fortsette på skolen. Så sjeldne er de klare hodene. Hun har et særegent talent for språk og litteratur. Dere skulle sett hennes tekster!
Min datter var tre år da jeg fant henne i gjørmen under den gamle steinbrua i Lillevik. Jeg tok henne inn som min egen, selv om naboene hvisket bak ryggen min. Nå er hun lærer i byen, mens jeg fortsatt bor i den lille hytta ved elva og sorterer minner som dyrebare perler.
Gulvet knirker under foten jeg må nok reparere det en dag, men hendene er alltid opptatt. Jeg satte meg ved bordet og trakk frem den gamle dagboken. Siderne er bleke som høstløv, men blekket holder fortsatt mine tanker. Utenfor blåser vinden, og en bjørk trommer lett med grenene, som om den vil komme på besøk.
Hvorfor er du så høylytt? sier jeg til den. Vent litt, våren kommer snart.
Det er merkelig å snakke med et tre, men når man lever alene blir alt rundt en levende. Etter de mørke årene ble jeg enke; min Steinar døde i en ulykke. Hans siste brev ligger fortsatt i skuffen, gulnet av tid, slitt i kantene jeg har lest det så mange ganger. Han skrev at han snart kom hjem, at han elsket meg, at vi skulle leve lykkelig En uke senere fikk jeg nyheten om hans død.
Ingen barn ble født av meg, kanskje til det beste i de tidene ville det ha vært umulig å forsørge noen. Kommunens leder, Knut Ivarsen, trøstet meg:
Ikke vær lei deg, Synnøve. Du er ung, du vil gifte deg en dag.
Jeg vil ikke gifte meg igjen, svarte jeg bestemmt. Jeg har elsket én gang, og det er nok.
På jordbrukssamvirket arbeidet jeg fra soloppgang til solnedgang. Arbeidslederen, Per Olsen, ropte av og til:
Synnøve, du må hjem nå, det er sent!
Jeg rekker det, svarte jeg, så lenge hendene mine jobber, blir sjelen ung.
Jeg hadde en liten gård geiten Berta, sta som meg, fem høner som vekker meg bedre enn noen hane. Naboen Kari lo ofte:
Er du en dådyr? Hvorfor skriker hønene dine så tidlig?
Jeg dyrket poteter, gulrøtter og rødbeter. Til høsten lagde jeg sylteagurk, tomater og sopp. Om vinteren åpnet jeg en krukke, og som om sommeren kom inn i stuen.
Jeg husker den dagen som i går. Mars var våt og kald. Morgenen regnet lett, men til kvelden var det frosset. Jeg gikk inn i skogen for ved peisen måtte fyres. Det lå en haug med kvist etter vinterstormen, så jeg samlet så mye jeg klarte, og på vei hjem over den gamle brua hørte jeg noen gråte. Først trodde jeg vinden lekte, men et lite barn gråt tydelig, barnslig.
Jeg gikk ned under brua og så en liten jente, dekket av gjørme, en våt og revnet kjole, øynene fylt med frykt. Da hun så meg, stilnet hun, men hele kroppen dirret som et bjørkeblad.
Hvem er du, lille venn? spurte jeg lavt, for ikke skremme henne mer.
Hun holdt kjeft, bare øynene blinket. Leppene var blå av kulde, hendene røde og hovne.
Hun er helt frosset, tenkte jeg høyt for meg selv. La meg ta deg med hjem, så du kan få varme.
Jeg løftet henne; hun var så lett som en fjær. Jeg pakket henne inn i min egen skjerf og holdt henne mot brystet. Jeg tenkte på hvem som kunne ha latt et barn bli forlatt under en bru. Jeg måtte fortsette, for kvistene ventet på meg.
Hun holdt meg fast med kalde fingre hele veien hjem, men sa ingenting. Da vi kom inn, spredte ryktet seg raskt i landsbyen. Kari var den første:
Herregud, Synnøve, hvor fikk du henne fra?
Jeg fant henne under brua, svarte jeg. Hun var forlatt.
Å, for en tragedie ristet Kari på hodet. Hva skal du gjøre med henne?
Hva annet? utbrøt den gamle Morten. Hvor skal du ha et barn? Hva skal du mate det med?
Det Gud gir, skal jeg klare, svarte jeg bestemt.
Først tente jeg opp peisen så varm som mulig og varmet opp vannet. Jenta var tynn, med blåmerker, ribbeina stakk frem. Jeg vasket henne i lunkent vann og pakket henne inn i den gamle genseren min jeg hadde ingen barneklær i hytta.
Vil du ha noe å spise? spurte jeg.
Hun nikket sjenert.
Jeg ga henne gårsdagens lapskaus med brød. Hun spiste ivrig, men forsiktig det var tydelig at hun ikke var en gatejente, men en hjemløs lille jente.
Hva heter du?
Hun var stille. Kanskje hun var redd eller bare ikke kunne snakke ennå.
Jeg la henne i sengen min, og jeg selv satte meg på benken. I løpet av natten våknet jeg flere ganger for å sjekke at hun sov. Hun lå sammenkrøpet, og i drømmene hennes hørte jeg svake klynk.
Morgenen etter gikk jeg til landsstyret for å melde funnet. Rådhusleder, Ivar Hansen, ristet bare på hodet:
Det har ikke blitt meldt om noen savnet barn. Kanskje noen fra byen kastet henne her
Hva skal jeg gjøre nå?
Ifølge loven skal barnet leveres til barnevernet. Jeg ringer distriktet i dag.
Hjertet mitt sank:
Vent, herr Hansen. Gi meg litt tid kanskje foreldrene kommer. Jeg vil beholde henne hjemme mens jeg venter.
Synnøve, tenk deg om
Det er bestemt.
Jeg kalte henne Marte, etter min egen mor. Jeg håpet foreldrene ville dukke opp, men ingen kom. Jeg ble så knyttet til henne at jeg takknemlig omfavnet henne hver dag.
Først var det vanskelig hun snakket ikke, bare så med øynene rundt i hytta som om hun lette etter noe. Om natten våknet hun i skrik, ristet av kulde. Jeg holdt henne tett, strøk henne over hodet:
Ingen fare, lille venn, alt blir bra nå.
Jeg laget klær av gamle kjoler, fargela dem blå, grønne og røde. Det ble enkelt, men fargerikt. Kari så på dem og jublet:
Stjernehender har du, Synnøve! Jeg trodde du bare kunne skure med spaden.
Livet lærer deg både å sy og å passe barn, svarte jeg med et smil.
Men ikke alle i landsbyen var like forståelsesfulle. Den gamle Morten krysset seg alltid:
Dette er ikke bra, Synnøve. Å ta et barn inn kan bringe ulykke. Kanskje moren var en dårlig kvinne.
Hold kjeft, Morten! avbrøt jeg. Det er ikke din plass å dømme andres synder. Jenta er min nå.
Rådhuslederen var også i tvil:
Tenk, Synnøve, kanskje barnevernet er best? De vil gi mat og klær.
Hvem vil elske henne? spurte jeg. Barnevernet har nok mange andre barn.
Han ristet på hodet, men etter hvert begynte han å hjelpe melk og mel ble levert.
Marte begynte sakte å tine opp. Først kom ordet, så setninger, så hele setninger. Jeg husker første gang hun lo jeg hadde nettopp hengt opp gardiner. Jeg lå på gulvet og stønte, men hun brast ut i en klar, barnlig latter som fylte hytta med lys. Smerten i magen min forsvant med den latteren.
Hun ville hjelpe på åkeren. Jeg ga henne en liten spade, og hun gikk stolt ved min side, etterlignende meg. Hun rolte mer ugress enn hun fjernet, men jeg klaget ikke jeg var glad for at livsgnisten vokste i henne.
Så kom sykdommen. Marte fikk feber. Hun lå rød og svett. Jeg løp til den lokale lege, Anders Pedersen:
Hjelp meg, for Guds skyld!
Han ristet bare på hodet:
Jeg har kun tre tabletter med aspirin på samvirket. Vent, kanskje noe blir levert om en uke.
Om en uke? ropte jeg. Hun kan dø før i morgen!
Jeg løp den ni kilometer lange veien til distriktet gjennom gjørme, skoene sprukket, føttene fikk blemmer, men jeg kom frem. På sykehuset så den unge legen, Ole Mikkelsen, på meg så skitten og våt:
Vent her.
Han ga meg medisiner og forklarte hvordan jeg skulle gi dem:
Ingen penger trengs, sa han, bare ta vare på henne.
Tre netter lå jeg ved hennes seng, hvisket bønner, skiftet kompresser. Den fjerde dagen var feberen borte, og hun åpnet øynene og sa stille:
Mamma, jeg vil ha drikke.
Mamma første gang hun kalte meg det. Jeg begynte å gråte av glede, av tretthet, av alt på en gang. Hun tørket tårene mine med små hender:
Mamma, hva er galt? Går det bra?
Nei, svarte jeg, det er bare glede.
Etter sykdommen var hun helt annen kjærlig, snakkesalig. Da hun begynte på skolen, ropte læreren, Eva Hansen:
For en flink jente, hun får alt på et blunk!
Landsbyboene sluttet å hviske bak ryggen. Selv den gamle Morten smilte og ga henne kaker. En gang da vinteren var hard, hjalp Marte Morten med å tenne peisen; hun reddet henne fra radikulit og varmer.
Da Marte var ni år, snakket hun om brua for første gang. Vi satt på kvelden, jeg reparerte sokker, hun dukkede med en liten dukke:
Mamma, husker du da du fant meg?
Hjertet mitt hoppet, men jeg holdt masken:
Ja, kjære.
Jeg husker litt. Det var kaldt og skummelt. En kvinne gråt, så gikk hun.
Jeg fikk en frysning i hendene. Hun fortsatte:
Jeg husker ikke ansiktet hennes, bare en blå skjerf. Hun gjentok hele tiden: «Unnskyld meg, unnskyld».
Marte
Jeg savner ikke, mamma. Jeg tenker av og til på det. Vet du hva? hun smilte plutselig. Jeg er glad for at du fant meg.
Jeg omfavnet henne hardt, mens en knute strammet seg i halsen min. Hvorfor hadde den blå skjerfen vært der? Hvorfor hadde hun blitt forlatt? Kanskje hun var sulten, kanskje faren drakk Livet er fullt av grunner. Jeg skal ikke dømme.
Den kvelden kunne jeg ikke sove. Jeg tenkte på skjebnen som snur seg. Jeg var alene, livet virket tomt, men alt forberedte meg på å kunne ta imot et forlatt barn.
Siden den natten spurte Marte ofte om sin fortid. Jeg svarte ærlig, men mykt:
Noen ganger er folk i så vanskelige situasjoner at de nesten ikke har noe valg. Kanskje moren din led så mye at hun måtte gå.
Ville du gjort det? spurte hun og så rett i øynene mine.
Aldri, svarte jeg bestemt. Du er min lykke, mitt håp.
Årene fløt. Marte ble den første i klassen. En dag kom hun løpende hjem:
Mamma, i dag roste Maria fra skolen meg for talentet mitt!
Læreren vår, Maria Nilsen, kom ofte innom:
Synnøve, denne jenta må få utdanning videre. Så sjeldne er slike talenter. Hun har en gave for språk og litteratur. Dere skulle sett verkene hennes!
Hvor skal hun gå på skole? sukked jeg. Vi har ikke penger
Jeg kan hjelpe henne med forberedelsene, gratis. Det er en synd å la slike evner gå til spille.
Maria begynte å gi Marte ekstra timer. Om kvelden satt de to i hytta vår, bøker spredt, og jeg serverte te med bringebærsyltetøy. Jeg hørte dem diskutere Pushkin, Lermontov, og Hamsun. Hjertet mitt jublet min jente grep alt, forstår alt.
I niende klasse falt Marte for første gang. En gutt fra klassen, Erik, hadde nettopp flyttet til landsbyen med foreldrene. Hun skrev poesi i en notatbok under puta. Jeg later som om jeg ikke merket noe, men hjertet mitt sank første kjærlighet er alltid så sårbar.
Etter avgangsskolen leverte jeg alt jeg hadde til Marte for å gå på lærerutdanning. Jeg solgte den eneste kua, Berta, som hadde vært vår trofaste følgesvenn.
Du trenger ikke selge kua, protesterte Marte.
Det går bra, kjære. Vi har poteter og høner. Du må studere.
Da hun fikk opptaksbrevet, jublet hele landsbyen. Selv landsbylederen kom for å gratulere:
Bra jobbet, Synnøve! Du har oppdratt en datter som har klart seg. Nå har vi en egen student i bygda.
Jeg husker dagen hun skulle reise. Vi stod på busstoppet, hun omfavnet meg, tårene rant.
Jeg skal skrive til deg hver uke, mamma. Jeg kommer på ferier.
Selvfølgelig, kjære, svarte jeg, mens hjertet mitt brast.
Bussen forsvant bak en bakketopp, og jeg sto igjen på stoppet. Kari kom bort og ga meg en klem:
Kom igjen, Synnøve. Det er mange gjøremål hjemme.
Vet du, Kari, sa jeg, jeg er lykkelig. Andre har egne barn, men jeg har et barn gitt av Gud.
Jeg holdt løftet og skrev ofte. Hvert brev var som en liten fest. Jeg leste dem om og om igjen, hver linje satt fast i minnet. Hun fortalte om studiet, nye venner, byen. Mellom linjene leste jeg savnet etter hjemmet.
På andre året møtte hun Sergei, en medstudent i historie. Jeg begynte å nevne ham i brevene mine, og jeg følte at jeg selv ble forelsket. I sommerferien kom han på besøk.
Han var seriøs, arbeidsom, hjalp meg med taket, reparerte gjerdet. På kNå vet jeg at livet ofte bringer med seg uventede gaver, og at å åpne hjertet for dem gjør vår egen reise rikere enn noen drøm.
