Hvem er du? SynnøveMeldal og Nils trådte ut på verandaen og skuet på den uventede gjesten.
Jeg er til Synnøve, bestemor! svarte den unge kvinnen, og fortsette: Jeg er barnebarnet, nærmere sagt oldebarnet hennes. Jeg er barnebarna til Olav den eldste sønnen til Synnøve.
Synnøve satt på en solfylt benk ved husveggen og nøt de første varme dagene. Endelig hadde våren kommet. Kun Gud visste hvordan hun hadde overlevd den lange, bitende vinteren.
«En vinter til vil jeg ikke klare!» tenkte hun og sukkende pustet lettet ut. Hun frydet seg over at hun nå kunne gå uten frykt. Oppbevaring av erter i kjelleren var full, nye klær var kjøpt.
Ingenting holdt Synnøve fast i denne verden.
***
En gang hadde hun en stor familie ektemannen Arne Nilsen, en høy mann, og fire barn: tre gutter og ei jente. De levde i fred og hjalp hverandre, og kranglet bare sjelden. Barna vokste opp ett etter ett og spredte seg til alle kanter.
De to eldste sønnene tok høyere utdanning på universitetet, og deretter flyttet de til Oslo og Bergen for å jobbe. Den mellomste, som hadde slitt på skolen, ble senere en svært vellykket forretningsmann. Han flyttet til Storbritannia med firmaet sitt og ble der. Datteren Liv flyttet til Trondheim, giftet seg og startet eget liv.
I begynnelsen kom barna ofte på besøk. De skrev brev, og da mobiltelefonene kom, ringte de. Barnebarnas besøk fulgte etter hverandre. Synnøve pakket den gamle, slitte kofferten og dro på besøk til de som hadde barn.
Etter hvert vokste barnebarna opp uten bestemorens omsorg. Telefonene ringte sjeldnere, invitasjonene ble færre. Arbeid, egen familie, voksende barn alt trakk dem bort.
Den eneste grunn til et besøk til det gamle gårdsbruket var nyheten om at faren til Arne, bestefar Karl, hadde gått bort. Man trodde en så robust mann skulle leve til hundre år, men skjebnen hadde en annen plan.
Etter begravelsen spredte barna seg igjen. De ringte først moren, men samtalene stilnet med tiden.
Synnøve prøvde å ringe selv, men raskt innså hun at barna ikke ville høre på henne lenger. Så levde hun de neste ti årene slik: En gang i året ringte et barnebarn, og hun lo for seg selv mens hun ventet på neste samtale.
En dag satt Synnøve igjen på benken og drømte.
Hei, tante Synnøve! ropte en ung gutt fra den andre siden av gjerdet, med et bredt smil. Gjenkjenner du meg?
Synnøve strøk med øynene:
Nils! Hva gjør du her?
Ja, tante Synnøve! jublet gutten og gikk inn i gården.
Nils var sønn av nabofamilien, som aldri hadde klart seg uten et måltid eller en fest. Synnøve husket ham som den evige sultne gutten som alltid lånte et skjerf eller en sko fra hennes barn. Da foreldrene hans døde, ble han tatt med til et barnehjem, og siden da hadde hun ikke sett ham.
Hvor har du vært så lenge, Nils? spurte hun ivrig.
Først i barnehjemmet, så tjente jeg i forsvaret, så studerte jeg. Nå er jeg tilbake på den lille, kjære hjembygda vår. Jeg vil bygge opp landsbyen igjen!
Hva skal du bygge? rakte Synnøve hånden mot ham. Alle har flyttet.
Ingenting! Jeg skal ikke forsvinne!
Slik begynte et nytt kapittel i Synnøves liv. Nils fikk jobb hos Ivar, den største bøndene i Skogheim. På fritiden reparerte han den gamle hytta som hadde tilhørt foreldrene, og han husket alltid å hjelpe Synnøve med husarbeidet. Synnøve lo og kalte ham aldri «sønn», men behandlede ham som en nær venn. De levde sammen i tre år.
Jeg drar, tante Synnøve, sa han en dag, som om han ba om unnskyldning. Ivar er nå så sliten. Han vil ha arbeid, men vil ikke betale. Jeg må tjene penger andre steder. Ikke bli sint på meg!
Gå med Gud, Nils, og kom tilbake når du vil!
Igjen stod Synnøve alene. Av og til fylte ensomheten henne med lyst til å gråte, men dagene gikk i venting på et nytt besøk.
En morgen hørtes en kjent stemme:
Hei, tante Synnøve! ropte den igjen.
Synnøve så opp over gjerdet og møtte et velkledd, høy ung mann.
Nils! Er det virkelig deg?
Ja, tante Synnøve! svarte han, og steg inn i gården med en lettsindig latter. Jeg er tilbake, på full tid!
Å, hvilken glede! ropte Synnøve, og løp til kjøkkenet. Kom inn, kom inn, Nils! Jeg skal sette på te! Jeg er på!
Tesettet er bra! smilte Nils. Jeg har akkurat kommet hjem. Jeg hadde ingen idé om at jeg skulle treffe deg, så jeg tok ikke med meg noen gjester!
Etter en halvtime satt den lykkelige Synnøve og den like lykkelige Nils ved bordet, drakk te fra vakre, gamle kopper og pratet uten stopp.
Jeg er klar til å gå over i den andre verden, Nils, bladde Synnøve tårene bort.
Ikke tenk på det, du! vinket han med fingeren lekende. Jeg er her, og vi skal bygge vår gård sammen! Alle vil bli misunnelige! Jeg har tjent penger, og nå skal jeg utvikle mitt eget jordbruk! Så du blir aldri alene!
Er noen hjemme? hørtes en klar, ung kvinnestemme i bakgrunnen. Synnøve så ut av vinduet og oppdaget en jente i en kort kåpe og høye hæler.
Hvem er du? spurte Synnøve, mens hun og Nils gikk ut på verandaen og så på gjesten.
Jeg er Åse, barnebarnet til Olav den eldste sønnen til Synnøve. Jeg er oldebarnet. Jeg har penger, og jeg vil bo på landet! Jeg har studert på avstand, så jeg kan bli med på høsten og så lenge jeg vil! Jeg vil ikke bli en husflitt!
Bo så lenge du vil! svarte Synnøve endelig. Det gjør meg bare glad!
En måned gled forbi. Synnøve satt på benken og så Åse arbeide på hagen med stor dyktighet, helt uten byens larm. Med Nils hjelp ryddet Åse den forlatte jordflaten, delte den inn i rader, satte opp et drivhus, kjøpte nye frø fra naboene og plantet med entusiasme.
Nils brukte sine tjente kroner på å bygge en moderne gård, hyret arbeidere til å reparere Synnøves tak, og installerte sentralvarme i stedet for den gamle vedovnen.
Synnøve strålte. Smilet forlot aldri ansiktet hennes; hun var ikke lenger alene. Av og til dalte en skygge av melankoli når hun tenkte på at Åse snart skulle dras tilbake til byen.
Hvordan skal jeg klare gården alene, Åse? sukket Synnøve mens hun pakket små kaker i en pose til barnebarnet på vei.
Ikke glem å fylle vann i tønna, bestemor. Nils vil vanne hagen! Og jeg kommer tilbake! smilte Åse.
Skal du virkelig komme tilbake? lente Synnøve hodet.
Selvfølgelig! Jeg kan ikke forlate dette stedet! Jeg har blitt forelsket i deg, bestemor, av hele mitt hjerte. Dessuten har Nils spurt meg om å gifte meg med ham! Vi skal ha bryllup i høst. Hvor kan jeg ellers bli uten ham? Han er en ekte bonde!
Et år senere lånte Synnøve seg i solskinnet og gynget en vugge med den lille, sovende oldebarnet, OlavJr. Åse og Nils stod på den nybygde gården. Sammen fikk farmen blomstre, og hele bygda tjente på deres innsats.
Synnøve så på den fredelige søvnen til OlavJr., og tenkte:
En dag skal jeg ikke gå over i den andre verden. Jeg har fortsatt barn å hjelpe!
Hun smilte for seg selv, mens drømmene fortsatte å snurre rundt den stille norske landsbygda.
