I sorg og glede
Astrid ble enke tidlig, bare 42 år gammel. Da hadde datteren hennes, Ingrid, allerede giftet seg med en bra kar fra nabobygda og reist nordover med mannen sin for å tjene gode penger.
Ingrid ringte av og til og forsikret moren om at alt gikk fint: venner, jobb, nye svigerforeldre. Når de la på, kjente Astrid i hjertet at datteren gled lenger og lenger bort. Som en brødskalk skjært fra brødet.
Det fantes lite arbeid i bygda for Astrid. Den vesle skolen hvor hun hadde jobbet som kjøkkenhjelp, ble lagt ned.
Uten jobb fortvilte ikke Astrid. Hun tok bussen til nabobygda to ganger i uka og solgte melk og hjemmelaget ost til faste kunder på torget.
Pengene holdt så vidt til det hun trengte i fjøset, men Astrid klaget aldri. Hun levde alene og spiste det samme som hun solgte: melk, ost og poteter samt grønnsakene fra egen hage.
Hun hadde aldri tid til å tenke på ensomheten. Gårdsplassen krydde av høner, gjess og ender, nede i fjøset rautet kua Sol, og rundt bena smøg katten Blomst seg. Dagen gikk fort når alle skulle ha mat og stell.
Hver ettermiddag satte Astrid seg ved kjøkkenvinduet, på sin faste krakk, og skuet ut.
Og synet var verdt det: lyse bjørker sto rolig mot himmelen, og bak dem sivet en iskald kilde rett ut av marka. Det lille tjernet den dannet, hadde det reneste vann en kunne tenke seg.
Men så, en morgen, våknet hun av bulder utenfor vinduet. Bygdas ro ble brutt av motorbrøl og fremmede stemmer.
Astrid gjespet, tok på seg den slitne morgenkåpa hun hadde arvet fra sin egen mor, og gikk ut på trammen.
Hun strakte halsen, så ned på gruppa av folk som snakket og pekte, og gikk bort til en av dem, en høy, mørkkledd mann.
God morgen. Hva foregår her da?
Mannen snudde seg og gløttet mot huset hennes.
Er det du som bor her? Jeg kjøpte nettopp tomta ved siden av, vil bygge hus. Så vi blir vel naboer.
Naboer?
Hun gikk inn igjen med hjertet i halsen. Hun måtte finne ut mer. Kjapp i steget la hun veien til butikkhjørnet, der pratemakeren Åse, butikkdama, hadde full oversikt.
Ja, det er en rik forretningsmann fra Oslo som har kjøpt opp tomta, fortalte Åse ivrig. Han bygger visst ikke til seg selv, men til broren. Legene mener han bør bo nærmere naturen. Du vet, her er lufta frisk og dyrebare kilder overalt.
Forretningsmann, sier du… Det hadde kanskje ikke vært dumt. Kan hende han til og med åpner butikk her? Nye jobber trengs.
Åse lo gjennom nesa.
Ja, det måtte du ha lykke til med, Astrid.
På vei ut støtte Astrid nesten på Tor, sjåføren som leverte brød til butikken.
Hei, Astrid! Hold døra åpen for meg, vil du?
Hun gliste, slo opp døra.
Hei på deg!
Han satte brødfatet fra seg og så rett på henne.
Hvor skal du så brått, da? Ta et nybakt brød, det kommer rett fra steinovnen.
Astrid rødmet, tok imot og ropte til Åse bak kassa:
Åse, sett brødet på notisblokka mi, jeg betaler neste gang!
Det var ikke uten grunn hun rødmet. Tor hadde i årevis prøvd å kapre henne, men Astrid hadde alltid trukket seg unna. For Tor var seks år yngre, og bygdedyret hadde alt begynt å sladre. Astrid hadde sagt til seg selv: Finn deg noen på din egen alder!
Men Tor hadde ikke funnet noen annen. Og fortsatt ga han ikke helt opp.
***
Byggearbeidet tok ikke lang tid. Plutselig sto et flott, nytt hvitt hus på enga, med lys i vinduene. Astrid bakte en eplekake, og tok mot til seg.
Hun åpnet den nye ståldøra, steg over terskelen og ropte:
Halloi, god dag til nye naboer!
Duften av ny plank slo mot henne. To menn stakk hodene fram bak en buegang, bak dem kvinner i arbeidsdress.
Ja, hvem leter du etter?
Jeg bor der borte, sa Astrid og pekte. Tok med noe bakst, tenkte å ønske velkommen.
En av kvinnene smilte og tok imot fatet.
Jeg lurte forresten på om dere trengte folk? Jeg kan tapetsere, male, pusse opp tak…?
En av arbeiderne ristet på hodet.
Takk, men vi har vår egen gjeng. Du får spørre eieren når han dukker opp om noen dager.
Javel, svarte Astrid skuffet og ruslet hjemover.
Hun så på sitt eget gamle, skeive hus og fikk en klump i halsen. Ikke bare huset, men hun selv følte seg uvelkommen. Før i tida banket man primo på hos hverandre når man bygde nytt. Nå fikk hun ikke engang hilse på den nye eieren.
***
Men plutselig lyste det opp i vinduene julen var på vei, huset var pyntet med glitrende lenker. Flyttebilene kom, møbler bar inn. Astrid fulgte spent med fra vinduet.
En dag gikk en ung og flott kvinne i hvit kåpe inn døra.
“Ingrid, du store” tenkte hun. “En liten hertuginne! Selvsagt, huset tilhørte jo en forretningsmann.”
Hun så aldri broren eieren skulle ha bygget for, samme hvor mye hun slengte blikket mot huset. Uansett, hun hilste og prøvde å prate med den unge kvinnen i butikken men møtte bare et stivt nikk og et kjølig blikk før nabokona hastet videre.
Et år gikk slik.
En dag banket det på døra. Nabokona sto på trappa. Høflig, men spent, bad hun om å få kjøpe ferskt kjøtt, smør og poteter.
Butikkmaten er ikke som hjemme, sa kvinnen.
Astrid hentet biter av oksekjøtt fra fryseren.
Det er mørt, trenger bare halvannen time å koke.
Halvannen time… så lenge?
Ja, noen stykker må du koke mye lenger for å få dem møre. Kan du ikke forskjellen på kjøtt, sier du? Jeg kan hjelpe deg om du vil.
Men kan jeg ikke bare steke det? Jeg er redd for å brenne alt.
Du kan godt steke det, svarte Astrid rolig.
Men… jeg har aldri gjort det før. Kan du steke det for meg, med potet? Da henter jeg ferdig middag!
Astrid fikk sympati for den unge kvinnen. Hendene var sarte og blikket tungsindig. “Kan du egentlig noe som helst på kjøkkenet?” spurte hun.
Nei, jeg kan ikke lage mat, medga kvinnen.
Hva heter du?
Aurora. Du?
Astrid. Jeg kunne gjerne laget middager for dere, for en liten slant.
Aurora lyste opp.
Det hadde vært fint! Vil du komme nå?
Astrid pakket varene i en pose og gikk med Aurora bort.
Inne i det nymalte huset satt en surt fjeset mann på sofaen og leste. Han så på Astrid.
Hvem er det?
Bare en nabo, Astrid, hun skal hjelpe oss med maten.
Jaha.
Astrid gikk rett på kjøkkenet, vasket hendene og satte i gang.
En time etter sto ferdig kjøttgryte på bordet.
Dermed hadde Astrid jobb.
Eieren, den knappe Erik Sand, gav henne lønn hver uke. Etter hvert ble han litt vennligeremat gjør underverker.
Hun så fort at Aurora aldri tok i noe husarbeid. Ingenting var ryddet, sengen var uryddig, gulvet urent. Astrid tok bøtte og klut.
Aurora rynket på nesen, og Erik hevet brynene:
Trengte ikke vaske her. Vi betaler bare for kjøkkenarbeid. Ingen flere påfunn, takk.
Astrid ble såret, men gjorde ferdig vasken.
Etter hvert oppdaget hun at Eriks bror aldri kom på besøk, og Aurora lot være å gå til butikken. Snart kastet Aurora sure blikk på Astrid.
Til slutt kom det:
Ikke vask opp mer, la alt stå. Ikke ta med kjøtt. Bare bruk potet, egg, melk. Lag mat av det.
Astrid så på det surmulende ansiktet.
Er det noe som plager deg, Aurora?
Jeg hater dette stedet. Ingen kafeer, ingen kjøpesenter. Ingenting! Her er alt grått.
Noen dager senere gikk Astrid som vanlig inn. Alt var kaos. I gangen lå ting slengt, lysestaker, småpynt. Bøkene lå hulter til bulter.
Hva har skjedd! ropte Astrid.
Aurora er borte, kom svaret fra kjøkkenet.
Der satt Erik over et flaskehav.
Hva har hendt?
Hun reiste, la igjen lapp, orket ikke bygdelivet.
Han møtte blikket hennes.
Astrid, hent kjøtt til meg og stek det.
Astrid løp hjem, kom med kjøttet og lagde mat.
Da hun dekket bordet, reiste Erik seg, kom bak henne og klemte henne. Berørte henne.
Du er fantastisk, Astrid. Jeg forguder deg.
Hun ble paff. Det var lenge siden noen hadde brukt slike ord til henne.
Bli her, sitt og del et glass med meg.
Jeg drikker ikke.
Men Erik omfavnet henne, snøvlet.
Jeg hadde ikke skjønt før nå hvor spesiell du er, Astrid…
Ekteskapet
Bygda kviskret da Astrid viste seg oftere i butikken for å kjøpe mat til Erik, nå også røyk og pølser. Åse gliste:
Astrid, hvem kjøper du de varene for? Du spiser jo ikke det.
Til naboen. Jeg jobber der nå, sa hun.
Men jeg ser nå du både spiser og sover der.
Hva så? Vi har funnet tonen, vi har kjærlighet.
Kjærlighet? Så snart hun unge dama var vekk, kastet denne karen seg over deg? Har du virkelig tro på ham?
Astrid ble stiv av sinte følelser.
Gi meg bare vekslepenger, Åse. Ellers skriver jeg klage.
Hun grep posen og hastet ut.
Tor sto i døra med brødkassen, men sa ikke hei.
Noen ting føltes ikke riktig. Tor unngikk blikket hennes.
I gamle dager hadde Tor blitt rød og glad. Nå så han ikke engang hennes vei.
***
Hver morgen passet Astrid dyrene i det gamle huset. Erik lovet at etter bryllupet skulle han lage innhegning så hun kunne føre dyrene over på tunet.
Og Erik svek ikke. Dagen de giftet seg, kjørte han henne til rådhuset, satte gullring på fingeren hennes.
Se, gull, lo han, ikke miste den.
Hjemme igjen satte hun seg til bordet. Erik åpnet flaska og lente seg tungt bakover.
Drikker du så mye nå, kjære?
Jeg drikker av lykke. Hent kjøtt, stek det til meg, jeg trenger mat.
Det er ingen kjøtt igjen, jeg lagde salat
Kua di står og rauter! Få den slaktet!
Men Sol, hun gir da melk, ville Astrid protestere.
Erik slo i bordet.
Vil ha kjøtt!
Kjøtt
Astrid gikk bygda rundt, lette etter slakter, men alle takket nei; det var bitende kaldt. Bare Tor sa til slutt ja, motvillig.
Hvorfor vil du kvitte deg med kua?
Det blir for dyrt, svarte hun og så ned. Hun kunne ikke si sannheten: At ektemannen forlangte kjøtt.
Men du har jo mann nå! Han hjelper vel til?
Hjelper du eller ikke?
Ja, jeg hjelper. Kommer om en time.
Astrid tente opp i ovnen, satte vann til koking, men Erik rørte ikke en finger.
Da det hele var over, bar hun kjøttstykkene inn. Tor spurte irritert:
Skal ikke mannen din hjelpe i det hele tatt?
Han er bymann.
Hun ga Tor et stort fat kjøtt som takk.
Du gir for mye.
Han så på henne med faste øyne, hun stanset nesten pusten.
Men da kom Erik, stiv av fyll, raglende på trammen.
Kom inn, Astrid! Hvorfor drøyer det sånn? Jeg vil ha kjøtt!
Tor la ned kjøttet i snøen, grep øks og kniv og gikk.
Datteren
Ekteskapet ble snart en tung bør for Astrid.
Erik gjorde ikke annet enn å spise og drikke. Han lærte seg å koke kjøtt selv.
Tunet var tomt. Kun katten Blomst smøg omkring.
For en plage den katten er. Kast den ut, klaget Erik.
Så kom Ingrid hjem på besøk og så straks hva slags stemning som rådet.
Dette kaller du å være gift, mamma?
Ikke si det, Ingrid, han har det vanskelig. Han var vant til byen.
Han har alltid vært en drukkenbolt. Du er bare hushjelpa hans. Huset er ikke engang ditt! Hva gjør du når han finner seg en yngre? Hvor går du?
Datteren pakket sammen og ville dra.
Ta med kjøtt, ropte Astrid og gikk i matboden men låsen var hengt på.
Hvorfor har du låst, Erik?
Hvorfor vil du ha kjøtt?
Til datteren.
Ingen barn, sa jeg!
Ingrid snudde seg vekk, lei. Nei, vet du hva, mamma. Nå drar jeg.
Astrids hjerte sank.
Utover natta våknet Erik, slo i bordet.
Hør her. Broren min døde nylig, og huset tilhørte egentlig ham. Nå skal kona hans ta over. Hun ringer og vil vi skal flytte ut.
Hva skal vi gjøre, Erik?
I bygda gjelder det å stå på. Du må stå imot, føde barn, nekte å flytte.
Astrid ristet på hodet.
Jeg orker ikke.
Erik helte i seg mer brennevin.
Da flytter vi til deg. Ikke la noe bli igjen her.
Astrid stivnet.
Så giftet du deg ikke for kjærlighet… bare for å få hus og mat?
Han flirte.
Du burde vite bedre.
Og jeg mistet alt for deg, til og med kua…
Hun gikk ut, åpnet boden nesten alt kjøtt var forsvunnet.
Erik, hvor er kjøttet?
Jeg byttet det mot sprit.
Astrid kjeftet, men han lo bare.
Jeg har jo deg, finner alltid noe.
Vet du hva, Erik? Dra til helvete! Jeg går og søker skilsmisse.
Epilog
Skilsmissen gikk igjennom. Men Erik gav seg ikke. En natt listet han seg inn i Astrids hus.
Astrid våknet av at han prøvde å krype opp i senga.
Hjelp! Hvem er der?
Slapp av, Astrid, bare meg.
Ikke rør meg!
Hun sprang ut i snøen, banket på hos Åse.
Slipp meg inn, Åse!
Astrid, har det skjedd noe?
Astrid sprang gråtende inn.
Jeg burde ha lyttet til deg. Nå blir jeg ikke kvitt ham.
Flere uker gikk hun i skjul. Til sist reiste Erik.
Men huset var tomt. All mat var borte.
Astrid satte seg ved bordet og hulket.
“Denne gangen fikk jeg svi.”
Døren gikk sakte opp. Tor kom inn, med Blomst i armene.
Jeg snakket med Erik og ba ham dra. Katten har vært hos meg. Han er flink til å fange mus.
Astrid brast i gråt og klemte katten sin.
Takk, Tor.
Gråter du fordi jeg sendte ham vekk? Han rakk å selge mye av veden din og…
Unnskyld, Tor. For alt jeg ikke har sett.
Kom, jeg fyrer opp. Mor har bakt boller, og du kan bo hos oss så lenge du ønsker.
***
Med tiden ble det Astrid og Tor. Ingrid tilga, og kom nå og da på besøk med mannen.
Erik dro tilbake til byen og giftet seg visst med en enke.
Om sommeren kom en vennlig dame enken etter forretningsmannen til nabohuset. Hun og Astrid ble gode venner.
Da hun fikk høre Astrid spørre om Eriks helse, bare lo hun.
Han, syk? Han er bare glad i flaska. Min mann trodde han skulle bli bedre av å være på landet, men sånn gikk det.
Astrid smilte og kjente endelig fred.
