Kjære dagbok,
I dag kom jeg hjem tidlig, helt ulikt de vanlige ettermiddagsrutene mine. Da jeg trådte inn i leiligheten, ropte jeg etter Inga: Inga, er du hjemme? hun svarte fra kjøkkenet, Jeg lager middag.
Jeg kastet av meg jakken, vasket hendene og gikk inn på kjøkkenet. Hvorfor skryter du ikke av deg? spurte jeg, litt irritert. Hva har du egentlig å skryte av?
Inga så overrasket på meg. Det er jo litt rart, hva jeg skulle ha å skryte av, svarte hun. Jeg møtte Ragnhild fra avdelingen vår på vei hjem. Hun fortalte at dere fikk kvartalsbonus overført i dag. En pen sum, altså.
Bonusen er blitt overført, ja. Men hva betyr det for deg? spurte jeg.
Hva mener du? Jeg fortalte deg jo i går at moren min ringte og ba Sofie om hjelp med boliglånet. Du sa vi ikke hadde penger. Nå har vi det. Jeg tenker å sende Sofie ti tusen kroner, foreslo jeg.
Hvorfor da? spurte Inga nysgjerrig. Ikke du er den som har det lett, tenkte jeg. Du vet jo at det er vanskelig for Sofie å betjene lånet alene. Jeg ringer mamma nå og sier at vi skal overføre pengene, sa jeg og grep telefonen.
Stopp! avbrøt Inga. Jeg har aldri sagt at jeg skal betale lånet for søsteren din! hun hevet stemmen.
Hvorfor skulle vi ikke hjelpe hvis vi har penger? spurte jeg. Det er jo bare penger.
Pengene er ikke våre, men mine. Det er min bonus, tjent ved å jobbe hardt de siste tre månedene! svarte hun bestemt.
Jeg rynket pannen. Tror du jeg har pløyd fra morgen til kveld kun for å gjøre livet lettere for søsteren din? spør jeg. Jeg har ingen annen motivasjon.
Men hun har jo barn! protesterte Inga. Jeg har også et barn, Vilde, vår datter. Husker du at hun studerer på andre året på universitetet og bor i en hybel i en annen by?
Jeg sender henne penger hver måned til levekostnader. Har du noen gang gitt henne en eneste krone? spurte jeg.
Jeg vet at du sender til henne, men kanskje hun også ville sette pris på tusen kroner fra faren til nye strømpebukser? spurte Inga. Din søster burde ha vurdert om hun kan håndtere lånet før hun gikk inn i det.
Banken ga henne grønt lys, påminnet jeg. Banken har flinke folk som kan regne. De har beregnet at Sofie har råd til lånet. Hvis hun mangler penger, bruker hun dem feil.
For eksempel bruker hun penger på kafeer og salonger i stedet for å betale ned på lånet. Jeg har ingen planer om å dekke hennes luksusvaner! svarte jeg.
Senere på kvelden hørte jeg Inga fortelle moren på telefon at hun nettopp hadde overført åtte tusen kroner. Interessant, du har ingen penger til Sofie, men du er så ivrig med å hjelpe mamma, mumlet jeg under pusten.
Mamma har et ødelagt tannprotese og må på tannlege. Pensjonen hennes er lav. Hun er min mor, mens Sofie er en fremmed for meg, forklarte Inga. Jeg må prioritere familien.
Men Sofie er min egen søster! minnet jeg henne om.
Da er det din søster, ikke min. Hvilke krav har du til meg? spurte hun.
Hvis du vil, får jeg lønn om to dager og sender pengene selv til Sofie, sa jeg.
Vær så snill. Først send ti tusen kroner til huskontoen, som vanlig, svarer hun.
Inga, jeg har lurt på om ti tusen er for mye. Kan det ikke bli mindre? spurte jeg.
Det kan bli mindre, men så får vi kun nudler med ketchup til middag, i stedet for hjemmelagde kjøttboller eller stek. Vi kan slippe å betale strøm og kjøp av vaskepulver, lo hun.
Finnes det ikke en rimeligere måte å leve på, slik at vi fortsatt har penger til kjøtt og alt annet? spurte jeg.
Prøv om du vil. Hvis du klarer det, lærer jeg av deg, svarte hun.
Slik endte samtalen. Likevel bestemte jeg meg for å overføre nesten hele lønnen min til Sofie, overbevist om at Inga ikke ville holde sin trussel.
Dessverre tok jeg feil. Dagen etter kom jeg hjem fra jobben og fant ingen spor av kveldsmat på kjøkkenet.
Inga, hva har vi til middag i dag? spurte jeg.
Se i kjøleskapet, svarte hun.
Jeg åpnet kjøleskapet: det var tomt. Kun en ensom flaske ketchup sto i døren, og i grønnsaksskuffen lå to sammenkrøpne epler.
Inga, det er ingenting her.
Virkelig? Hva skulle det være? Har du lagt noe der? spurte hun. Visste du at du må sette noe i kjøleskapet før du kan ta det ut?
Jeg er bare sulten, svarte jeg.
Jeg forutså dette. Der du har tatt pengene, må du også gå for middag og frokost, med andre ord sa Inga og satte seg i stolen med strikkepinner.
Jeg måtte dra til mamma for å få noe å spise.
Neste dag kom svigermoren, Nina, på besøk for å oppdra svigerdatteren. Etter en lang tirade fra Nina, sa Inga:
Du har virkelig brukt all din energi på dette, Nina. Jeg har ikke hørt noe nytt. Jeg vet allerede at jeg er en dårlig kone. Skal jeg flytte inn hos deg? Hvorfor skal jeg være så for deg?
Ikke kom med dumme unnskyldninger! Du er gift, så du skal bo med mannen din! svarte svigermoren.
Så klart er jeg den dårlige. Men leiligheten min er fin, lønnen er bra, og jeg har bonus! Bare én ting: jeg vil ikke dele med deg og Sofie!
Så du vil tømme lommeboken til sønnen? Da får du holde ham for seg selv hele denne måneden. Merk deg: han spiser ikke pølser, og han vil ikke ha kylling, sa Nina.
Da blir middagen steak med stekte poteter og salat. Kanskje noen kålruller men legg mer kjøtt i dem. Dere må også vaske klærne hans selv.
Inga, er du gal? Vi har jo bodd sammen før, svarte svigermoren overrasket.
Vi har noen ganger levd ganske bra, men så lenge dere ikke har stikk i vårt liv. Sofie og Grieg (som var gift) har blitt skilt, og nå vil dere gripe inn i vårt liv?
Hva sier du? Jeg har ikke skilt noen! svarte Nina rasende.
Hvem er det da? Datteren vår har klaget: «Grieg er Grieg er en taper, tjener lite, har dårlig utdanning, en liten leilighet»
Når Grieg har fått nok, løp han vekk! Sofie sitter igjen med to barn og et urørlig boliglån. Er du fornøyd nå?
Sannsynligvis ikke! Dere kjeder dere og tror dere kan styre vårt liv! Jeg er ikke Grieg, jeg tåler ikke mer jeg gir dere Vegard tilbake, ta vare på ham selv, ingen kan ta bedre vare på ham enn en egen mor. Sannsynlig, Vegard?
Nei, Inga! Jeg har aldri tenkt på sånt! Jeg vil ikke gå fra deg! Jeg bare forklarte at moren min foreslo å hjelpe Sofie sånn er det, svarte jeg.
Hjelpe? Så du vil bo hos mamma eller Sofie til neste lønn kommer? Jeg vil tenke meg om.
Jeg forsto da at Inga ikke tøyset. Hele måneden bodde jeg hos mor, i hennes lille leilighet og spiste hennes enkle måltider. Den femte dag i neste måned kom jeg endelig hjem.
Inga, jeg har overført lønnen din, og jeg har sendt Vilde tre tusen kroner, ropte jeg fra dørkarmen.
Lukten av stekt svinekjøtt i søtsur saus fylte kjøkkenet. Vask hendene og sett deg til bords, spurte Inga med et smil. Eller skal du gå tilbake til mamma?
Jeg så på henne, munnen min var fastlåst av overraskelse, men jeg nikket stille. Det var ingen grunn til flere ord.
Dagboken, dette er en leksjon jeg aldri vil glemme: Når man lover å hjelpe, må man holde løftet. Jeg har lært at økonomi, stolthet og familie er sammenvevd. Kanskje også at en tom kjøleskapsdør med en eneste ketchupflaske kan fortelle mer enn hundre samtaler.
Hva synes du om Ingas påfunn? Skriv gjerne dine tanker i kommentarene, og gi en tommel opp hvis historien traff deg.
Vennligst del flere kommentarer og liker, så blir vi inspirert til å skrive mer.
