Kone og svigerfar: Karina later bare som om hun ønsker å møte foreldrene til Vadim. Hvorfor skulle hun det? Hun skal jo ikke bo med dem, og svigerfaren, som visstnok er velstående, gir henne ikke annet enn mistanke og problemer. Men når hun først skal gifte seg, må hun jo spille spillet til siste slutt. Karina kledde seg pent, men ganske enkelt, slik at hun skulle fremstå som en hyggelig jente. Møtet med brudgommens foreldre er alltid fullt av skjulte farer – og med smarte foreldre blir det en ordentlig styrkeprøve. Vadim trodde hun trengte trøst: – Ikke vær nervøs, Karina, bare slapp av. Pappa er litt alvorlig, men han er medgjørlig. De kommer ikke til å si noe fælt til deg. De kommer til å like deg. Pappa er kanskje litt spesiell, men mamma er liv og sjel i selskapet, forsikret han rett før de gikk inn. Karina smilte, dyttet bort en hårtust fra skulderen og lo inni seg: For et sammensatt par – sur svigerfar og livlig svigermor. Huset overrasket henne ikke, hun hadde sett flottere hjem før. De ble møtt i døren. Karina var ikke særlig nervøs. Folk er folk. Vadims mor, Hanne, var hjemmeværende og reiste ofte på tur med venninnene – ikke noe spesielt der. Svigerfaren, Per Arne, var som Vadim hadde sagt lite pratsom og ikke særlig blid – men navnet hans virket kjent … De ble ønsket velkommen inn … Karina fryser til – dette er slutten. Hun kjente igjen svigerfaren sitt ansikt med én gang. De hadde møttes før, for tre år siden. Ikke ofte, men til gjensidig nytte. På barer, på hotellrom, på restauranter. Verken Hanne eller Vadim ante noe. Da var løpet kjørt. Per Arne kjente henne igjen, også. I blikket hans glitret et snev av overraskelse, kanskje fare. Men han sa ikke et ord. Vadim, uvitende, introduserte henne stolt: – Mamma, pappa, dette er Karina. Min forlovede. Jeg skulle egentlig tatt henne med før, men hun er så sjenert. Per Arne rakte frem hånden. Håndtrykket hans var hardt og fast. – Hyggelig, Karina, sa han med en tvetydig tone. Kanskje advarsel. Kanskje noe annet. Karina lurte på om han kom til å si alt han visste. – Takk, Per Arne, svarte hun og prøvde å virke uskyldig, men adrenalinet bruste. Hva nå … Men ingenting skjedde. Per Arne smilte smalt og satte frem en stol til henne. Kanskje venter han bare med å ydmyke henne … Men kvelden gikk, og intet kom fram. Da forsto Karina – han kunne ikke avsløre henne uten å avsløre seg selv. Stemningen lettet. Hanne fortalte barndomsminner om Vadim, og Per Arne virket oppriktig interessert i Karina og spurte ut om jobben hennes. Ha! Han visste nok mye allerede. Men hans tynne ironi gikk ikke inn på henne lenger. Han kom med et par spøkefulle stikk, og Karina, til sin egen overraskelse, lo. Men de to skjønte begge hva alt betydde når han la til: – Karina, du minner meg mye om en gammel … kollega. Hun hadde også en egen evne til å sjarmere folk. – Talenter finnes i alle former, Per Arne, svarte Karina, uanfektet. Vadim drømte seg allerede bort og kastet beundrende blikk på henne. Han elsket henne virkelig. Det var både godt – og bittert. Senere på kvelden kom Per Arne tilbake fra kjøkkenet, smilte lurt og spurte: – Jeg foretrekker steder hvor det er stille og rolig. Liker å sitte for meg selv med en bok. Hva med deg, Karina? En felle. – Jeg liker liv og røre rundt meg, svarte Karina. – Men noen ganger kan flere ører være farlige. Hanne så ut til å fange opp et eller annet, men slo det bort. Per Arne visste at Karina ikke søkte stillhet. Han visste hvorfor. Da kvelden var over og de skulle legge seg, ga Per Arne Vadim en klem. – Ta vare på henne, sønn. Hun er … spesiell. Det kunne tolkes på mange måter. Bare Karina forsto det hele. *** Utover natten klarte ikke Karina å sove. Til slutt listet hun seg ut på verandaen, vel vitende om at Per Arne neppe kunne sove heller. – Får du ikke sove? spurte han. – Ikke i kveld, svarte hun. Han så på henne. – Hva vil du med sønnen min, Karina? Jeg vet hva du er i stand til. Jeg vet hva du alltid har vært ute etter – penger. Skal du lure Vadim også? Karina bet ikke på. – Jeg elsker ham, Per Arne. Kan det ikke bare være nok? Han lo tørt. – Elsker? Du? Jeg forteller Vadim alt. Om hvem du egentlig er. Tror du han gifter seg med deg etter det? Karina kom nærmere, blikk fast i hans. – Bare fortell, Per Arne. Men da får din kjære kone også vite alt – også det vi to drev med. – Dette er ikke det samme … – Det får du fortelle Hanne. Per Arnes blikk stivnet. Spillet var slutt. De var i samme båt. – Du våger ikke. – Jeg våger – hvis du våger. Han visste hun ikke bløffet. – Greit, jeg holder kjeft. Og du også, ellers sier ingen noe. Vi glemmer det som skjedde. Nettopp derfor var Karina trygg. Han hadde mer å tape. – Som du vil, Per Arne. Neste morgen dro de fra foreldrenes hus. Under blikket av en svigerfar full av motvilje tok Karina farvel med Hanne, som allerede kalte henne “datter”. Per Arnes øye zuget nervøst. Han våndet seg. Skulle han advare sønnen – eller miste alt selv? *** Senere, på ferie hos foreldrene to uker, prøvde Per Arne å unngå Karina med unnskyldninger. Men en dag alene klarte han ikke dy seg; han snoket i vesken hennes – og fant en positiv graviditetstest. – Jeg trodde katastrofen var at sønnen min skulle gifte seg med en som deg. Dette derimot, DET er katastrofen! Karina tok ham på fersken. – Ikke bra å rote i andres ting, Per Arne, lo hun avvæpnende. – Er du gravid med ham? – Ser ut til at du ødela overraskelsen. Per Arne var fra seg. Nå kunne han ikke si noe – nå var alt for sent. *** Ni måneder og et halvt år etter. Vadim og Karina hadde fått datteren Alice. Per Arne prøvde å unngå dem fullstendig. Barnebarnet regnet han knapt som sitt eget. Karinas likegyldighet til Vadim – og hennes fortid – skremte ham. Så skjer det igjen. Hanne skal besøke Vadim og Karina. – Er du med, Per Arne? – Nei, hodepine. – Igjen? Nå bør du kanskje få sjekket deg. – Bare trøtt. Reis du. Han kunne ikke utstå Karina – men kunne heller ikke avsløre alt. Kvelden var lang, telefonen var taus. Hanne ble borte. Til slutt ringte han Vadim. – Er alt ok? Har Hanne dratt? Hun er ikke hjemme! – Pappa, du er den siste jeg vil snakke med nå. Så la Vadim på … Plutselig sto Karina i døra. – Hva gjør du her?! Hva har skjedd?! Karina satte seg helt rolig, skjenket rødvin og smilte. – Kollaps. – Hva da for en kollaps? – Oss. Alt er ute. Vadim fant bilder av oss to på en kafés nettside, fra en fest fire år tilbake. Nå raser han. Hanne skal skille seg. Og jeg antar jeg blir skilt fra sønnen din. Per Arne sank sammen. – Hvorfor kom du til meg? – Måtte bare vekk. Fullt kaos hjemme. Vil du ha vin? De satt på verandaen og drakk, alene mot natten og sin egen taushet. – Alt dette er din skyld, sa Per Arne. Karina nikket. – Jeg vet. – Du er ikke til å holde ut. – Jeg vet. – Ikke en gang synd på Vadim? – Litt. Men mer synd på meg selv. – Du elsker bare deg selv. – Sant nok. Han tok henne forsiktig i ansiktet. – Du vet jeg aldri har elsket deg, hvisket han. – Det tror jeg på. *** Morgenen etter, da Hanne kom for å gjøre opp, fant hun Karina og Per Arne sammen, fortsatt sovende. – Hvem er det? mumlet Karina. – Det er meg, svarte Hanne, idet hun så livet rase sammen.

Kona og far

Jeg later ofte som om jeg virkelig ønsker å møte foreldrene til Eivind. Men innerst inne lurer jeg: hva skal jeg egentlig med dem? Det er jo ikke dem jeg skal leve med, og faren hans, som visstnok er godt stilt, gir meg neppe annet enn problemer og mistro.

Men når jeg har bestemt meg for å gifte meg, må jeg spille spillet helt ut.

Jeg valgte et enkelt, men pent antrekk jeg ville fremstå som en hyggelig og jordnær jente.

Når man møter svigerforeldre for første gang, er det alltid en minefelt man trår ut i, og når de er både smarte og bereiste, er det en skikkelig styrkeprøve.

Eivind trodde jeg trengte trøst:

Ikke vær nervøs, Ingrid, ikke tenk på det. Pappa er litt mørk til sinns, men han går an. De kommer ikke til å si noe fryktelig. De kommer faktisk til å like deg. Pappa er kanskje rar, men mamma er verdens snilleste. Hun elsker besøk!

Han smilte oppmuntrende foran inngangsdøra til barndomshjemmet. Pappa sur, mamma selskapsmenneske. For en kombinasjon. Jeg smilte et lite, indre smil.

Huset overrasket meg egentlig ikke. Jeg har sett større luksus før.

Vi ble straks mottatt.

Jeg var faktisk ikke spesielt nervøs. Hvorfor være det? Folk er folk. Aud, moren til Eivind, hadde vært hjemmeværende i mange år, og reiste kun på jenteturer innimellom, men hun var ikke spesielt interessant. Faren, Truls, er kanskje ikke direkte blid, men han sier i hvert fall ikke mye. Men navnet hans virket litt vel kjent

Vi ble altså møtt.

Og jeg ble stående i døråpningen, frosset fast. Dette var slutten For svigermor var fremmed. Mens Truls kjente jeg igjen på et øyeblikk. Vi hadde møttes før. Ikke ofte, men noen ganger alltid med gjensidig fordel. På bar, hotell eller restaurant. Ingen, verken Aud eller Eivind, visste noe om det.

Game over.

Truls gjenkjente meg også. I blikket hans så jeg et glimt vanskelig å tolke, kanskje overraskelse, kanskje noe mer truende. Noen mørke tanker, kanskje? Men han forble taus.

Eivind, lykkelig uvitende, presenterte meg:

Mamma, pappa, dette er Ingrid. Min kjæreste. Jeg hadde tatt henne med før, men hun er så tilbakeholden.

Vel

Truls rakte fram hånden.

Håndtrykket var sterkt. Litt for sterkt.

Hyggelig å hilse på deg, Ingrid, sa han, med en nesten umerkbar undertone Som om han advarte meg, eller var sint? Kanskje begge deler.

Jeg tenkte febrilsk: Hva gjør jeg nå, hva gjør jeg om han røper hvem jeg er?

Veldig hyggelig, Truls, svarte jeg, og spilte med. Kjente adrenalinet pumpe. Skulle han røpe meg?

Men ingenting skjedde.

Han tvang frem noe som kunne ligne et smil og skjøv ut stolen til meg ved bordet. Kanskje han tenkte å ydmyke meg senere, men i så fall lot han vente på seg.

Og plutselig forsto jeg: Han kommer ikke til å si noe. For om han gjør det, avslører han også seg selv for kona.

Da jeg pustet ut, ble ting litt mer avslappet. Aud fortalte babyhistorier fra Eivinds barndom, og Truls stilte spørsmål om jobben min, som om han lurte på alt mulig. Han visste jo alt. Ironien i stemmen hans beit ikke på meg lenger. Han fleipet også litt, og jeg tok meg i å le. Det var en stemning mellom oss bare vi to forstod.

Som da han sa, mens han lot blikket gli over meg:

Du minner meg så om en gammel kollega. Smart og flink til å få kontakt med folk. Med alle slags folk.

Jeg lot ikke sjansen gå fra meg:

Folk har ulike talenter, Truls.

Eivind, som en forelsket forlovet skal være, glante på meg som om jeg var selve lykken, og tolket ingenting. Han elsket meg virkelig. Og for ham var det kanskje det viktigste og samtidig det tristeste.

Senere kom samtalen inn på reiser. Truls spurte:

Jeg trives best på rolige steder. Ingen mas. Bare sitte i fred med en god bok. Hva med deg, Ingrid?

Han prøvde å fange meg.

Jeg elsker steder med masse folk og latter, svarte jeg, uten å la meg lure, Men ekstra ører kan være farlige noen ganger.

Et øyeblikk merket jeg at Aud myste litt. Hun snappet kanskje opp noe, men tenkte seg om og bekjempet ubehaget.

Truls visste at jeg aldri hadde vært særlig opptatt av stillhet. Og hvorfor, visste han også.

Da kvelden nærmet seg slutt og folk gikk til ro, ga Truls Eivind en klem:

Ta vare på henne, gutten min. Hun er spesiell.

Det klang både som et kompliment og en advarsel. Ingen forsto, utenom meg.

Jeg kjente temperaturen i rommet falle brått. “Spesiell”. Det ordet traff.

***

Natten kom, og jeg fikk ikke sove.

Jeg lå og vred på tankene etter det uventede møtet, og prøvde å finne ut hvordan jeg nå skulle leve med alt dette. Fremtiden så mildt sagt krevende ut. Jeg antok Truls heller ikke fikk sove. Han, på grunn av sjokket, jeg, på grunn av all kranglingen som måtte komme. For alt, egentlig.

Jeg stod forsiktig opp, slang på meg en tykk hettegenser over t-skjorte og shorts, og snek meg ut. Med vilje traff jeg noen ekstra trinn på trappa i tilfelle noen andre også satt våken. Vinden var frisk, og jeg gikk ut på verandaen. Jeg tippet han ville komme etter.

Ganske riktig.

Får ikke sove? spurte han bak meg.

Nei, søvnen vil ikke komme, sa jeg.

Han så nøye på meg, og jeg kjente den kjente parfymen.

Hva skal du med sønnen min, Ingrid? sa han plutselig alvorlig, Jeg vet hva du er i stand til. Jeg vet hvor mange som meg du har hatt i livet ditt. Og jeg vet du alltid har vært ute etter penger. Du la aldri skjul på det. Prisen kom alltid tidlig om enn pakket litt inn. Hvorfor Eivind?

Hvis han ikke skulle mimre tilbake, skulle ikke jeg det heller. Jeg smilte kaldt:

Jeg elsker Eivind, Truls. Kan jeg ikke det kanskje?

Han virket ikke overbevist.

Du? Elske noen? Nei, du er ikke typen, Ingrid. Jeg vet hvem du er. Jeg kommer til å fortelle alt til Eivind. Om hva du egentlig driver med. Hva tror du gifter han seg med deg da?

Jeg gikk rett opp i ansiktet hans, med bare en armlengde mellom oss. Så på ham. Som om jeg ikke hadde gjort det før!

Gjør det, Truls, sa jeg sakte Men fortell da også om oss. Hele sannheten.

Det

Ingen trusler. Gjenytelse. Hvis du røper fortiden vår, gjør jeg det samme. Du klarer ikke skjule alt, jeg sørger for detaljene.

Det er ikke det samme

Er det ikke? Sier du det samme til kona?

Han stivnet. Han hadde mislyktes med å true meg. Begge var fanget. Vi var lenket sammen nå.

Hva ville du fortelle henne?

Ikke bare henne. Alle. Også Eivind. Skal forklare hvilket familiemenneske du er og hvor sent du faktisk kom hjem fra “jobben”. Jeg har ingenting å tape vil du redde Eivind? For all del.

Et umulig valg.

Å nekte sønnen å gifte seg, var å skrive under på egen skilsmisse.

Du tør ikke.

Jeg ikke? Jeg smilte. Du tør, men det gjør jeg ikke?

Han visste at jeg ikke bløffet.

Greit, sa han, Jeg skal ikke si noe. Og du du holder også tett. Vi lar fortiden ligge.

Og nettopp derfor kunne jeg ta det helt med ro. Han hadde mer å tape enn meg.

Som du vil, Truls.

Neste morgen dro vi fra foreldrene til Eivind. Jeg fikk det overstått under Truls foraktfulle blikk, og tok farvel med Aud, som allerede kalte meg “jenta mi”. Truls strammet om kjeven.

Han vred seg over ikke å kunne advare sønnen mot meg, men frykten for å miste kona og formuen hindret ham. Om hun gikk, ville hun ikke dra tomhendt. Sønnen kom aldri til å tilgi heller

Neste gang ble vi boende to uker hos svigers.

Sommerferie, som det kalles.

Truls holdt seg unna, skyldte på jobb og ærender. Men en dag han var alene hjemme, ble han styrt av mistanken. Han begynte å lete gjennom eiendelene mine. Kanskje han fant noe som kunne hjelpe ham.

Han rotet rundt i sminkeveska, i notatboka. Så stoppet han plutselig ved et hvitt og blått plastobjekt. En graviditetstest. Med to tydelige streker.

Jeg trodde katastrofen var at sønnen min skulle gifte seg med Nei, dette er katastrofe! utbrøt han. Prøvde å legge det tilbake, men rakk det ikke før jeg kom inn.

Ikke særlig pent å grave i andres ting, sa jeg tørt men jeg var nesten ikke overrasket.

Han prøvde ikke å skjule handlingen.

Er det Eivinds barn?

Jeg gikk bort, tok veska fra hendene hans og sa:

Ser ut til at du ødela overraskelsen, Truls.

Han var rasende. Nå ville jeg for alltid være lenket til sønnen. Om han røpte noe, ville alt smuldre for alle. Nå måtte han være tyst. Men hvor tungt er det ikke å bære på det, å vite hvilket bur sønnen nå gikk inn i.

***

Ni måneder gikk og et halvt år til.

Eivind og jeg hadde fått lille Solveig.

Truls kom aldri på besøk. Ville ikke engang se barnebarnet. Og meg fryktet han. Han fryktet min likegyldighet til Eivind, og mørket i fortiden.

Og så, igjen.

Aud gjorde seg klar for å besøke oss.

Bli med du også, Truls?

Nei, jeg har vondt i hodet.

Igen? Nå begynner jeg å bli bekymret.

Bare litt sliten. Reis du.

Han hostet opp alt fra migrene til influensa og vonde bein, tok til og med paracet for å overbevise. Han fant alltid grunner for å slippe å se oss. Han klarte ikke møte meg. Klarte ikke være i det rommet. Men han kunne heller ikke si noe.

Kvelden gikk sakte, hodet fylt av tanker.

Lå litt.
Leste litt.

Så merket han at Aud var sent hjemme. Klokka var snart elleve, og ingen svar. Han ringte Eivind.

Eivind, er alt ok? Har Aud dratt? Hun er ikke hjemme.

Pappa, du er den siste jeg vil prate med nå.

La på.

Truls gjorde seg klar til å dra, da han så bilen min parkere. Jeg så det i blikket hans ren panikk.

Hva gjør du her?! Hva har skjedd?

Jeg virket rolig. Helte opp et glass vin og satte meg ned.

Alt har krasjet.

Hva da?

Alt, med andre ord. Eivind fant gamle bilder av oss på nettsiden til et utested bilder fra fire år tilbake, “Oasen”, husker du? Han ville bestille et opplegg til bryllupsdagen, surfet nettsider og fant oss to der. I full prakt. Fotografen la tydeligvis ut alt Nå er Eivind fra seg. Aud vurderer skilsmisse. Og jeg vel, jeg får vel som du ønsket, snart skilsmisse fra sønnen din.

Han stirret på meg. Alt raste for ham. Nettsiden, det gamle utestedet han husket nøyaktig kvelden, og hadde bedt om ikke å bli tatt bilde av. Men hvem kunne ane at alt skulle klaffe slik!

Han satte seg tungt ned på gulvet.

Hvorfor kom du hit?

Ville slippe unna litt kaos hjemme Solveig er med barnevakten. Vil du ha litt vin?

Jeg bød ham på hans egen vin.

Vi satt der ute på verandaen, omgitt av den stille, lyse natten. Bare den summende stillheten bandt oss sammen.

Dette er din skyld, sa Truls.

Jeg nikket og så ned i glasset.

Ja.

Du er ikke til å holde ut.

Det stemmer.

Du bryr deg ikke om Eivind en gang.

Kanskje, men jeg bryr meg litt mer om meg selv.

Du elsker bare deg selv.

Det stemmer også.

Han grep plutselig tak i haka mi og tvang meg til å se på ham.

Du vet jeg aldri har elsket deg?

Det tror jeg gjerne.

***

Morgenen etter, da Aud endelig dro hjem for å forsone seg, uansett om det kostet henne halve tålegrensen, fant hun meg og Truls sammen. Vi sov ennå.

Hvem er der? mumlet jeg og satte meg opp.

Det er meg, svarte Aud mens hun så livet sitt rase sammen.

Jeg smilte rolig til henne. Truls våknet senere, men løp ikke etter kona.