**Dagbok, 17. april**
I dag, da jeg låste den siste kisten over Knut, dryppet det lett ned fra de grå skyene over vår lille by. Den svarte paraplyen min var liten i forhold til den tomheten som fylte hjertet mitt. Jeg holdt en brennende røkelse i hendene, stirret på den nygravde graven med den fuktige jorden, og kroppen min skalv. Min nærmeste partner gjennom nesten fire tiår min Knut var nå bare en kald jordklump.
Etter begravelsen var det ingen tid til å drukne i sorg. Den eldste sønnen min, Eirik, som Knut hadde stolthet i å stole på, løp straks for å hente husnøklene. For mange år siden, da Knut fortsatt var frisk, hadde han sagt: «Når vi blir gamle, la alt gå over på barnet vårt. Da blir han ansvarlig.» Jeg protesterte ikke. Hvilken forelder elsker ikke barnet sitt? Så alt huset, tinglysningene og papirene ble omskrevet til Eiriks navn.
Syv dager etter begravelsen spurte Eirik meg om vi kunne ta en liten tur. Jeg hadde ikke forventet at den turen skulle bli som et knivstikk. Bilen stoppet ved utkanten av Lillehammer, ved en liten bussstopp. Eirik, med en kald stemme, sa:
Stopp her. Min kone og jeg kan ikke ta vare på deg lenger. Fra nå av må du klare deg selv.
Ørene mine sang, synet mitt ble uklart. Jeg lurte på om jeg hadde hørt feil, men blikket hans var fast; han ville ha meg ute med en gang. Jeg satt på veiskulderen ved en liten vinbutikk, med kun en liten pose klær. Huset der jeg hadde levd, tatt vare på Knut og barna var nå i Eiriks navn. Jeg hadde ingen rett til å gå tilbake.
Folk sier: «Når du mister mannen, har du fortsatt barna». Men noen ganger er barna som om de ikke finnes. Min egen sønn hadde kastet meg i et hjørne. Likevel, Eirik visste ikke én ting: Jeg var ikke helt hjelpeløs. Jeg hadde en liten notisbok i lommen sparepengene vi hadde samlet i løpet av livet, mer enn tretti millioner norske kroner, skjult for barna og resten av verden. Knut pleide å si: «Folk er snille så lenge de ser at du har noe i hånden.»
Den dagen holdt jeg kjeft. Jeg skulle ikke tigge, jeg skulle ikke røpe hemmeligheten. Jeg ville se hvordan Eirik og livet behandlet meg.
Den første natten etter å ha blitt forlatt, søkte jeg ly under takskjegget på en liten tesalong. Eieren tante Lise hadde medlidenhet og serverte meg en varm kopp te. Da jeg fortalte at jeg nettopp hadde mistet Knut og at barna hadde forlatt meg, sukket hun bare:
Det er dessverre mange slike tilfeller i dag, søster. Barna verdsetter ofte penger mer enn kjærlighet.
Jeg leide et lite rom i et pensjonat, og betalte med rentene fra sparekontoen. Jeg var forsiktig: Ingen skulle få vite at jeg hadde penger. Jeg levde enkelt, bar gamle klær, kjøpte rimlig brød og linser, og prøvde å holde meg i bakgrunnen.
Mange netter lå jeg i den knirkende tremadrassen og minnene strømmet inn den gamle ventilatoren som surrer på taket, duften av krydret te Knut lagde. Smerten var stor, men jeg minnet meg selv om at så lenge jeg lever, må jeg holde meg i gang.
Etter hvert fikk jeg en ny hverdag. På dagtid søkte jeg jobb på torget: vaske grønnsaker, bære varer, pakke inn pakker. Lønna var lav, men det gjorde ikke noe. Jeg ville stå på egne ben, uten å være avhengig av andres velvilje. På torget kalte handelsfolk meg «fru Marit». De visste ikke at jeg, når markedet stengte, gikk tilbake til rommet mitt, åpnet spareboken, så den et øyeblikk og lukket den igjen. Det var min lille hemmelighet for å overleve.
En dag møtte jeg en gammel venn fra ungdomstiden fru Kari. Da hun så meg i pensjonatet, fortalte jeg om Knuts død og den tunge tilværelsen. Hun tok meg under sine vinger og tilbød meg arbeid på familiekantinen ved motorveien. Jeg takket ja. Arbeidet var slitsomt, men jeg fikk mat og et sted å sove. Sparboken forble fortsatt skjult.
Samtidig nådde nyheter om Eirik meg. Han bodde med sin kone og barna i et stort hus, hadde kjøpt en ny bil, men kastet også penger på gambling. En bekjent hvisket til meg: «Han har sikkert pantet jordbruksjorden allerede.» Jeg hørte med smerte, men valgte å ikke kontakte ham. Han hadde forlatt sin mor på en bussstopp; jeg hadde ingenting mer å si.
En ettermiddag, mens jeg ryddet i kantinen, kom en ukjent mann til meg. Han var pent kledd, men hadde et stramt ansiktsuttrykk. Jeg kjente ham igjen han var en av Eiriks drikkekamerater. Han så meg rett i øynene og spurte:
Er du moren til Eirik?
Jeg nikket forsiktig. Så lente han seg nærmere, stemmen hans full av press:
Han skylder millioner på kroner. Nå er han på flukt. Hvis du fortsatt elsker ham, hjelp ham.
Jeg frøs. Jeg smilte svakt:
Jeg er allerede fattig. Jeg har ingenting igjen å gi.
Han gikk bort, men tankene mine snurret. Jeg elsket sønnen, men så også såret av hans avvisning. Han hadde kastet meg fra en bussstopp; nå fikk han sin straff. Var det rettferdig?
Måneder senere kom Eirik for å besøke meg. Han så sliten og rød i øynene, falt på kne og begynte å gråte:
Mor, jeg gjorde feil. Jeg er en tåpelig mann. Vær så snill, hjelp meg en gang til. Hvis ikke, vil hele familien gå under.
I det øyeblikket kjente jeg hjertet mitt hamre. Jeg husket nettene da jeg gråt i stillhet, minnene om min avvisning. Men jeg husket også Knuts siste ord: «Uansett hva som skjer, er han fortsatt min sønn.»
Jeg ble stille en stund. Så gikk jeg sakte inn på rommet, tok frem spareboken med over tretti millioner kroner, og la den på bordet foran Eirik. Øynene mine var rolige, men faste:
Dette er pengene vi har spart hele livet. Jeg skjulte dem fordi jeg fryktet at du ikke ville sette pris på dem. Nå gir jeg dem til deg. Men husk: Hvis du noen gang tramper på morens kjærlighet igjen, vil du aldri kunne løfte hodet med ære, uansett hvor mye penger du har.
Eirik tok boken med skjelvende hender og gråt som om regnet hadde åpnet seg over ham.
Kanskje han vil forandre seg, kanskje ikke. Men som mor har jeg i det minste oppfylt min siste forpliktelse. Den skjulte sparekontoen er endelig kommet frem, akkurat i det øyeblikket den trengtes mest.
