Du kan jo bare se på etiketten i kiosken, og tro at du kjenner forskjellen på en persille fra en annen!bjeffet den fornærmede naboen, Kjersti, mens hun så på de tørkede urtene.
Synnøve og Olav hadde akkurat kommet tilbake til hytta sin på fjellet. De hadde kjøpt den i høst, og nå skulle de få den i orden. Hytta var vakker, selv om vinteren kunne den bli lun, men tomtene og resten av eiendommen krevde innhogg av arbeid.
Den gamle hagen måtte gjøres klar til vår. En ny badstue var allerede bestilt; den skulle leveres og bli satt opp om en uke, bare et sted måtte velges. Samtidig skulle det bygges en takhylle til sengetøy, en vedbod og en lysthus. Barna hadde lovet å komme og hjelpe til med alt.
Dette er fredelig, stille, vi kan bo her hele året. Vi er pensjonister nå.
Jeg har sett på kjelleren; kun døren må byttes.
Jeg har gått langs verandaen. Husker du vi snakket om lysthuset? Det er ingen vits med det. På verandaen står et stort, rundt bord med gamle stoler.
Bare å pusse dem opp, så holder de i hundre år til. Utsikten over hagen er perfekt for te og ro. Der må også døren erstattes det føles som om noen har vært inne i huset i vinteren, eller nylig.
Ja, døren først. Alt skal gjøres på baktomten, skjult fra gaten, men vakker. Foran hytta skal det bli en eng med blomster.
Blomstene er allerede der, flerårige, vi må bare finne ut hvor de skal plantes om igjen. Kanskje noen må flyttes, men dette sommersesongen lar vi dem bli.
Etter en uke kom badstuen, og barna ankom. Arbeidet med tomten startet. Kjersti kom på besøk for å bli kjent, mens hennes barnebarn løp rundt hytta.
Har dere barnebarn?
Ja, de kommer snart.
Hvorfor setter dere opp så stor gjerde? Vi har aldri brukt gjerder hos oss.
Uten gjerde? Hva var der før? Vi har nettopp revet den gamle. Den hadde falt sammen. Det var dere som ikke brydde dere, men vi vil ha orden. Vi tok ikke bort ekstra meter, gjerdet er akkurat på tomtegrensen.
Kommer det ikke en port? Vi har alltid hatt en innkjørsel.
Mener du mellom oss? Nei, det er ikke planlagt. Inngang kun fra gaten.
Hva med barna, både deres og våre? Jeg så dere hogge epletrærne, men barna elsket å krype i dem.
Vi har bare beskjært og ryddet, og plantet nye. La barna krype i deres egne epletrær.
Alt er nytt hos dere. Hvorfor så busker langs vår grense?
For skjønnhetens skyld!
Kjersti gikk, men kom tilbake med nye spørsmål. Barnebarna hennes fortsatte å løpe på Synnøve og Olavs tomt, helt til de satte opp den nye porten.
Dere har slått dere godt til rette her, sa Kjersti igjen.Skal dere bo her om vinteren?
Det får tiden vise.
Hvorfor låst dere porten? Barna pleide å kaste ball foran hytta, så det var lett for dem. På veien er biler, men her er det trygt.
Jeg har alt fylt med grønnsakssenger, ikke som dere.Du skiller petroleumsurter kun etter etiketten i kiosken, og bær har du bare sett på hermetikk.Du burde bli venner med meg.
Porten er låst for fremmede blikk, så deres barnebarn ikke tar over. For to dager siden slapp de våre små høner, og vi har ikke funnet noen ennå.
Har dere høner også? Så dere har tenkt å bo her?
Vi bor allerede.
På slutten av august feiret Olav bursdagen sin. Barna, barnebarn, hele familien samlet seg. Mennene stekte kjøtt, kvinnene lagde salater og dekkde bordet på verandaen.
Her kommer vi for å hilse som naboer, så å si. Vi har alltid gjort det uten invitasjon. Vi er jo naboer, barna vet alt fra morgenen.
Dere gjør dere klar, gjestene er her, så er det fest. La oss sitte sammen; barna vil ha det gøy. Det er på tide å bli venner.
Vi inviterte dere jo ikke. Vi har bare familien samlet, det er en familiefest. Vårt forhold er nabo, ikke slekt.
Kanskje en dag blir det så. Barna vokser opp, kanskje blir vi som slekt, svarte Kjersti med et smil.
Uansett hva hun sa, fortsatte hun å endre på alt og gikk aldri fra stedet. Barnebarnas nysgjerrighet fikk dem til å klatre i eple- og pæretre, opp på taket til badstuen heldigvis falt de ikke.
Senere trakk de i steiner rundt bygningene. En av dem kastet en stein i den oppblåsbare basseng, men ingen så det med en gang. Barna skrek av glede da vannet sprutet.
Tenk, høsten er snart, tid til å tømme bassenget, sa Kjersti.Barna hadde det gøy.
Dere må hjem nå!
Vi har ikke engang satt oss ned, barna er sultne. La oss alle sette oss ved bordet!
Feiringen ble litt ødelagt, men en ny lå i vente. En uke senere kom barna igjen, og feiret Synnøve og Olavs 35års samliv.
Noen tenkte umiddelbart å låse porten. Det viste seg at den yngste, deres syv år gamle barnebarn, hadde gjort det.
Lyden av tapping på porten hørtes. Familien later som ingenting skjer. Lukten av grill og frisk luft fylte natten. Det ble kjølig.
Når skal dere komme inn i byen?
Vi skal tenke på det. Høsten kommer, så skal vi høste. Avlingen er god i år. Vi trives, bortsett fra Kjersti, men hun er ikke et hinder. Vi har lært å klare oss uten henne.
Alle lo høyt sammen. Gjestene dro, mens Synnøve og Olav ble igjen. Foran dem lå høsten, så vinteren De ville prøve. Hvis det mislyktes, kunne de alltid flytte tilbake til leiligheten i Oslo.
Kjersti dro til slutt. Det viste seg hun måtte dra med barnebarna til skolen. Datteren klarte ikke alt selv, men bestemor hjalp til. Olav og Synnøve sukket lettet. Gud gi oss flere tålmodige naboerden første snøen begynte å falle, og de hvite flakene la seg som et teppe over den nyanlagte engen. Olav trakk pusten dypt, kjenner den kalde luften blande seg med duften av gran og ved. Synnøve gikk sakte rundt badstuen, la hånden på den varme treflaten som ennå var varm fra gårsdagens badstuesession, og smilte.
I skyggen av den nye porten, som nå stod åpen, hørte de et lett klikk den lille gutten fra barnebarnet hadde mistet nøkkelen, og den lå nå på gulvet. Med et blikk til hverandre forsto de at muren de hadde bygget rundt seg selv, både av tre og av stolthet, endelig kunne renner vekk.
Kjersti kom tilbake dagen etter, med en kurv full av hjemmelagde lefse og en liten krukke med sylteblåbær. Hun sto på terskelen, øynene glitrende av både frost og varme, og sa:
Jeg har tatt med meg noen av de urtene dere har plantet, så vi kan lage te sammen.
Olav tok imot kurven og la den på bordet. Synnøve inviterte henne inn, og barna samlet seg rundt bålet i hagen. De tente et lite bål, og mens flammene danset, låste de opp den gamle låsen i porten ikke for å holde folk ute, men for å vise at den nå var et symbol på fellesskap.
Kvelden gikk over i natt, men lyset fra peisen i hytta kastet myke skygger over veggene, og en rolig stillhet senket seg over fjellet. Når de alle sang en gammel folkesang, hørte de lyden av vinden som bar med seg løftet om en ny vår.
Slik, med snø som sakte smeltet under solen, ble den lille hytta på fjellet et sted der naboskapets små krangler ble til latter, der grenser ble til broer, og der hver sesong bragte med seg nye muligheter. Olav og Synnøve så på hverandre, holdt hendene forsiktig, og visste at uansett hvor mange år de hadde sammen, ville dette fjellet alltid være hjemmet der både naboer og venner fant hverandre igjen.
