«7. juli! Dette kan ikke være sant! Ren tilfeldighet. Men også navnet Anders. Etternavnet og fødselsåret er andre. Det er som om adopsjon kan endre både etternavn og til og med fornavn» Hun stirret lenge på portrettet av mannen, som om hun håpet å kjenne noe.
Ingrid Andersen, som jobber i personalavdelingen i kommunestyret i Oslo, hadde nettopp skrevet kontrakten til den nye medarbeideren. Hun ringte så på telefonen:
Synnøve, kom inn på kontoret mitt! Her er den nye kollegaen din.
Litt senere kom Synnøve inn, og Ingrid spurte med et smil som avslørte flere år bak seg:
Er du den nye renholderen?
Ja!
Jeg er vaktmester, heter Ingrid Andersen, presenterte hun seg. Og du?
Synnøve, hun rettet seg etter at hun så forvirring i Ingrids øyne. Synnøve Olsdatter.
Kom, så viser jeg deg arbeidsplassen, sa Ingrid mens de gikk ut av kontoret og fortsatte å prate. Du skal ha hele tredje etasje.
***
Synnøve var overlykkelig over den nye jobben. Med et stort smil gikk hun rundt og inspiserte sine nye omgivelser:
«Det er to år igjen til pensjon. Men man kan jo jobbe videre etterpå. Lønnen er åtte tusen kroner, og det kommer av og til bonuser. Med Dag kan vi klare oss fint. Barna er voksne og har flyttet hjemmefra. Åh, jeg vet ikke engang hva vår ordfører heter! Det er litt flaut om noen spør. Lunsj snart. På første etasje henger bilder av alle ordførerne. Hvorfor har jeg ikke sett dem før?»
***
Da hun gikk tilbake fra kantina, gikk hun forbi en informasjonsvegg og leste navnet på byens leder: «Anders Borisson, født 7. juli 1983».
Å, han er jo så ung. Ikke engang førti år, tenkte Synnøve, og plutselig kom hun på noe. Anders? 1983.
Hun snudde seg og leste fødselsdatoen igjen:
«7. juli! Dette kan ikke være sant! Ren tilfeldighet. Men også navnet Anders. Etternavnet og fødselsåret er andre. Det er som om adopsjon kan endre både etternavn og til og med fornavn»
Hun stirret lenge på portrettet, håpet på å gjenkjenne noen.
***
Den nye jobben gledet henne, og fremmede tanker ble gradvis borte i bakgrunnen.
Hjemme den kvelden snakket hun lenge med mannen. Så gikk han til rommet sitt for å se fotball, og hun til sitt. Leiligheten var en romslig treværelses. Barna hadde flyttet, så det var stille. Mannen sov av og til også med Synnøve, men stadig sjeldnere.
Nå lå hun i sengen sin, og tankene svirret rundt ungdomsårene og en hemmelighet hun aldri hadde fortalt ham.
Hun hadde en sønn med en tidligere mann, og hadde kalt ham Anders. Hun var bare nitten da hun fikk ham. Ingen penger, ingen jobb. Ett rom i et studentkollegium fra videregående, ingen plass til en baby. Hun klarte kun seks måneder før hun ga ham bort til barnehjemmet.
Tre år senere giftet hun seg med Dag. Hva som hadde skjedd før bryllupet snakket de aldri om. Snart fikk de to døtre.
Barna vokste opp. Den ene begynte på universitetet i Trondheim, giftet seg der og har nå barnebarn i skole. Den andre giftet seg og bor i Bergen.
Synnøve fikk aldri en høyere utdanning. I tjue år jobbet hun som vaktmester på et papirfabrikk. Fabrikken gikk konkurs, og alle ble sagt opp. Da kom datteren til en venninne med et jobbtilbud i kommunen som renholder. Synnøve takket ja.
Nå sitter hun og ser på ordfører Anders Borisson, født i 1983. Nei, Synnøve klager ikke over livet sitt. Hun tenker ofte på sønnen som forsvant. Han har dukket opp i drømmene hennes noen ganger. Hun vil bare være sikker på at han har det bra.
***
Noen dager senere var hun i gang med rengjøringen på tredje etasje. Da hørtes noen stemmer, og hun så Anders Borisson gå forbi, ivrig i en samtale med noen ansatte. Han nikket til henne og fortsatte videre.
I samme øyeblikk så Synnøve for seg Viggo, gutten hun forelsket seg i for førti år siden. Da var han lystig og smilende, men hun ønsket at han skulle være seriøs og ansvarsfull. Nå, mens hun så Anders, skjønte hun at det var den bilden hun egentlig hadde ønsket av Viggo i ungdommen.
Viggo hadde forlatt henne da hun ble gravid, lovet å dra på arbeid utenlands og aldri kommet tilbake. Først hadde hun ventet, så håpet, men til slutt forsto hun at han hadde rømt.
«Er Anders Borisson virkelig min sønn?»
Hvis hun ikke hadde gitt ham bort, hadde han kanskje vært en annen. Datterne har det bra den eldste er gift, har stor leilighet og bil, den yngste har også et stabilt liv. Men sønnen er borte.
Hva om hun hadde giftet seg med Dag? Kanskje alt ville ha vært annerledes for henne, for mannen, for Anders. Kanskje Anders Borisson ikke er hennes sønn i det hele tatt. Er det så mange merkelige tilfeldigheter i verden?
Det spiller egentlig liten rolle. Han har foreldre, selv om han bare var et halvt år gammel da han ble tatt inn. De har sannsynligvis aldri fortalt ham at han ikke er deres biologiske sønn. Navnet er annerledes, men barndommen hans har vært lykkelig. Det er sjeldent at en helt vanlig gutt blir ordfører.
***
Etter lunsj kom den unge kollegaen Eline bort til Synnøve:
Hei, tante Synnøve!
Hei!
På fredag feirer vi bursdagen til Lise på sjette etasje. Hun blir 45. Kom du?
Selvfølgelig! Synnøve smilte.
Da er det to hundre kroner, og du kan ta med en liten original salat eller noe sånt.
Greit, Synnøve trakk frem lommeboken og ga ham to hundre kroner.
Vi feirer alle sammen.
Eline, bare kall meg Synnøve. Vi er jo kolleger.
Det skal vi, Synnøve!
***
På fredag samlet de seg etter jobb på syvende etasje. Et ledig kontor ble omgjort til festbord. Som vanlig i et kontor, gikk alle rundt og holdt taler, og tok en slurk av rødvin etter hver.
Plutselig åpnet døren seg, og Anders Borisson kom inn med et smil:
Lise Oskarsson, gratulerer med dagen! han rakte en liten gaveeske. En liten gave.
Tusen takk, Anders Borisson! tårene trillet i bursdagsjenta.
Anders Borisson, slå deg ned med oss! inviterte vaktmesteren.
Bare et kort opphold, svarte han og satte seg ved siden av Synnøve.
Synnøve satte en salat og noen skiver av spekemat på tallerkenen, fylt opp glassene med rødvin, og Anders holdt en toast. Synnøve så på ham, og alt i henne dirret. Nå var hun sikker han var sønnen hennes.
Anders satt i omtrent tjue minutter, tok farvel og gikk.
For en person! sa Katrine, som har vært i kommunen lengst og vet alt om alle. Selv den tidligere ordføreren hadde ikke trodd han skulle sitte med oss.
Har Anders Borisson vært her lenge? spurte Synnøve.
Ett år. Husker du at vi valgte ham i fjor?
Synnøve ristet på hodet; hun hadde aldri husket det. Mannen hadde alltid tatt avgjørelsene.
Du vet vel at foreldrene hans er velstående, men at de egentlig ikke er hans biologiske foreldre, fortsatte Katrine. Det ble avdekket for to år siden da han forberedte valgkampen. Han selv visste ikke det, og han reagerte ikke.
Hvor vet du alt dette? spurte Synnøve.
Den tidligere ordførerens nestleder, Olga Pedersen, samlet all informasjon om Anders for å holde ham i posisjonen. Men folk fra den gamle ledelsen ble ikke valgt.
Så han vet fortsatt ikke hvem som er hans foreldre? spurte Synnøve.
Det ser ut som han ikke gjør det. Han elsker dem som har oppdratt ham. Vår ordfører er en rettferdig mann i alle forhold.
Synnøve Olsdatter så på døren bak ham, og følte en blanding av glede og sorg. Gleden over at sønnen har det bra, sorgen over at hun aldri får holde ham i fanget. Hun tenkte for seg selv:
«Jeg vil ikke plage deg, gutten mitt. Jeg er alltid her, bare i tankene.»
—Synnøve så ut over byen fra vinduet, og med et stille smil visste hun at fortiden endelig hadde fått sin ro.
