Kåre, er du helt i deg selv? Tror du jeg inviterer deg hjem for penger? Jeg har synd på deg, sånn er det.
Kåre satt i rullestolen og stirret gjennom de støvete vinduene i sykehusgangen. Vinduet i hans rom vendte ut mot en indre gårdsplass med koselige kiosker og blomsterbed, men det var nesten ingen folk der.
Det var vinter, og pasientene gikk sjelden ut på tur lenger. Kåre lå alene i rommet. En uke før hadde naboen Hans Pettersen blitt skrevet ut, og siden da følte Kåre seg helt tom.
Hans var en livlig, morsom fyr som alltid hadde en god historie på lur, fortalt med en skuespillerens glød. Han studerte teater på tredje året, så han kunne virkelig spille alle roller.
Kort sagt, det var umulig å kjede seg i selskap med Hans. Hver dag kom moren hans med ferske bakevarer, frukt og søtsaker som de delte med Kåre.
Med Hans bortgang forsvant en viss hjemmekos, og Kåre følte seg mer ensom enn noensinne.
De triste tankene hans ble brutt av en sykepleier som kom inn. Da han så henne, ble Kåre enda mer nedfor: i stedet for den søte unge Daria, stod den alltid alvorlige og mistenksomt misfornøyde Liv Arnbjørg foran ham.
I de to månedene han hadde tilbrakt på avdelingen, hadde Kåre aldri sett Liv smilie eller le. Stemmen hennes var alltid skarp, grov og ubehagelig helt i tråd med det strenge uttrykket i ansiktet.
Hva holder du på med? Til sengs med en gang! ropte Liv mens hun holdt en sprøyte klar.
Kåre sukket tungt, vendte stolen mot sengen og lot seg hjelpe ned. Liv bøyer ham raskt ned på magen.
Kle av deg buksen beordret hun. Kåre gjorde som han ble fortalt, men merket ingenting. Injeksjonen ble gitt med perfeksjon, og han takket henne i tankene hver gang.
«Hvor gammel er hun egentlig?», tenkte Kåre mens hun studerte den tynne venen i hans slanke arm. «Kanskje hun er pensjonist allerede. Lønnen er lav, så hun må jobbe og blir så gnidningsfull.»
Liv satte nå en tynn nål i den bleke, lett synlige venen, og Kåre trakk seg lett sammen.
Det er gjort. Kommer legen i dag? spurte hun plutselig, på vei ut.
Nei, ikke ennå ristet Kåre på hodet. Kanskje senere
Vent litt. Ikke sitt ved vinduet, det trekker kaldt og tørrt som tørrfisk sa hun og gikk.
Kåre ville ha sagt noe, men klarte ikke. Bak den bitre tonen gjemte det seg en merkelig omsorg, en omsorg han slet med å forstå. Han var en foreldreløs gutt; foreldrene hans omkom da han var fire i en brann på familiefarmen. Mors siste innsats å kaste ham gjennom et knust vindu før taket falt reddet ham, men tok hennes eget liv.
Et brennende merker på skulderen og håndleddet minnet ham om den natten. Etter brannen havnet han i et barnehjem. Relativt sett hadde han slektninger, men ingen ville ta ham inn.
Fra moren hadde han arvet en myk, drømmende natur og grønne øyne; fra faren, høyde, en kraftig gange og en forkjærlighet for matte.
Minnene om foreldrene var flyktige, som glimt fra en gammel film: moren på en bygdefest med et fargerikt flagg, faren på hans skuldre mens en varm sommerbris strøk ansiktet hans. Han husket også den store, røde katten som het Mussa eller kanskje Pus. Alle familiebilder var brent i brannen; ingenting gjensto.
Ingen besøkte ham på sykehuset han hadde ingen. Da han fylte atten, fikk staten tildelt et stort, lyst rom på fjerde etasje i en studentbolig. Å bo alene var fint, men av og til rammet en dyp lengsel etter noen å holde rundt om. Etter hvert ble ensomheten hans egen følgesvenn.
Barndommen på barnehjemmet gikk opp i sekker når han så barn med foreldre på lekeplasser, i supermarkeder og på gatene i Oslo. Bittre tanker fylte ham.
Etter videregående ville Kåre gå på universitetet, men han manglet poeng. Han måtte i stedet ta en videregående yrkesfaglig linje. Der trivdes han, og han likte faget.
Sammen med medstudenter fikk han ingen venner; han var stille og lukket, og de hadde lite å snakke om med ham. Han foretrakk bøker og vitenskapelige tidsskrifter fremfor fest og dataspill. Når han snakket med dem, handlet det kun om skolearbeid. Når det gjaldt jenter, var han ikke den mest selvsikre andre gutter var mer bestemte og pratglade.
Kåre så ikke eldre enn seksten, selv om han var atten og en halv. Han ble kalt «hvite kråken» i gruppa, men det plaget ham ikke særlig.
To måneder siden hadde han, på vei til timen, sklis på et isete fortau i en undergrunnsgang og brakk begge beina. Bruddene var vanskelige å lege, men de siste ukene var det blitt bedre.
Han håpet på å bli skrevet ut snart, men bekymringen vokste: leiligheten han bodde i hadde ingen heis eller rampe for rullestol. Å sitte i rullestol ville han måtte gjøre lenge.
Etter lunsj kom traumelegen Rolf Andersen inn i rommet.
Etter å ha sett på beina og røntgenbildene, sa han:
Kåre, jeg har gode nyheter: bruddene holder på å gro som de skal. Om noen uker kan du stå på krykker. Det er ikke nødvendig å ligge her lenger, du kan fortsette behandlingen på poliklinikken. På en time får du skrevet ut, så du er fri. Skal noen hente deg?
Kåre nikket stille.
Flott. Jeg roper inn Liv nå, hun hjelper deg med å pakke. Hold deg frisk, Kåre, og prøv å holde deg unna sykehuset.
Jeg skal prøve.
Legen viftet muntert og forlot rommet, mens Kåre begynte å tenke på hva han skulle gjøre videre. Liv avbrøt ham.
Hvorfor sitter du? Du blir skrevet ut, sa hun og rakte ham en ryggsekk som lå under sengen. Pakk sammen, Nina Pettersen kommer for å bytte sengetøyet.
Kåre la sine få eiendeler i sekken og merket Livs nøye blikk.
Hvorfor løj du til legen? spurte hun, med hodet litt vinklet.
Hva mener du? Kåre hevet et overrasket ansikt.
Ikke tuller med meg, Kåre. Jeg vet ingen kommer for deg. Hvordan skal du komme deg hjem?
Jeg finner en måte, mumlet han.
Du kan ikke gå på tærne i minst en halv måned. Hvordan skal du klare deg?
Jeg ordner det, jeg er ingen barn.
Liv satte seg på kanten av sengen, så ham i øynene.
Kåre, det trenger du kanskje ikke å høre fra meg, men med så mange skader trenger du hjelp. Du klarer det ikke alene. Ikke bli fornærmet, jeg sier bare sannheten.
Jeg klarer meg selv.
Du klarer det ikke. Jeg har jobbet i sykepleie i over ti år. Hvorfor krangler du som et lite barn? hun hevet stemmen.
Hva har du med meg å gjøre? protesterte han.
Jeg tilbyr deg et sted å bo. Jeg bor langt ute på landet, men hytta er bare to trinn fra inngangsdøren. Det er et ledig rom. Når du kan stå på bena igjen, går du hjem. Jeg lever alene; mannen min døde for lenge siden, og jeg har ingen barn.
Kåre stirret forvirret på henne. Å bo hos en fremmed? Han hadde lenge sluttet å håpe på andre enn seg selv.
Hvorfor er du så stille? spurte hun, irritert.
Det er litt pinlig, og mumlet han.
Slutt å late som, Kåre. Det er ubehagelig å rulle rundt i en rullestol i et hus uten heis eller rampe. Så, skal du flytte inn hos meg?
Kåre nølte. Å bo hos en fremmed var uvanlig, men Liv var ikke helt en fremmed likevel. I løpet av de siste månedene hadde hun alltid passet på ham: «Husk å ta medisinen», «Lukk vinduet, det er kaldt», «Spis osten, den har kalsium», og så videre.
Nå var hun den eneste som var villig til å hjelpe ham.
Jeg er med, sa han endelig, men jeg har ingen penger stipendet mitt kommer ikke snart.
Liv så forundret på ham, rynket pannen og sa med en tøff stemme:
Kåre, er du i ditt rette sinn? Tror du jeg inviterer deg hjem for penger? Jeg har synd på deg, sånn er det.
Jeg tenkte bare begynte Kåre, men stanset opp, beklaget og sa han ikke ville fornærme henne.
Jeg blir ikke fornærmet. Vi går til sykehusets venterom, så kan du sitte der en stund befalte hun, min vakt er snart over, så drar vi.
Liv bodde i et lite, ryddig hus med smale vinduer. Inne var det to koselige rom, ett av dem til Kåre.
I de første dagene var han svært sjenert, forlot rommet sjelden og prøvde å ikke plage vertinnen med forespørsler.
Liv, den eldre sykepleieren, sa rett ut:
Slutt å være sjenert. Si fra om du trenger noe, du er ikke en gjest.
Faktisk likte Kåre det: snøhauger utenfor vinduet, knitringen fra ved i peisen, duften av hjemmelaget suppe det minnet ham om sin egen barndom og den lykkelige tiden før brannen.
Dagene gikk. Den gamle rullestolen ble erstattet av krykker. Nå var det på tide å dra tilbake til byen.
Etter et besøk på poliklinikken gikk Kåre, halvt haltende, ved siden av Liv og delte sine planer:
Jeg må ta eksamen, få studiepoeng. Så mange år har gått, det er et mareritt. Jeg vil ikke gå på universitetet.
Ta det i eget tempo sa Liv. Din teknisk skole vil ikke forsvinne. Begynn å løpe nå, som en brannmann, men husk hva legen sa: reduser belastningen på beina!
De siste ukene hadde de blitt nære. Kåre oppdaget at han ikke ville forlate den lille, koselige hytta eller den omsorgsfulle kvinnen.
Hun var blitt som en andre mor for ham, men han klarte ikke å innrømme det for seg selv eller for henne.
Neste dag pakket han sakene sine. Da han lette etter laderen til telefonen, så han Liv i døren, tårevåt. Kåre, drevet av en uforklarlig impuls, gikk mot henne og ga henne en fast klem.
Vil du bli igjen, Kåre? hvisket hun gjennom tårer hvordan skal jeg klare meg uten deg?
Og han ble. År senere satt Liv på æresplassen ved bordet på Kåres bryllup, som mor til brudgommen. Ett år etterpå holdt hun sin første barnebarn, en liten jente kalt Liv, i jordmoren.
For å få med deg flere interessante innlegg, følg siden! Legg igjen dine tanker og følelser i kommentarene, og gi en tommel opp.
