Du sa i dag at du giftet deg med meg fordi jeg er «praktisk»!
Så hva? han trakker med skulderen. Er det så ille?
Er du igjen i den gamle morgenkåpen? Mats ser på Synnøve med avsky, mens han justerer mansjettknappen som om han gjør klar rustningen før slaget.
Hun står fast med en kaffekopp i hånden. Den tynne dampen stiger opp og brenner fingrene, men hun lar den ikke forsvinne.
Han er praktisk.
Ja, praktisk, mumler han mens han knyter slipset foran speilet. Akkurat som alt annet hos deg.
Synnøve senker blikket. Kaffeen damper ikke lenger. Overflaten blir mørk som et lite knust speil.
Mats, du
Hva? han trekker allerede frem nøklene, og metallet klirrer mot ringen på fingeren.
Ingenting.
Døren smeller så hardt at en porselenshylle vibrerer.
—
De møtes på jobben. Hun er en stille, beskjedent regnskapsfører som holder håret i en slengende knute, han er en selvsikker avdelingsleder med latter som runger i korridorene. Mats flørter med stil: roser med dråper av dugg på kronbladene, middager ved stearinlys hvor han bestiller biff medium for henne uten å spørre hva hun liker.
Du er vel ikke en av dem som klager over småting, vel? spør han på deres tredje date, mens han retter servietten på fanget hennes.
Nei, svarer Synnøve med et smil, som om hun ikke hører de spente bjelleklokkene.
Det er bra. Min eks var alltid i oppstyr
Hun bryr seg ikke. Så følger bryllup, barn, hus. Alt som vanlig i Norge.
Av og til, når hun prøver en kjole med utsatte skuldre, sier han:
Du burde ha på deg noe enklere. Det er ikke din stil.
Eller når hun påfører leppestift foran speilet, kaster han en kommentar:
Hvorfor? Du sitter jo hjemme uansett.
En gang da hun kjøper en ny parfyme med en lett blomsterduft, rynker han på nesen:
Lukt som i en billig butikk. Er du på jakt etter regnskapsførertanten Lise?
Siden da bruker hun den ikke lenger.
På bursdagen gir han henne en støvsuger.
Den er gammel og skrangler, forklarer han mens han ser på hvordan hun åpner esken. Du sutrer alltid når du gjør rent.
Hun takker, men stirrer så lenge ut av vinduet til barna roper på å få kutte kaken.
Hun holder kjeft. For i det hele tatt er han en god mann. Ikke voldelig, drikker ikke, tjener penger.
Er det ikke nok?
—
Du har aldri elsket meg?
Den samme kvelden. Samme samtale. Mats vender blikket bort som om han sjekker om rommet er låst.
Så du er en perfekt kone.
Det er ikke svaret.
Han sukker som om han må forklare multiplikasjonstabellen.
Synnøve, hvorfor river du hjernen min? Alt er i orden hos oss.
I orden?! stemmen hans skjelver, ikke av tårer, men av raseri som endelig bryter ut. Du sa i dag at du giftet deg med meg fordi jeg er «praktisk»!
Og så? han trakker igjen. Er det så ille?
Hun ser på ham som om hun ser ham for første gang: den solbrune flekken på nakken er fra tennis med kolleger, ikke fra henne. Rynken mellom øyenbrynene er ikke fra bekymring, men fra irritasjon over å måtte forsvare seg.
Og Katja?
Mats sitt ansikt sprekker som om noen drar i en usynlig tråd.
Hva har hun med dette å gjøre?
Du elsket henne.
Ja, innrømmer han brått, og i det ene ordet ligger mer følelse enn i alle årene sammen. Jeg elsket henne, men med henne kunne vi aldri bygge en normal familie.
Synnøve føler noe knuse inni seg med et stille klikk, som et hakke som brekker: du kan gå, men ikke som før.
Så jeg er bare en underdanig erstatning?
Ikke gjør så mye drama, han vifter med hånden som om han skyver bort en mygg. Vi har barn. Hus. Hva mer vil du?
—
Hun nøler.
Kanskje har han rett? Kanskje er kjærlighet en luksus, mens familien er viktigere? Synnøve står ved vinduet og ser de første regndråpene gli over glasset. I refleksjonen ser hun fingermarkene sine hun har stått her ofte i det siste, som om hun venter på at verden utenfor skal gi svar.
Mats lever fortsatt som om ingenting har endret seg.
En uke senere, da han ser at hun tåler mer, slutter han helt å late som.
Igjen makaroni? han stikker gaffelen i tallerkenen som om han leter etter bevis på hennes utilstrekkelighet. Legg i det minste til krydderet.
Du sa jo at du ikke liker sterkt, svarer hun, men stemmen hennes høres fremmed ut, som om noen andre taler for henne.
Så hva? han dytter tallerkenen bort med et blikk som om hun har gitt ham en ubehagelig overraskelse. Katja lagde alltid
Synnøve reiser seg brått. Stolen knirker mot gulvet og lager et riper enda et merke i dette hjemmet, enda en usett sprekk.
Vil du gå til Katja? Gå!
Slipp meg, ler han, og latteren hans fyller rommet høyere enn et skrik. Hvor skulle jeg dra? Du vet jo at jeg har det lett med deg.
I dette øyeblikket forstår hun endelig.
Han prøver ikke engang å holde henne fast. Ikke fordi han er sikker på hans kjærlighet, men fordi han er sikker på hennes underkastelse.
Hun begynner å merke dette overalt.
Når han ikke lenger retter på henne når hun «feiler» i antrekket, men bare går forbi uten å se. Når blikket hans ikke lenger hviler på henne, som om hun bare er en del av interiøret en sofa som er der, men som ingen sitter på. Når hans «rolige» dager går i uker uten krangler, uten krav, bare ingenting.
Det mest skremmende er at dette «ingenting» blir høyere enn ethvert rop.
Hun står på kjøkkenet, klemmer kanten av bordet, og innser plutselig: han blir ikke engang sint. Han venter bare på at hun skal gi etter. Som hun ga etter med støvsugeren i stedet for en gave. Som hun ga etter med å slutte å bruke parfyme. Som hun ga etter med at hun ikke er en av dem som «klager over småting».
Og så snur noe inne i henne.
Ingen smerte, ingen sinne bare frigjøring.
Hvis du ikke blir elsket, men fortsatt er sint, betyr det at du fortsatt eksisterer.
Hvis du ikke engang blir sint lenger
Da er du borte.
—
En måned senere leverer hun søknad om skilsmisse.
Mats tror ikke på det. Han går inn på kjøkkenet hvor Synnøve sorterer barnas klær i kasser, og stanser i døren, som om en ukjent kvinne står foran ham.
Er du seriøs? spør han, og for første gang på lenge høres usikkerhet i stemmen hans.
Synnøve løfter ikke hodet, men fortsetter å legge de små genserne pent i esken.
Ja.
På grunn av en dumhet? han tar et skritt frem, og hun kjenner skuldrene stramme seg.
Det er ingen dumhet, sier hun lavt. Jeg er ikke møblene.
Han ler brått nervøst, skarpt.
Å, igjen drama! Du overdriver alltid.
Synnøve ser endelig på ham. Ansiktet hans er smertefullt kjent, men nå ser hun ham på en ny måte: knappe lepper, litt innsveiste øyne han er knust, men ikke fordi han mistet henne, fordi hans «praktiske» verden har fått en sprekk.
Jeg overdriver ikke, sier hun. Jeg er bare lei av å være praktisk.
Mats blir stille, så griper han nøklene fra bordet med et brå grep.
Så hva? Tror du det blir vanskelig for meg? han kikker på eskene. Du kan ikke engang lage et ordentlig måltid.
Hun kjenner en gammel, kjent sting i seg. Tidligere fikk slike ord henne til å tvile på seg selv, men nå lyder de tomt.
Kanskje, innrømmer hun. Men noen tenker annerledes.
Ansiktet hans vrir seg.
Ah, så du har allerede noen, ikke sant? han smiler ondt. Selvfølgelig, hvem skulle ikke ha det? Bare se på deg hvem trenger deg?
Synnøve kjenner en trykkende smerte i magen. Hun er i ferd med å åpne munnen for å si: «Du har rett, jeg beklager», som hun har gjort hundre ganger før.
Men hun innser plutselig: hun vil ikke lenger.
Jeg trenger meg selv, sier hun bestemt.
Mats stopper opp. Han hadde tydeligvis ikke forventet det.
Du er gal, knurrer han. Hva med barna? Tenker du på dem?
Hun lukker øynene et øyeblikk. Barna ja, de er i tankene hver eneste sekund.
De vil se at jeg respekterer meg selv, svarer hun.
Å, hold kjeft! han vifter med hånden. Du er bare egoistisk. Vi har hus, vi har nok penger og du vil kaste alt for noen små dumheter?
Synnøve ser på ham og forstår endelig: han forstår ingenting. For ham er dette bare «dumheter».
For deg er det så, sier hun. For meg er det ikke.
Han snur seg, trommer nervøst med nøklene i håndflaten.
Greit da. Du vil angre senere.
Den dagen hun bærer ut de siste tingene, spør Mats plutselig:
Så, tror du du vil finne noen bedre?
Hun stopper ved døren, kjenner den milde vindpusten fra gaten som leker i ansiktet hennes.
Bedre? gjentar hun. Jeg vet ikke. Men kanskje noen som ser meg, ikke bare et tomt rom.
Han svarer ikke.
Hun går ut på gaten, hvor regnet og friheten lukter.
—
To år har gått.
Synnøve har giftet seg med en mann som kysser henne på skulderen hver morgen, selv når hun mumler at det er for tidlig. Han hvisker: «Du er vakker», når hun kommer i den slitne morgenkåpen med russet hår og trøtte øyne. En dag, da han ser den samme støvsugeren på salg, ler han og kjøper en bukett med rhododendron i stedet bare fordi fargene minner ham om leppene hennes.
Hun begynner igjen å bruke parfyme. Påfører leppestift. Velger kjoler med åpne skuldre. Og hver gang hun merker hans beundrende blikk, varmes hjertet hennes som om isen som har ligget der lenge, smelter.
Og Mats
En dag støter hun på ham på en kafé. Han sitter alene i et hjørne, drikker en kopp kaffe og stirrer på telefonen. På bordet foran ham ligger et slitt bilde av barna deres, kantet av slitasje, som om den ofte er blitt bladd gjennom.
Synnøve vil gå forbi, men han løfter hodet. Øynene deres møtes.
Og hun ser ingenting.
Ingen sinne. Ingen sorg. Ikke engang irritasjon. Bare et tomrom, like stort og dyp som et vindu i en leilighet hvor møblene har blitt fjernet for lenge siden.
Han nikker. Hun smiler. De går hver til sin.
Senere, hjemme, i en omfavnelse med den nye mannen, tenker Synnøve på hvordan hun en gang var redd for å være alene. Nå vet hun det er ikke ensomheten som er skremmende.
Det er å være alene når noen er ved din side.
Og Mats
Mats gifter seg aldri.
Da Katja ringer ham et halvt år etter skilsmissen, ler hun og sier at hun allerede har et nytt liv.
Barna kommer på besøk i helgene, men i øynene deres ser han stadig en høflig avstand.
Om kveldene heller han seg med en dramflaske akevitt og ser på TV, der folk beveger seg lydløst på skjermen.
For de «praktiske» går videre. De elskede blir igjen.
Men for å bli elsket må du først lære å elske deg selv.
