Hvis barnet skal se ut som den tidligere, gir jeg fra meg Jeg vil ha livet, men også frasi meg! sa Liv med en monotone stemme.
Det er for sent, kjære, du har bare ventet til termin oppsummerte legen. Ellers kan du ende opp uten barn.
Liv forlot legekontoret, sank ned i sofaen for å samle seg. Hun ville gråte av såret, men løftet hodet og så ut der vinden i Oslo høstløvet ristet greinene på de siste bladene.
Det føltes som om hun selv var den nakne grenen helt hjelpeløs, og at barnet nå var uønsket. Bare tre måneder siden hadde hun lengtet etter dette lille livet. Hvor fort hadde alt snudd.
Hun gikk forbi et lykkelig par som stod hånd i hånd på kafeen i Grünerløkka, begge med brede smil. Synet gjorde smerten enda skarpere, og hun fortsatte mot holdeplassen.
Da hun kom hjem, lukket hun seg inn på rommet sitt og satt i nesten en time uten å si et ord. Moren, Ingrid Johansen, prøvde å lokke henne til noe mat, men datteren forble taus. Ingrid satte seg ved kjøkkenbordet og tenkte i stillhet. En tung stillhet hvilte i leiligheten.
Etter en stund satte Liv seg ved bordet overfor moren, og de satt i stillhet en stund til.
Hvis han ligner på ham, gir jeg fra meg Jeg vil ha livet, men også frasi meg, gjentok Liv med den samme falmede stemmen.
Ingrid rystet på hodet, og datterens ord brakte henne tilbake til virkeligheten:
Å, du! Du må tenke før du sier slikt! ropte hun, og brukte fullt navn.
En sterk, arbeidende kvinne som deg skulle ikke avvise sitt eget barn! Hva vil folk si? Hva vil kollegaene dine mene? Hvordan skal du leve videre? Det er ikke barnets skyld at faren er en uansvarlig mann.
Jeg bryr meg ikke om folk som vil ha medlidenhet! brølte Liv. Øynene hennes var store og mørke, leppene dirret, skuldrene sank.
Jeg vil hjelpe deg, svarte Ingrid. Jeg skal ikke la deg miste barnebarnet ditt.
Men jeg lever på en liten lønn fra NAV, og jeg får ingen ekstra støtte!
Vi klarer oss, insisterte moren. I vanskelige tider overlevde folk, og nå er det fredstid år 1989.
Liv sukket tungt. Frykten for fremtiden var allerede tydelig, men hun visste ennå ikke hvilke stormer de neste niårene ville bringe. Hun var bare sikker på én ting: Eirik hadde forlatt henne.
De hadde giftet seg for et halvt år siden, etter å ha vært sammen i halvannen år. Ingenting hadde forutbestemt deres lykke.
Liv husket tydelig dagen da Eirik kom hjem som en helt annen mann. Han prøvde å holde fast ved den gamle roen, men hun så umiddelbart avstanden i blikket hans et blikk fra en mann som hadde mistet kjærligheten til Liv.
Han visste at hun fortsatt håpet, og dette plaget ham så sterkt at han raskt hadde flyktet. Liv spurte i flere uker hva som hadde skjedd, og først da Eirik faktisk forlot henne, fikk hun svaret.
Hun fikk et sammenbrudd da Eiriks mor, Astrid, dukket opp, og hun gråt også over sin sønns overraskende svik.
Historien om Eiriks fortid gikk tilbake til videregående. Etter at han gikk inn i siste år, dro han på en tur med en gruppe ungdommer fra hele landet vandret i fjellene, sov i telt. Der møtte han Vilde, en jente fra Tromsø, og ble umiddelbart forelsket.
Han viste seg aldri fra henne i to uker. Da de skiltes, byttet de adresser, men da Eirik flyttet til en ny leilighet i Oslo, mistet han Vildes adresse. Hun sendte ham aldri flere brev.
Etter hvert ga han opp og prøvde å glemme hende, men innså at hun var hans eneste store kjærlighet. Tre år senere møtte han Liv, og trodde Vilde var fortid. De giftet seg, og ventet på et barn.
Plutselig dukket Vilde opp igjen. Hun hadde også mistet adressen, men visste hvilken by Eirik bodde i, så hun la en liten annonse i en lokal avis. Annonseringen nådde Eirik, og han inviterte Vilde til Oslo og boket et hotellrom til henne.
Det første møtet gjenopplivet følelsene, og Eirik sto overfor et vanskelig valg: gå fra Liv, som ventet på barnet, eller følge Vilde.
På jobben fikk Liv støtte fra kollegaene. En nyansatt kvinne bemerket med en trist tone:
Et barn er lykke, men jeg har fem år uten å kunne dele livet med mannen min.
Liv svarte misfornøyd:
Akkurat, med mannen. Jeg har ikke lenger glede av å vente på mitt første barn, bare en knusende følelse av å ha blitt forlatt.
Hjemme prøvde Ingrid å trøste Liv, men en dag kom svigermoren Vilde på besøk og gråt. Hun ønsket at Eirik og Liv skulle være sammen, men hun hadde også sin egen glede av å ha fått med seg Eirik over tusen kilometer.
Den blandede følelsen fra de to kommende besteforeldrene både tungnet Liv og gjorde henne litt lettere, men det hun fryktet mest var å møte barnet.
Hva om barnet fikk Eiriks øyne, nese og lepper? Da ville hun hele livet se på sitt eget barn og bli minnet om ektemannens svik.
Da Liv ble utskrevet fra sykehuset, ble hun møtt av mange kjente: moren, den tidligere svigermoren Vera, en nær venninne med sin mann, eldre søster med sitt barnebarn og hele den lille arbeidsgruppen. Alle ville holde den lille gutten i sine armer og ønsket helse for mor og barn.
Den tidligere svigermoren tok gutten i armene, så på barnebarnet, smilte, gråt, og hvisket:
Vilde var Eiriks drøm.
Hun trodde ikke Liv hørte, men hun hørte. Hun tok gutten, så på ham og sa:
Du skal hete Ivar.
Svigermoren og Ingrid pustet lettet ut: Alt var i orden.
Det gikk tjue år. I 2010 studerte Ivar på tredje året ved universitetet i Bergen. Hjemme vokste to yngre søstre opp, som han elsket høyt. Da de var små, hjalp han moren som en ekte barnepike.
Liv giftet seg på ny, fem år etter at hun fikk Ivar. Hun hadde blitt en god stemor for sin manns sønn, og også mor til to døtre.
Hun elsket sine egne barn, men savnet virkelig sin sønn Ivar. Øyeblikket da hun truet med å forlate nyfødt i sykehuset dersom barnet liknet den tidligere faren, var en nattlig mareritt hun helst glemte.
Eirik og Vilde skilte seg etter fem år. Vilde flyttet med datteren ut i utlandet. Eirik giftet seg igjen, lever et beskjedent liv, og ser av og til sin sønn Ivar.
Liv har ingen følelser igjen for sin eksmann, men hun føler fortsatt kjærlighet for sin egen sønn og hans far, biologisk sett.
Gjennom alt dette har hun lært at uansett hvor dypt et hjerte blir såret, så finnes det alltid en vei fremover. Å holde fast ved håp, støtte fra de som virkelig bryr seg, og å elske de som er her i nåtiden, gir livet mening selv når fortiden prøver å trekke oss ned.
