Åse skryter av huset deres, jeg vil se hva dere har sløst så mange kroner på sa Liv Pettersen med en overlegen smil.
Fire år hadde Ingrid og Einar jobbet på byggingen av en toetasjers hyttelignende bolig utenfor Oslo. Hver ledig stund gikk med til å rive, pusse og montere. Endelig, etter mange år med knirkende hammerlyder, flyttet familien inn.
Sammen med de tre barna Mats, Lise og lille Odin bosatte Ingrid og Einar seg i den nye villaen og drømte om et lykkelig familieliv. Alt skulle gå som i en rolig fjellvannsfjord, om ikke svigermoren, som fra starten hadde betraktet byggeprosjektet som en stor tåpe og bortkastet penger.
Umiddelbart etter flyttingen ringte slekt og venner for å komme på besøk og beundre huset. I løpet av to måneder hadde nesten alle vært der, bortsett fra Liv, som fortsatt holdt seg i fjellheimen.
Slekt og bekjente kunne ikke slutte å beundre den nye boligen, og snakket om den til Liv.
I Vinny og Ingrids hus er det som et eventyr! lovpriste livet hennes, Livs søster, mens hun lente hodet til siden. Har du sett?
Ikke ennå, jeg har ikke fått sjansen svarte Liv med en kunstig likegyldig tone.
Den kvelden, uten å kunne holde seg tilbake, skrev hun til sønnen og ba om bilder.
Å se på huset ditt, jeg vil vite hva du har brukt så mange kroner på gjentok Liv med den like arrogante leppene.
Einar, uten å tenke seg om, sendte et par bilder til moren. Da hun så dem, brøt misnøyen sine første tåke over ansiktet:
Hvorfor blir jeg aldri invitert? Hele slekten har allerede vært hos dere, men jeg har ikke fått et eneste besøk
Kanskje fordi du trodde vi bygde noe tull, ikke et hjem? ropte Einar tilbake.
Å, du roper frem gamle minner! Den som husker fortiden, får et blindt øye mumlet Liv nervøst mens hun smilte.
Den som glemmer, får to øyne, svarte Einar streng.
For å unngå å trekke oppmerksomheten til krangel, skiftet Liv samtalen til husadresse.
Send meg adressen med en melding, så kommer jeg, insisterte hun med autoritær stemme.
Einar oppfylte ønsket, og neste dag ankom Liv med seg en kurv av gjester og kaker. Ingrid var sjokkert; hun hadde ikke hørt noe om svigermødres plutselige ankomst.
Einar, hvordan fikk jeg ikke vite det? spurte hun med store øyne.
Jeg trodde aldri du skulle komme så raskt, svarte han med oppvakte hender, overrasket over at Liv ikke hadde trukket på seg tiden.
Liv kom med kaker og tre blokk med sjokolade, noe Ingrid ikke kunne overse. Livs oppførsel overrasket ikke Ingrid; hun hadde alltid holdt en avstand til barnebarna.
Svigermoren inspiserte huset både utenfor og inni, og ansiktet hennes viste tydelig misnøye. Einar forsto ikke umiddelbart hva som plaget henne. Det sank inn da hun satte seg ved bordet og drakk to glass musserende vin.
Hvorfor må jeg bo i en leilighet som en tigger, mens denne damen hersker i et slott? spurte Liv med en hallusinasjonsaktig stemme.
Hva er galt med leiligheten? Husker du at vi solgte den gamle ettromsleiligheten, kjøpte en toroms i stedet, og hver måned overfører jeg deg syvtusen fem hundre kroner? Hvorfor ser du meg som en tigger? protesterte Einar med høylytt irritasjon.
Tror du jeg ikke er takknemlig? Jeg er takknemlig! Men jeg vil også bo i huset! fortsatte Liv, mens tårer glitret som perler i drømmehagen.
Mamma, vi bygde dette hjemmet sammen, for vår drøm. Hva har du med det å gjøre? ropte Einar.
Hva betyr «hva har du med det å gjøre»? Jeg er jo den som fødte deg, oppdro deg! Fortjener jeg ikke denne luksusen? Hvorfor inviterer du meg ikke? protesterte Liv sta.
Ingrid nikket, bekymret:
Einar, forklaringene dine er forgjeves. Hun er bare misunnelig på vår lykke og vårt hus. For henne er bare følelsen av overlegenhet viktig
Einar så på sin kone, forsto hennes poeng, men følte skyld over moren:
Det er vanskelig å høre dette, mamma, ærlig talt. Men dette huset er for oss. Du har en fin toroms leilighet hvor du trives
Trives? Så la din kone bo der, og jeg skal herske her! brøt Liv ut, som om hun hadde blitt en storm i en tomt rom.
Livs ord sprengte Ingrids tålmodighet:
Ser du, kjære, hvordan Liv viser takknemlighet? Hun krever, kritiserer, nedverdiger min rolle i familien
I stedet for et svar, hylte Liv, rullet med øynene og grep etter en flaske musserende vin.
For å ha en seriøs samtale, inviterte Einar henne ut på terrassen.
Mamma, jeg må være ærlig: Jeg sliter med ditt konstante press og misnøye. Du er ikke en snill bestemor, og ditt temperament gjør samvær uutholdelig. Spesielt for Olya, og barna våre prøver å unngå deg, så det er ingen snakk om å bo sammen eller gi deg huset.
Å, jeg er en dårlig bestemor? Kanskje du bare ikke kan sette meg på plass? svarte hun spydende.
Hør på meg, mamma. Huset vårt er symbolet på vår families lykke, og jeg vil ikke la deg ødelegge det!
Hvorfor skal jeg ødelegge? Det er din konas idé, er det den? Jeg har forstått at mine følelser ikke betyr noe for noen! Alle er uskyldige, bare jeg er skyldig! brøt Liv med åpen fiendskap, tygget leppen og ropte: Jeg har hørt deg, ikke vær redd! hun snufset, og ropte en taxi.
Etter en halv time forsvant den rasende kvinnen fra den toetasjes villaen uten et farvel.
Siden da har forholdet mellom Liv og sønnen blitt anspent. Hun nektet å tilgi ham for å sette familiens interesser foran hennes.
En måned senere ringte hun Einar uventet og startet et voldsomt oppstyr. Det viste seg at hun hadde tenkt å selge sin toroms leilighet og med pengene kjøpe et eget hus. Hun hadde funnet kjøpere, men da salget skulle fullføres, oppdaget hun at eieren av leiligheten var Einar selv.
Du lurt meg! Du solgte den gamle leiligheten, men registrerte den på ditt navn! skrek Liv. Du har tatt alt fra meg!
Kanskje fordi jeg har lagt så mye penger i å kjøpe den toroms leiligheten? Synes du jeg hadde rett til det eller ikke? spurte Einar i defensiv tone.
Alt er mitt! Alt! ropte hun irritert før hun kastet telefonen.
Hun forsvant deretter fra all kontakt, og alle Einars forsøk på å nå henne ble ignorert.
—Til slutt sto den hvite villaen i det bleke morgengryet, stille som en drøm, mens vinden alene hvisket om en mulig forsoning.
