Kjære dagbok,
I dag ble jeg minnet om hvor tungt familiebånd kan være når de stadig snakker om kilo og former. Moren til Mats, som alltid har sitt blikk festet på vekten, spurte meg: «Åse, er ikke de ekstra kiloene et problem?» Jeg ristet på hodet og svarte med et glimt i øyet: «Jeg har ingen overflødige kilo, og om de gjør min kommende ektemann fornøyd, så er det vel greit. Ikke alle kan være tynne som sylindere.» Åse lo sarkastisk og kastet et blikk mot Elena og min mor. Elena brøt ut i en liten brølende raseri:
«Mamma! Har du kjøpt slankete te? Chiafrø? Hvorfor har du slengt så mye smør i grøten min, det er jo ekstra kilo! Mats, har du kjøpt mer gjærbrød? Det er usunt! Jeg må drikke tre glass vann hver morgen, ellers vil jeg ikke gå ned i vekt Hvor er mitt vann?!» Det har jeg hørt siden jeg var liten.
Moren og storesøsteren min er evig bekymret for egen figur. Nå er søsteren, som heter Kaja, 38 år, ugift og ser ut som en tynn, krum hest med evig sultne øyne. Moren min, Elin, er som en spiss, strak strikkepinne. Jeg ble så lei av det at jeg alltid har søkt selskap med livsglade folk som har god appetitt. Jeg drømte om at min fremtidige kone skulle være annerledes enn min mor og søster og jeg fant henne.
Hun heter Tiril. Navnet hennes er mykt, søtt og friskt, som nybakte skolebrød. Hun er ikke overvektig, men med en høyde på 173cm veier hun 85kg. All den vekten stråler av helse og godt humør. Store bryster, en slank midje, myke kurver og små fordypninger i de runde kinnene jeg kunne nesten ikke la være å klemme dem. Da jeg så henne, ble jeg helt betatt.
En kveld måtte jeg kjøre Kaja til banken i Oslo for å gjøre noen ærender. Hun tok en kupong og satte seg i den rette stolen, mens jeg vandret rundt i salongen og ventet. Plutselig hørte jeg en sølvklangende latter, lett som en bjelle. Den var stille, men så smittende at jeg ubevisst smilte. Jeg fikk et sterkt ønske om å finne frem kilden til latteren, så jeg fulgte lyden.
Det var en ung kvinne som jobbet i kassen og betjente en eldre mann. Mannen fortalte en morsom historie, og hun lo høyt igjen. Jeg klarte ikke å ta blikket fra henne håret hennes falt i bølger, leppene var som en liten båndsløyfe, og hun hadde en kropp som var helt i balanse, tydelig selv for det blinde øye.
Jeg satt i bilen med Kaja, hørte på hennes monotone prat, men tankene mine var et annet sted i banken, med den latterfulle damen.
«Mats, hører du på meg?» spurte Kaja irritert.
«Selvfølgelig, Elena, jeg lytter,» tenkte jeg hardt, og prøvde å følge med på samtalen hennes.
«Jeg sier til ham at jeg ikke spiser stekt kjøtt, bare kokt kyllingbryst,» klaget Kaja over sin siste flørtende dater. Jeg nikket medfølende, klappet med tungen som om jeg skulle signalisere: «Ja, den karen er virkelig en taper»
Neste dag, nærmere kvelden, strømmet jeg inn i banken igjen. Den drømmeaktige damen var på plass, og jeg pustet lettet ut. Da kontoret stengte, tok jeg et blomsterarrangement med roser fra bilen og gikk mot henne.
«Jente, trenger du egentlig en mann, eller er det din mor som ønsker en svoger?» mumlet jeg med en litt skrullete tone og rakte henne rosene. Jeg så så forvirret og søt ut at hun brast ut i en høy latter og tok imot blomstene.
«Å, for en herlighet! Hvor deilig duften er!» hun sa mens hun lente ansiktet inn i rosene, og jeg beundret henne videre.
Siden den dagen har vi vært uatskillelige. Det er sånn i livet: du møter noen, og du vet at de er den eneste, og du trenger ikke lete lenger. Jeg friet til Tiril etter bare én måned, og hun takket ja med et stort smil. Nå gjenstår bare å bli kjent med foreldrene hennes.
Tirils foreldre møtte meg med et overflod av mat, kaker og latter. Moren hennes, Marit, en vakker, livlig kvinne, kysset meg på begge kinn, noe som får meg helt rømt. Faren, Nils, klappet meg på skulderen som en gammel venn og trakk meg med til kjøkkenet.
«Hold deg unna kvinner, ellers vil de kakle deg,» sa han med et lurt smil. «Men du skal ikke bekymre deg, Natalija, min kone, er en fredelig dame. Jeg har elsket henne i tretti år, og Åse er vår diamant. Pass på henne, gutten min.»
Vi satt lenge ved bordet, spiste med stor appetitt, lo høyt og delte morsomme historier. Senere spilte Nils, Tirils far, gitar, og vi sang med i kor. Jeg følte meg så hjemme blant dem, som om jeg hadde kjent dem hele livet.
Tre dager senere dro vi til Mats foreldre. På veien stoppet vi ved et konditori, og Tiril kjøpte håndlagde eclairs til damene. Vi ankom klokken fem om kvelden.
Døren ble åpnet av Mats mor, Gerd Anette.
«Å hei, mine kjære,» sa hun overrasket, og så helt målløs på Tiril, mens hun holdt døren med begge hender.
«Mamma, jeg elsker deg også. Skal vi ikke stå i dørkarmen, men gå inn?», fløt jeg stille, og vi trådte inn.
«Selvfølgelig, gutten min, kom bare inn Å, du må jo være Åse, ikke sant?» spurte hun og gransket Tiril fra topp til tå.
«Ja, jeg er Åse! Så hyggelig å møte deg,» svarte jeg mens jeg rakte hånden til Gerd Anette. Mats mor stod der, målløs, og så på meg.
«Far, Elena, mor, dette er Åse, min forlovede. Vi har meldt oss, og snart skal vi gifte oss. Åse, dette er vår familie: søster Elena, mor Gerd Anette og far Knut Sverre.» Jeg introduserte min kommende brud for alle.
Nyheten om bryllupet kom som et sjokk for Mats slekt, og de satt stille, litt forbløffet. En kort stillhet hang i rommet, kun bestikkets klirring brøt den.
«Ja! Åse! Vi er så glade for dere, og velkommen til familien. Har dere med dere en flaske? Åh, det er så passende! Har dere noen godteri, men det er for dere, for jentene,» sa far Knut Sverre med et lett smil.
«Nei, nei, vi spiser ikke kaker, spesielt ikke om natten. Hva med deg, Åse » Gerd Anette dyttet nesten avskyfullt til side en eske med søtsaker.
«Dere spiser ikke, men vi gjør! La oss se hva som er i den esken. Jeg tror Åse ikke vil bringe noe skummelt. Så, Åse?» ropte faren muntert.
Alle satte seg til rette, roen kom tilbake. På bordet lå sjokolade, små fingermat og en flaske musserende vin. Vi åpnet den, tok en skål, og stillheten igjen senket seg.
«Mamma, jeg har nettopp blitt kjent med Åses foreldre. De er fantastiske folk. Jeg tror dere vil like dem,» sa jeg, bare for å ha noe å si. Åse stirret i glasset, mens Elena ikke lot blikket flytte fra Åse. Far begynte å fortelle en vits, alle lo, og spenningen lettet litt.
«Åse, ikke bekymre deg, jeg har en flott spesialist. Jeg vil introdusere deg for henne, så hun kan hjelpe deg med ditt problem.» sa moren plutselig.
«Problem? Jeg har ingen problemer,» svarte Åse, overrasket.
«Ja, Åse, men hva med de ekstra kiloene? Er de ikke et problem?» spurte Mats mor igjen, like sta som før.
«Jeg har ingen overflødige kilo, og de gjør min fremtidige ektemann lykkelig. Ikke alle kan være spindelvev og stokk,» svarte Åse med et glimt i øyet, og Elena flammert opp.
«Åse, du har tjue kilo for mye! Det er dårlig for helsen. Når du blir mor, kan jeg ikke forestille meg hva som vil skje»
«Når jeg blir mor, vil jeg bli enda vakrere, med min kjære mann og barn. Og du, Elena, er du gift? Jeg er sikker på at en så slank kvinne må ha en kjekk mann og minst to barn,» svarte Åse, og tygget på en kakebit med fornøyelse.
Elena strammet leppene, klar til å si mer, men far Knut Sverre avbrøt med et glassfylt tilrop.
«For kvinnene i denne familien, så ulike, men like fulle av kjærlighet!»
Vi gikk ut på gaten et par timer senere, så på hverandre, sukket i takt, og brast så ut i en latter som om vi delte en hemmelighet.
«Åse, jeg hadde aldri trodd at min svigermor ville kalle meg fyllen.»
«Åse, du er vakker, og du vet det! Tilgi mor og søster. Slike slektninger velger du ikke, men du kan være snill mot dem.»
Bryllupet ble satt til 25. august. Den dagen samlet familie og venner seg på rådhuset i Trondheim for å vitne ekteskapet. Etter seremonien dro vi alle til en restaurant.
Bruden strålte i en praktfull kjole som fremhevet hennes feminine og fortryllende figur. Brudgommen kunne ikke rive blikket fra henne. Brudens mor, Marit, nektet ikke å konkurrere med sin datter om skjønnhet og eleganse. Den elegante kjolen fremhevet hennes kurver. Mange av mennene kunne ikke ta øynene fra henne. Hun skilte seg tydelig fra den grå, knappe, innskrevne svigermoren en ekte drømmebrud. Kaja, Mats søster, var en kopi av sin mor, bare yngre.
Musikken startet, og brudeparet gikk i en vakker første dans. De dreide seg i takt med den milde melodien. Alt omkring dem forsvant bare de to eksisterte i dette øyeblikket. Gjestene stod målløse i en stille beundring.
«Å, hun kunne trenge å miste noen kilo. Den store kjolen passer ikke helt, den vil bli stram» brøt Mats mor inn med et kritisk blikk.
Som man pleier å si: «Et ord er som en fugl, det flyr før du rekker å gripe det». Kanskje Gerd Anette ønsket å trekke tilbake sine ord, men det var for sent de hadde allerede nådd ører.
«For øvrig, mange menn kaster seg på knoklene, men de foretrekker friske kvinner. Din sønn, forresten, er en av dem. Du, sånn, vær forsiktig med ordene, ellers blir jeg en nervøs kvinne,» sa Natalija med armene i kors og presset sin fyldige bust mot veggen.
Kvinnene stirret på hverandre en stund, med blandede blikk. Gerd Anette så skremt ut, mens Natalija så sint ut. Situasjonen ble avvæpnet av Nils, som ropte:
«Jentene! Jeg ser at dere allerede har blitt venner. Men jeg må innrømme at jeg stjeler min egen kone, kjære Gerd Anette! Natalija, vil du danse med meg? De unge har danset, nå er det vår tur.»
Han tok sin kone i livet og de svingte seg i en vals. Musikken dundret, ansiktene strålte av glede. Bryllupet sang og danset som en kjent norsk folkesang.
Jeg håper de vil leve lykkelig, nyte hverandres selskap og samle gode minner. Det er jo det viktigste, ikke sant?
Med varme tanker,
Mats.
