« Hvorfor åpner du ikke døra?
Jeg vil ikke! Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Gjestene må gi beskjed før de kommer, og de skal ikke klatre på skapene, kjøleskapene eller skuffene.
Du mener, du vil ikke? Det er jo min mor! Hun har kommet på besøk!
Da må du ta imot henne men ikke i mitt hjem.
Å ja, Sigrun klarte å finne felles språk med moren min.
Vet du, hvis jeg begynner å telle opp alt min eks er bedre på enn deg, blir vi begge flaue.
Jeg er ikke så sikker på meg selv, avbrøt Astrid nervøst mens hun gned kjøkkenbordet. Hvis dere begge hadde det så bra med Sigrun, hvorfor gjorde du slutt med henne?
Vidar vendte seg bort, så surt ut av vinduet.
Du kjenner jo historien selv
Jeg vet. Så spar deg for å snakke om din Sigrun, avkortet Astrid. Ellers blir jeg din neste eks.
Astrid var allerede klar til å gå til ekstreme tiltak.
Hun og Viggo hadde møttes for nesten ett år siden på et felles arrangement. Hun hadde også kjent Sigrun, om enn ikke så nært. Sigrun hadde tatt med Vidar, og noen måneder senere forsvant hun fra alle radarer.
En kveld, litt påvirket av øl, fortalte Vidar at han hadde gjort slutt med Sigrun etter å ha oppdaget henne i utroskap. Han hadde til og med latt en tåre trille.
Da virket det for Astrid søtt: En mann som ikke er redd for å vise følelser, som verdsetter kjærligheten. Noe i henne klikket, og hun fikk lyst til å trøste ham.
Astrid forsto at dette «klikket» sannsynligvis var en morsinstinkt, ikke en kvinnelig tiltrekning. Men det var nok til at et forhold begynte.
Alt startet pent. Han hentet henne etter jobb, kjørte henne hjem, sendte søte meldinger hver dag og spurte om hun hadde kledd seg varmt. Astrid følte seg omgitt av omsorg.
Første gang hun ble bekymret, var da Sigrun selv skrev til henne.
Hei. Jeg har hørt at du dater Viggo. Det er vel ikke min sak, men dere bør være forsiktige. De er et hardt, uadskillelig duo med moren sin.
Astrid noterte seg dette, men tenkte at det bare var småting. Kjærligheten kan overkomme hindringer. Til slutt, selv om han hadde problemer med én kvinne, betydde det ikke at det ville bli likt med en annen.
Hei. Jeg tror vi klarer oss selv. Takk for advarselen, svarte Astrid.
Hun ville ikke fortsette samtalen. Det virket som om det ville bli stygt for Vidar.
Vidar brydde seg imidlertid ikke i det hele tatt om hennes komfort.
Da hans mor, Marit Pedersdatter, første gang dukket opp uanmeldt, tok Astrid det nesten med ro.
Kanskje forsto ingen av dem hvor ubehagelig det var. Til slutt, sikkert, var Marit bare bekymret for sønnen sin og ville se hvem han bodde med.
Astrid sendte Vidar for å møte moren, kledde på seg hastig, trakk håret opp i en knute, og, med søvnige øyne og poser under dem, gikk ut for å møte potensiell svigermor. På vei inn begynte hun å inspisere kjøkkenskapene.
Aha, alt er blandet, sa Marit med et milde smil. Så vil sokkene deres ikke være i par. Astrid, nå spiser vi frokost, og jeg skal lære deg å brette klær så ingenting krøller eller forsvinner.
Det var i stedet for et høflig «god dag». Å si at Astrid ble forvirret, betyr egentlig ingenting. At en fremmed så uanstrengt rotet i hennes undertøy, i hennes eget hus, fremsto som rått.
Likevel var det feil å svare med like mye tøffe ord i starten av et forhold, så hun trakk pusten.
Å, jenta mi, du ser så sliten ut! fortsatte Marit med medlidenhet. Du kunne trengt en agurkskivemaske. Eller kanskje en nyreundersøkelse. Jeg har en venn
Astrid smilte, nikket og latet som om hun var svært interessert i andres helseplager. Samtidig drømte hun om å falle tilbake i søvnen, for det var allerede åtte om morgenen. Det var en helg, og hun hadde med vilje lagt seg senere dagen før, i håp om å sove lenge.
Hun vandret i tankene.
Marits besøk drøytet ut til kvelden. Astrid fikk en mengde kritikk og verdifulle råd om hvordan man skal vanne blomstene, vaske badet og polere skjeene.
Hun fikk også litt praksis. Hun følte seg presset som en pressesaker. I all denne tiden hadde Vidar aldri prøvd å hjelpe henne, ikke engang å hintet til moren om at de trengte en pause.
Hører du, er moren din alltid så aktiv? spurte Astrid forsiktig før hun la seg.
Hun likte tanken på en stor familie og nære bånd, men ønsket likevel litt avstand.
Jo, sånn er hun. Hva? Hun vil bare bli venn med alle, trakk Vidar på skuldrene. Før bodde vi med Sigrun hos henne, det var koselig. Nå er hun bare lei seg alene.
Jeg håper vi ikke ender opp med å bo tre sammen, sukket Astrid.
Hvorfor er det et problem? Er du imot min mor? spente Vidar. Sigrun var venner med henne, alt var greit.
Astrid holdt kjeft. Sigrun var åtte år yngre enn henne og likte å smigre folk. Selvfølgelig var de venner.
Hun visste nok navnet på alle Marits venner, deres diagnoser, hvordan man strøk lakenet perfekt og lagde kjøttkaker etter svigermors oppskrift.
Men Astrid ville ikke skrive under på sånn «lykke». Hun hadde allerede samlet livserfaring, og var overbevist om at jo færre innblanding fra omverdenen i et parforhold, jo bedre. Vidar derimot hadde en annen mening.
Min mor er veldig kontaktvillig. Hun finner felles språk med alle.
«Ja, men ikke alle blir glade for det», tenkte Astrid, men sa det ikke høyt.
Det ble bare verre. Marit kom igjen neste dag, allerede fra morgen. Denne gangen inspiserte hun kjøleskapet.
Kyllingegg? Jeg lager bare vaktelegg til Viggo, det er sunnere for menn, erklærte hun med alvorlig blikk. Hyllene er ikke så rene Dere spiser jo det dere har her. Astrid, du burde vaske dem
«Jeg spiser egentlig ikke direkte fra hyllen», tenkte Astrid.
Jeg vasker dem senere, Marit Pedersdatter, lovet hun. Vi ville jo bare slappe av. Det er helg uansett
Vidar, for øvrig, lå og sov som om han var en bjørn i hi mens Astrid måtte underholde moren hans.
Akkurat! En helg er for både matlaging og rydding, erklærte kvinnen uten tvil. Ta frem svampen og kluten. Neste helg lærer jeg deg å lage kjøttkake som Vidar elsker. Du vil slikke fingrene!
Astrid frøs til is. Hun krysset armene over brystet. Hun hadde ingen lyst til å følge en fremmed instruksjon for andre dag i strekk.
Marit Pedersdatter, kan du notere nummeret mitt? Så jeg kan ringe før du kommer på besøk. Jeg kan ha planer på neste helg.
Skal jeg ringe? Jeg kan ikke besøke min egen sønn? spurte kvinnen såret.
Hvorfor ikke? Nå bor sønnen din jo med en kvinne. Det hadde vært flott om vi alle tok hensyn til hverandres tanker.
Med Sigrun hadde vi aldri slike problemer, bemerket Marit med et skjevt smil.
Vel, min eks mor kastet seg også inn tidlig om morgenen, avbrøt Astrid. Hun kom med kirsebærpai. Veldig godt. Vil du ha oppskriften?
Marits ansiktsuttrykk endret seg. En rynke i pannen vokste, og i blikket flakket et gnist av irritasjon.
Astrid, tenk deg om. I vår familie roper nattekvelden aldri for dag.
Marit gikk, men en bitter ettersmak lå igjen hos Astrid. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Vidar hørte henne ikke, hans mor kom inn som om hun kom hjem til seg selv. Og overalt over deres forhold hang fortsatt skyggen av Sigrun.
Sigrun lagde de beste kålrabbirullene Hennes mor lærte henne, kunne Vidar ha sagt ved middagen ved en feiltakelse.
Så la henne lære deg det også, så kan du lage for meg.
Astrid mistenkte at Marit forsøkde å påvirke sønnen, men hun ville ikke ta opp temaet. Hun ønsket bare å fjerne det fra livet sitt.
Den neste måneden gikk rolig forbi uten besøk, men så gjentok alt seg. Astrid våknet igjen av en ringeklokke. Denne gangen bestemte hun seg fast for ikke å åpne.
Var det feil? Kanskje. Men var det riktig å stå på døra til et hjem uten varsel etter et høytlytt hint?
Fem minutter senere kom Vidar inn i gangen, søvnig, misfornøyd, nesten sint.
Hvorfor åpner du ikke døra?
Jeg vil ikke! Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Gjestene må varsle før de kommer, og de skal ikke klatre på skap, kjøleskap eller skuffer.
Du mener, du vil ikke? Det er jo min mor! Hun har kommet på besøk!
Da må du ta imot henne men ikke i mitt hus.
Vidar lagde så mye bråk at naboene sikkert hørte. Han beskrev for Astrid at hun avviste hans mor, og dermed også ham. Samtidig ropte Marit, krevde å få slippe inn, og ringte på telefonen.
Til slutt ga Astrid et ultimatum.
Nok! Enten går du ut med moren din nå, forklarer hva «gjest» betyr, og sender henne hjem, eller så slutter vi!
Vidar valgte det siste.
Astrid ble ikke så veldig trist. De hadde ikke engang klart å si farvel. Kanskje var det like greit. Å bo med en som kom med historier om ekskjærester og en påtrengende mor, var hun sikker på at hun ikke ville ha.
Noen måneder senere fikk Astrid en overraskende nyhet. Vidar hadde fått en ny kjæreste. Det fortalte den felles vennen fra samme selskap.
Vi jobber sammen. Hun har flyttet inn hos ham og moren hans, men hun vil allerede flykte. Hun ber meg om å introdusere deg, smilte vennen.
Å ja? Til hvilken anledning?
Hvis vi tror på Vidars mor, så er du bare en perfekt kvinne. Vakker, med karakter, og flink til å lage mat.
Snakker vi om Vidars mor og meg nå?
Kanskje blir hun snill mot dem som allerede har forlatt Vidar, trakk vennen på skuldrene.
Siden da lyttet Astrid til andres meninger, men beholdt sine egne tanker og trodde ikke blindt på alt hun hørte, selv om hun ikke ignorerte ryktene.
Hun ble også ekstra forsiktig med menn som stadig nevnte ekskjærester og som var dypt knyttet til morene sine.
Et slikt «macholiv» blir nok aldri lykkelig, for moren står alltid først. Kanskje er det riktig, men bare innen rimelige grenser. Er dere enige?
Skriv i kommentarfeltet hva dere tenker om dette. Gi en tommel opp hvis dere likte historien.
Hvis dere vil lese flere av våre fortellinger, legg igjen en kommentar og ikke glem å like. Det inspirerer oss til å skrive videre.
