Hva mener du? Vi har vært gift i ti år! Hvilken elskerinne? Jeg har deg nok!
Solveig Hansen stod stille, som om hele kroppen hennes protesterte mot sannheten hun allerede følte. Hun kunne nesten smake sviket i den kalde vinterluften. En dag fikk hun mot til å konfrontere ham direkte.
Hun spurte om det var sant, men Ivar Johansen svarte bare:
Hva mener du? Vi har vært gift i ti år! Hvilken elskerinne? Jeg har deg nok!
Det lå som om Ivar talte helt ærlig, med et smil som ikke rystet henne. Ingen krøll i øynene hans, ingen falske ord, men likevel gnagde en uro i hjertet hennes.
Solveig var ikke en som stolte på skjebnen, så hun sverget å finne sannheten men hvordan? Etter å ha lest råd på nettet, bestemte hun seg for først å sjekke telefonen hans. Der var kun tomt småprat med gamle skolekamerater ingenting som kunne vekke mistanke. Hun hadde aldri fått et passord på telefonen; Ivar hadde aldri noe å skjule. Ingen hemmelige meldinger, ingen skjulte samtaler. Som en engel i et menneskelig skall.
Noen ganger tenkte hun at hun overreagerte, men hver gang Ivar ble sen fra jobben, kjente hun et dunk i magen.
Vennen hennes pleide å si:
Det er bare dine antagelser! Ivar elsker deg, han vil aldri se seg om! Du ødelegger alt med mistankene dine!
Solveig lyttet ikke til venninna. Sjelen hennes ropte noe annet, og tanken på at Ivar kunne dele seg med en annen kvinne var uakseptabel.
En dag fulgte hun ham til kontoret hans i Oslo, for å finne ut om han var på jobb eller på noen andres kant. Da han så henne, så han rasende ut. «Du gjør narr av meg foran kollegene», brøt han ut. Han måtte be om unnskyldning lenge, men til slutt ga han etter.
Alt virket som før: huset var fullt, to barn vokste opp, livet gikk sin gang. Men Solveig fant stadig nye grunner til å lete etter en femte dimensjon av virkeligheten som om hun trodde at den som leter, alltid finner.
Som mange trettiåringer fryktet hun å stå igjen alene med to barn. Hun så rolig ut utenpå, men inni brøt en storm.
Ingen tegn på Ivar. Ingen spor av andres parfyme på skjorten hans, ingen ny frisyre, ingen endring i livsstil. Likevel følte hun at noe var galt.
Hvis ikke tilfeldighetene hadde grepet inn, hadde Solveig kanskje aldri oppdaget sannheten. Ville den være sann eller oppdiktet? Det skulle vise seg.
Da den yngste sønnen begynte i første klasse, fikk Solveig et drømme om å kjøre bil. Hun begynte på kjøreskolen i Sandnes, tok kveldstimer etter jobben, og etter tre måneder bestod hun både teoriprøven og kjøreprøven hun hadde endelig førerkort.
Stolt over henne kjøpte Ivar en liten bruktbil, en liten Audi A1, akkurat passe for henne, både i størrelse og for å kunne parkere lett. Ivar benektet å ha kjøpt den for å imponere henne; han sa bare at hun var for ung til å være på veien uten erfaring, men han ga den likevel.
En vintermorgen, tidlig søndag, våknet Solveig før vanlig og bestemte seg for å lage en kake med aubergine og kylling familiens favoritt. Men mel manglet. Utenfor lå snøen tung, men hun hadde allerede lært å kjøre i vinterkulden. Hun gikk mot bilen, men den ville ikke starte. Hun gikk tilbake til kjøkkenet, alle sov, og hun snek seg rundt uten å vekke noen.
Det var kaldt ute, og hun ville ikke gå tilbake gjennom snøen, så hun bestemte seg for å stjele en tur i Ivars bil uten tillatelse. Bare et par kilometer, ingen ville merke det. Hun tok nøklene fra hans garderobe, satte seg i bilen, lot motoren varme opp, og gikk for å tørke vinduet.
I bagasjerommet, ved siden av en pakke servietter, traff fingeren hennes på noe som falt på gulvet. Hun plukket opp en telefon men det var ikke Ivars. Det var en ukjent smarttelefon. Første tanke var at Ivar hadde tatt den med seg uten å vite det, men hun trykket på knappen og telefonen våknet.
Første melding kom fra en Oksana:
Kjære, jeg savner deg så! Kom hit så snart du kan! Jeg venter på deg!
Solveig gned øynene i overraskelse. Ingen passord, så hun leste hele samtalen mens bilen fortsatt varmet. Meldingen var lang, nesten som et livsverk.
Det viste seg at Ivar jobbet til fem på dagen, og kom hjem først klokken syv. Ingen hadde noen gang tenkt på å sjekke når han kom hjem. Oksana, en kvinne i førtiårene, sendte ham meldinger hele kvelden, som om hun var den eneste hun hadde.
Nå, akkurat da hun skulle gå ut av bilen, så hun Ivar komme inn i leilighetsbygget. Hun hadde lagt igjen en lapp om at hun dratte til butikken. Han hadde sannsynligvis planlagt å sende en ny melding til Oksana.
Ivar kom ofte hjem i kveld, med en låst lommebok eller lignende, men kom alltid raskt tilbake, så hun hadde aldri mistenkt noe.
Ivar oppdaget Solveig i bilen og kjørte rett mot henne.
Har du fått lov? Vi har jo avtalt noe annet!
Solveig så ham, rasende. Hun trakk i girspaken, skiftet til revers og tråkket hardt på gassen. Bilen suste med et høylytt skrik inn i gjerdet bak bilen. Hun følte en kort lettelse.
Hun hoppet ut, så på Ivar med et blikk som kunne skjære is. Hun ropte:
Gå til din Oksana! Jeg skal se deg uten hus, uten bil! Gå! Så jeg ikke ser deg mer!
Som et siste bevis kastet hun nøklene fra Audi-en i en høy haug og gikk inn igjen.
Barna hadde akkurat våknet, men forsto ikke hva som foregikk. Etter noen minutter prøvde Ivar å komme inn, men Solveig hadde låst døren fra innsiden og lot ham ikke passere.
Gå til din Oksana! Glem denne veien! ropte hun gjennom hele huset.
Ivar, iført kun tøfler, en morgenkåpe og en slitt jakke, gikk i panikk til den samme Oksana. Han trodde han skulle finne trøst, men døren stod lukket.
Oksana åpnet døren, men en mannlig stemme kom fra leiligheten bak:
Skatt, er du på vei? Jeg venter på deg!
Ivar hadde kun besøkt Oksana på hverdager, aldri i helgene. Det viste seg at hun også hadde to andre menn. Hvorfor ikke bruke helgen?
Oksana så skyldig på ham, lukket døren og lot ham stå utenfor.
Ivar måtte vandre til morens hus, som lå to gater bort. Maria Nilsen, moren, så ham umiddelbart og forsto alt. Hun tok ham inn, ga ham varm te, mat, og lyttet til hans fortelling om den «dårlige» kona som hadde kastet ham ut på tom jord. Så sa hun trøstende:
Ikke vær redd, gutten min! Hvem kunne ha tenkt at din Solveig skulle være sånn? Du er bare 35! Du vil finne kjærligheten igjen, tro på det!
Ivar ble boende hos moren, bestemte seg for å starte på nytt. Han var lettet over å være fri, men innså snart at et nytt liv ikke ville bli lett, spesielt når Solveig krevde barnebidrag. Han skjønte at han kanskje aldri helt kunne slippe ham selv.
For å holde deg oppdatert på flere historier, følg siden! Del dine tanker i kommentarfeltet, gi en tommel opp! ropte teksten i bakgrunnen.
