Livet gikk som et rolig tidevann: oppdra sønnen, bygge hytte, holde hånden til den elskede mannen. Tora hadde selv valgt Mikkel av alle guttene var han den eneste som hadde slått an i hjertet hennes. Da Mikkel kom hjem fra verneplikt, fant de hverandre og giftet seg. Snart fikk paret en sønn Arne. Da gutten vokste opp, begynte Tora å drømme om en datter.
«Mikkel, la oss fullføre hytta og få en jente. Da får vi et ekte familielykke», gjentok hun ofte med et glimt i øyet.
Mikkel nikket bare og smilte. Han var allerede klar til å bli far igjen i morgen. Ofte, med Arne på skulderen, marsjerte han stolt gjennom bygda og hilste på alle han møtte.
Men en vinter kom med snø som låste kystveiene og kulde som frosset sjelen. Tora så ut gjennom vinduet, ventet på at mannen skulle komme hjem. Mikkel kom aldri. På jobben skjedde en tragisk ulykke, og han mistet livet.
«Tiden leger sår», sa naboene. «Du er ikke alene. Grip tårene, så vil år gå og du finner igjen noen som kan fylle tomrommet».
Tora lyttet, men tårene tørket opp som om de hadde gitt fra seg sin styrke og det gjorde smerten verre. Ett år gled forbi. De urolige årene presset selv de sterkeste familier. Lønningene i bygda ble forsinket i måneder. Bare de som hadde en gård og ikke fryktet hardt arbeid, klarte seg.
Tora kjente vekten av hver dag. Arne måtte på skole, og han trengte klær, sko og mat. For å ha noe å selge på markedet om høsten måtte hun så hele åkeren.
Hun arbeidet på jordet til langt på natt. Hendene hennes ble grove, smilene forsvant, og sjelen føltes som en stein.
«Ta bøtta, din skøyer!», ropte hun til Sander når han prøvde å løpe bort til vennene. «Du har gjort leksene?»
Sander løftet bøtta stille, men i hodet husket han hvordan alt en gang hadde vært lett med faren, og moren hadde vært glad og varm.
Om natten gråt Tora ofte, straffet seg selv for å ha gjort så hardt med sønnen. Når morgenen kom, ble hun igjen grå og streng.
En lørdag kom venninnene hennes Synnøve og Ingrid. Før hadde Tora knapt hatt noen venner; Mikkel hadde fylt alle sosiale hull. Nå kom de friske, skilte enker som smilte og lo, og sa at de kom på «kopp te». Men det var aldri bare te.
Morgenen startet som alltid. Toma reiste seg uten å kikke i speilet, visste at ansiktet hennes så slitt ut. Hun matet grisen, strøte korn til hønene, fylte opp vasken med skittent oppvask, og befalte Sander om å vaske seg og skynde seg til skolen.
Kvelden kom, og Tora ventet ingen, men visste at en av de «fastboende» gjestene kanskje ville dukke opp. Hun tok slike løfter med ro: kommer de, er det greit; kommer de ikke, blir invitasjonen til neste gang. Menn forsto straks hva hun mente så lenge de så sønnen, slapp de noen ord og dro videre, som om de var «kvinner med påheng».
«Se, Toma, du vil bli en mester i å jage menn bort», lo Synnøve. «Det er vanskelig å tilfredsstille deg. Kanskje sengen er skyld? Skal vi kjøpe ny sofa?»
«Å, jeg løper straks og kjøper en sofa», sukket Tora. «Hvor skal pengene komme fra? Så hvis den er ødelagt, ta den heller.»
«Ikke bli sur. Legg heller på bordet, så kan vi ta imot gjester», svarte Synnøve.
Synnøve provoserte av og til, men Tora la tyst en skål med sylteagurk på bordet. Hun så på bryllupsfotoet og sukk:
«Unnskyld, Mikkel. Uten deg er det tungt.»
«De er alle like», sa Synnøve som om hun leste tankene hennes. «Kom igjen, Toma, drikk for oss! Vi er de beste!»
Neste morgen ryddet Tora opp etter festen og gikk til arbeidet.
Aunt Nina, Mikkels søster, kom på besøk.
«Hva gjør du, Toma? Jeg kjenner deg ikke lenger etter Mikkel», sa hun. «Disse venninnene dine er bare til hinder.»
«Hva er du, Nina, og skal du gi meg moral? Tror du jeg er en taper? Jeg har både hus og gård, sønnen går på skole, jeg sjekker leksene» Tora stilnet plutselig, minnet om at hun ikke hadde sett Sanders skolebøker på over en uke, og at hun nylig hadde møtt klasselærerinne som hadde invitert henne til skolemøtet.
Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun begynte bare å stable den skitne oppvasken i vasken.
«Du var en helt annen før», fortsatte Nina. «Vakker, arbeidsom, god Slipp de dumme festene.»
«Jeg fester ikke», protesterte Tora. «Jeg snakker bare med venner for å få et pusterom fra alt. Har jeg ikke rett til litt hvile etter alt arbeidet?»
«Jo, selvsagt,» nikket Nina og sukket.
«Så ikke prøv å gi meg moral. Og hold deg unna, kjære tante, dette er mine saker. Døren står åpen,» svarte Tora og vendte seg mot kjøkkenbordet.
Nina, med skjerfet stramt bundet, gikk stille ut av rommet.
Tora sukket og så surt på, som om smerten rev henne i stykker. Hun løp ut på verandaen og ropte etter tante:
«Nina, vent! Jeg har masse gulrøtter i år.»
«Nei, kjære, du trenger dem ikke,» vinket Nina mens hun gikk ned trappen.
«Vær så snill, jeg mener det oppriktig,» trykket Tora.
Nina, som hadde sett livet i mange år, forsto at dette var Toras stille unnskyldning. Selv om Tora ikke sa et ord, ba øynene og stemmen om tilgivelse. Nina stoppet.
«Her, en pose med gulrøtter,» rakte Tora den. «Skal jeg levere dem eller hjelpe til?»
«Jeg leverer, Toma,» svarte Nina takknemlig og gikk hjem, med et tungt hjerte for Toras sjel.
Senere samme fredag samlet Tora løk og gulrøtter for å ta dem til markedet.
«Kanskje jeg får noen kroner, for mine penger er som ørene mine jeg ser dem ikke,» tenkte hun mens hun pakket.
«Hvor er du med de sekken?», spurte nysgjerrige nabo Zoya, og tittet inn i sekken.
«Til markedet, jeg tar grønnsaker med meg», svarte Tora.
Hun slet seg frem til busstoppet med de tunge sekene. Der sto allerede gamle Knut og bestemor Gerd, som også skulle til byen, men bussen kom ikke.
«Hva er dette for en forbannelse? Den må ha gått i stykker igjen», sukket Gerd.
Knut begynte å rope på bussen og hele bilparken. Da de skjønte at bussen ikke kom, bestemte de seg for å gå hjem sammen.
Tora ville ikke bære sekene tilbake, så hun prøvde å finne en avgang. Først kom en gammel Volvo, så en pålitelig Toyota, men begge var fylt. Til slutt stoppet en liten Skoda. Hun kikket inn og så om det var ledige seter, men før hun rakk å løfte hånden, stoppet sjåføren.
Mannen var litt eldre enn Tora, men han så vennlig ut. Han hadde tydeligvis kommet fra sentrum, for hun hadde aldri sett ham før. Han så på sekene hennes.
«Bussen er knekt i dag, jeg skal til byen, kan ta deg med.»
«Ja, vær så snill.»
«Avtale,» smilte han, steg ut av bilen, og løftet den tunge sekken som om den var lett som fjær.
«Kanskje du kan kjøre meg helt til markedet?» spurte Tora.
«Kan jeg.»
«Jeg betaler.»
Mens de kjørte, trakk Tora fram et lite speil og sminket leppene. Baksetet ga henne utsikt over føreren.
«Jeg heter Tora», brøt hun stillheten.
«Jeg er Jørgen Pettersen.»
«Åh, så du har et patronym? Er du sjef eller hva?»
«Nei, jeg er fabrikkdirektør og eier noen dampskip bare en spøk, jeg er egentlig foreman på byggeplassen.»
Jørgen leverte henne til markedet og hjalp til med å bære sekene. På veien tok han kun halvparten av pengene hun hadde betalt.
«Resten gir du meg i kveld. Jeg tar samme vei hjem igjen,» sa han.
«Hva en gavmild mann», lo Tora. «Endelig litt lykke.»
Om kvelden kjørte Jørgen henne hjem.
«Kom inn, ta en kopp te, Jørgen Pettersen,» sa hun.
«Bare Jørgen er greit,» svarte han med et glimt i øyet.
Tora begynte å dekke bordet. Sander kom inn i kjøkkenet.
«Stå av her! Gå inn på rommet. Har du gjort leksene?»
«Nesten,» mumlet gutten.
«Fullfør dem da!», befalte hun streng.
Jørgen, som satt på en stol ved peisen, krysset bena og smilte til gutten:
«La oss bli kjent. Jeg er Jørgen Pettersen, hvem er du?»
«Sander», svarte gutten.
«Virkelig? Er Arne ditt egentlige navn?»
«Ja, det er det.»
«Hvordan går det med leksene? Vanskelig?»
«Matte er en plage, jeg får det ikke.»
«Kom, la meg se. Vis meg skoleboken.»
Etter en halvtime, fornøyd med hjelpen, krøp Sander til sengs.
«Rydd opp,» sa Jørgen rolig og pekte på bordet. «Jeg skal bare drikke te.»
«Om du er i førersetet, får du bare te,» svarte Tora.
«Selv om jeg ikke er i førersetet, er det fortsatt te. Og kompot, rømmegrøt, saft alt er på bordet.»
Tora så mistenksomt på gjesten, men helte varmt vann i koppen, la i teposer og stilte en skål med poteter ved siden av.
«Jeg må gå,» sa Jørgen og reiste seg. Etter et lite nøl, la han til: «Du har gjort et inntrykk på meg, Tora Hansen. Kan jeg komme tilbake på fredag?»
Tora smilte svakt; hun hadde sett dette skje.
«Kom gjerne.»
«Jeg er ugift,» svarte han, selv om Tora ikke hadde spurt.
«Han vil sikkert glemme meg om en uke», tenkte hun, men uten store forventninger.
Etter arbeid, da Synnøve og Ingrid kom på besøk, avsluttet Tora deres opphold tidlig. Tankene hennes gikk: «Hva om han virkelig kommer?»
«Nei, Toma, det er urettferdig,» protesterte Synnøve. «Bli med oss på klubben!»
«Må jeg virkelig løpe til klubben?»
«Hva er poenget med å løpe? Vi skal se en film!»
«Nei, jenter, gå selv. Jeg må rydde.»
Tora rakk ikke å rydde. Jørgen kom tidligere enn forventet, gikk inn i gårdsplassen, og Tora førte ham inn. Bordet var fortsatt dekket av rester fra kvelden, men gjesten lot som han ikke la merke til det.
«Jeg varmer suppen, den er blitt kald», forklarte Tora.
Jørgen snakket litt med Sander, hjalp til med matte, og fortalte om hestekrefter i biler. Da gutten gikk til sengs, følte Tora en letthet og humør som tillot henne å spøke.
Jørgen reiste seg, gikk bort til henne, la hendene på skuldrene og hjalp henne opp. Så omfavnet han henne hardt i livet. Tora gispet av overraskelse, pusten ble tung.
«Jeg blir til morgenen», sa han enkelt.
«Hvem driver deg bort?», spurte Tora, nå mer bevisst på at han ville bli. Hun trakk pusten dypt; ordene føltes overflødige.
Om morgenen, mens Tora stekte egg, tok Jørgen bøtter og gikk for å fylle badekaret.
«Skal vi ta badet?», spurte han.
«Ta det,» svarte Tora likegyldig, selv om hun sjelden hadde bedt om hjelp før.
Etter frokosten, med te i koppen, sa Jørgen lavt:
«Tora, hvis du vil være med meg, så må disse drikkene som du satte på bordet i går forsvinne.»
Tora frøs med te-skjeen i hånden.
«Er det en betingelse?», spurte hun, overrasket mer enn sint.
«Ja, jeg tåler ikke lukten. Jeg er jo helt normal, du skjønner det.»
Han smilte og la til:
«Hva med å komme til badet om kvelden?»
Tora ville ha protestert, kastet ham ut, men noe holdt henne tilbake. Plutselig ønsket hun å gå med på det.
«Kom,», sa hun kort.
Senere på kvelden kom Synnøve inn.
«Har du dumpet alt, Toma? Er det sant?»
«Ja, Synnøve. Ingenting er igjen.»
«Er du gal? Hvordan kan du gjøre så mye godhet!»
«Hva er godhet? Det er ulykke. Gå, Synnøve, jeg har ikke tid til deg.»
Tora vasket gulvet, skiftet sengetøy som nå luktet friskt etter at hun hadde vasket det ute. På komfyren stod gryte med lunsjgryte, men hun fikk lyst til å lage noe annet, noe smakfullt. Hun tenkte hun ikke hadde tid til kaker, så hun lagde røren til pannekaker og stekte dem. Sander tok dem stille fra bordet, drakk med rabarbrajuice.
Tiden gikk. Tora fikk til og med vært i badstuen, mens ute ble mørkt. Men Jørgen dukket ikke opp.
«Jeg har ventet tre år på det løftet», sukket Tora bittert. «Jeg ble lurt, dum. Jeg vet at alle er like, bortsett fra min lille Mikkel. Kanskje jeg kastet alt for ingenting?»
Hun skrattet ved tanken, så på det lyse kjøkkenet fylt av duften av fersk mat, og kjente en ro komme over seg.
«Nei, det var ikke forgjeves», sa hun bestemt. «Jeg har fått nok.»
Hun vendte seg til sønnen:
«Vent, Sander, onkel Jørgen kommer sikkert ikke. La oss se på skolebøkene dine. Du har slurpet med studiene.»
Plutselig hørte de motoren utenfor vinduet. Jørgen kom inn med en liten reiseveske, trakk frem pølse, hermetikk, kjeks og smør.
«En venn fra basen ga meg dette, noen ganger hjelper han», forklarte han. «TilTora tok imot gavene, smilte og forsto at selv i den harde hverdagen lå det fortsatt rom for håp.
