Kjære dagbok,
I dag våknet jeg med en kopp nytraktet svart te i hånden og gikk langs den lille grusveien som fører til hytta vår på Østre Smaalenene. Jeg, Anna Kristine Larsen, og mannen min, Petter Mikkelsen, har i femten mål jord en halvdel er potet- og gulrotåker, den andre halvdelen et fruktlønn og pæretrelønn med flere bærbusker. Det er en liten paradis for meg; jeg har i fem år dyrket blåbærbuskene mine, og nå venter jeg på den første store høsten av de søte, mørke bærene.
Rundt buskene vokser bringebær som hvert år gir meg en liten fryd med sine røde, saftige frukter, og langs gjerdet strammer en druevinstokk med tunge, grønne drueklaser som snart skal bli gyldne.
Petter, se på de blåbærene! ropte jeg mens jeg plukket en håndfull.
Vakkert, svarte han med et smil.
Som vanlig kom barnebarna våre på sommeren. Mats, som er tolv år, og lille søsteren Eira på ti, hjalp til på å luke, plukke bær og svømte i den lille elva som renner forbi hytten. Jeg elsker å se dem leke, og jeg føler at de gir liv til den stille fjellhagen.
Ved siden av oss bor vår nabo, Ingrid Sørensen. Hun har en liten tomt på seks mål, kun blomsterbed og en liten hytte. Hennes barnebarn fem i tallet, fra fire til fjorten år tilbringer sommeren hos henne mens foreldrene jobber i byen. De løper fram og tilbake mellom våre hager, og jeg har alltid latt dem leke hos meg.
Tante Anna, kan vi få leke hos dere? spurte de en morgen.
Selvfølgelig, bare vær forsiktige med bedene.
Alt var fredelig, helt til jeg en morgen oppdaget at noen av blåbærbuskene stod nesten nakne. I stedet for de dype blå bærene hang bare noen grønne, umodne frukter.
Petter, kom her! ropte jeg.
Hva er det som har skjedd?
Se på blåbærene. Hvor er bærene?
Petter kom nærmere, så på buskene og rynket pannen.
Det er merkelig. I går var de fulle.
Kanskje fuglene har spist dem?
Fugler spiser kun én bær av gangen, men her er alt bærtatt. Som om noen har plukket dem med vilje.
Jeg gikk rundt og så at bringebærbuskene også var nesten tomme selv de umodne bærene var ryddet bort.
Petter, noen har også tært bringebærene!
Det kan ikke være!
Det var en ubestridelig sannhet: buskene som i går bugnet av bær, sto i dag tomme.
Jeg bestemte meg for å holde utkikk på ettermiddagen. Jeg satte meg på en benk med en bok, men blikket var festet på hagen. En time senere så jeg at fem barn krøp gjennom et hull i gjerdet de var alle fra Ingrid sin side. Den yngste jublet:
Se på de blå!
La oss plukke alt, foreslo den eldste.
Barnene begynte systematisk å rive av de resterende bærene, spiste dem mens de løp, stoppet dem i en liten pose de hadde funnet på bakken.
Jeg gikk frem fra skjulestedet.
Hva gjør dere her?
Barna frøs av skrekk; de eldre prøvde å skjule posen bak ryggen.
Vi bare prøvde litt, svarte den tretten år gamle Jonas.
Litt? Dere har revet alle buskene!
Den fire år gamle Synnøve spurte med store øyne:
Tante Anna, kan vi få mer? De er så deilig!
Nei, det er våre bær. Vi har dyrket dem selv, svarte jeg strengt.
Barna trakk seg bort og rev seg inn igjen gjennom gjerdet. Jeg fulgte dem til Ingrids hage, hvor hun stod på verandaen.
Ingrid, vi må snakke.
Jeg lytter.
Barnebarna dine har revet alle blåbærbuskene mine!
Ingrid så på meg uten å bli overrasket.
Så hva? Barna er bare barn.
De har ødelagt hele avlingen min!
Å, Anna, ikke bli så trist. Det er bare noen bær.
Noen bær? Jeg har brukt fem år på å dyrke blåbær! Hver busk har jeg vannet og gjødslet!
Du får nok nye neste år. Hvorfor bekymre deg så?
Kan du i det minste beklage?
Hvorfor skulle jeg? Barna er barn. Hva kan jeg gjøre?
Samtalen sporet i en blindgate. Ingrid så ikke noe galt i barnebarnas oppførsel.
Neste dag oppdaget jeg at drueklasene også var borte de som skulle modnes til slutten av august.
Ingrid! ropte jeg over gjerdet.
Hva nå?
Barna dine har plukket drueklasene også!
Det må ha vært sure druer da.
Ikke bare sure de var grønne! De har tatt nesten alle klasene!
Ingrid lo lett.
De bare lekte og prøvde. Barna er nysgjerrige.
Jeg følte en knyttet knute i magen.
Ingrid, barna dine ødelegger hele hagen min!
Ikke overdriv. Hagen din er stor og frodig.
Stor? Jeg har dyrket disse plantene i mange år!
Da fortsett å dyrke.
Hun gikk inn i hytten, lukket døren hardt bak seg. Jeg fortalte Petter om samtalen.
Du kan ikke tro at hun ikke engang beklaget! Hun sier bare at barna er barn.
Hva ville du gjort? han trakk på skuldrene. Det er lettere å avvise enn å ha en oppdragende samtale med dem.
Men dette er tyveri!
Anna, slapp av. Barna er små og forstår ikke.
Den eldste er tretten år! Han burde vite at man ikke tar andres ting!
Petter sukket. Han ville ikke krangle med naboene over noen bær.
Et par dager senere forsvant selv bjørnebærbuskene.
Jeg tåler ikke mer! erklærte jeg til Petter.
Jeg gikk igjen til Ingrids hytte. Hun vanner blomstene med en liten vannkanne.
Nå har også bjørnebærene deres blitt spist!
Hvilke bjørnebær?
Mine! Barna dine har snikete seg gjennom gjerdet igjen!
Anna, du er som en gammel kvern som har slått seg løs. Barna plukket bare noen bær, det er ikke så ille.
De plukket alt! Hele avlingen min er borte!
Så du skylder på barna? Du er selv medskyldig!
Hvordan kan jeg være medskyldig?
Hvem lot dem løpe på din tomt? De har lært at alt er lov.
Jeg ville bare at de skulle leke sammen!
Sånn blir resultatet av dine gode intensjoner!
Ingrid satte ned vannkannen og gikk mot hytten:
Bygg et høyere gjerde hvis du ikke vil at de skal komme inn. Det er hull overalt, alle kan krype gjennom.
Men vi må forklare barna at man ikke kan ta andres ting!
Ja, men de forstår det jo aldri.
Jeg gikk hjem med tunge tanker, satte meg på benken og begynte å gråte. Så mange år har jeg brukt på hagen, ventet på høsten, og nå er alt borte.
Anna, hvorfor gråter du? trøstet Petter meg. Neste år får vi nye bær.
Det er ikke bærene! Det er at naboen ikke engang vil be om unnskyldning! Det er helt umoralsk!
Hva kan vi gjøre med henne? Du vet jo hvordan hun er.
Ingrid var kjent i hyttegrenda som en vanskelig dame, men før dette hadde vi hatt et fredelig naboskap.
Petter, skal vi bygge et høyere gjerde?
Ja, men det blir dyrt.
Hva annet kan vi gjøre? De vil jo ødelegge alt.
Neste dag begynte vi å bygge et nytt gjerde. Petter hentet planker, netting og stolper, og arbeidet fra morgenen til kvelden.
Ingrid så på oss fra sin hage og kommenterte sarkastisk:
Så gjerrige! De har bygget et gjerde for å holde barna ute!
Jeg holdt kjeften, men kjeften min sammentrukket seg hardt.
Barna hennes snek seg rundt gjerdet, lette etter nye hull, men Petter tettet hver sprekk og fylte hver åpning.
Tante Anna, hvorfor har dere bygget dette gjerdet? spurte lille Lilly, fire år gammel.
For å beskytte bærene.
Kan vi komme og leke hos dere?
Nei, ikke lenger.
Gjerdet hjalp, men forholdet til naboene var nå i ruiner. Ingrid vendte seg bort fra oss, og barna sluttet å komme på besøk.
Skøyer! ropte de over gjerdet. Gammel kjerring!
Jeg prøvde å ignorere det, men hjertet mitt var tungt. Hagen min var fylt av barnelatter før, nå er det stille.
Ingrid spredte historien sin til de andre hytteeierne:
Tenk, så gjerrige! De gir ikke barna en eneste bær! De har bygget et høyt gjerde!
Har de spist mange bær? spurte en nabo.
Bare en håndfull! Og så later de som om de har mistet en formue!
Slik ble Ingrids versjon mer populær. Hvor mange tror at barn kan spise opp hele avlingen?
Etter hvert begynte landsbyen å tro at jeg var en grådig gammel dame, mens Ingrid ble sett på som den snille bestemoren som enhånds oppdro fem barnebarn.
Mot slutten av sommeren ble situasjonen bare verre. Barna, uten tilgang til hagen, begynte å vandre med ballen over gjerdet, kastet søppel og småstein på vinduene.
En morgen fant jeg sigarettstumper og plastposer strødd over hagen.
Ingrid, rop barna dine!
Hva har de gjort?
De har kastet søppel på hagen vår!
Hvordan vet du at det er mine? Kanskje vinden har blåst det inn.
De fortsatte å plage. De sprutet vann fra slangen gjennom gjerdet, kastet småstein på vinduet Jeg innså at Ingrid ikke bare lot dem være, men også oppmuntret dem.
Skal vi gå til politiet, Petter?
Anna, la dem ha det. Det er bare barnas påfunn.
Men de er vandale!
La oss bare vente til sommeren er over. De drar snart hjem.
Og så var det faktisk slik i slutten av august samlet en livlig gjeng seg for å reise tilbake til byen.
Jeg satt på benken den kvelden i stillhet og tenkte på neste sommer. Jeg vet at Ingrid snart vil bringe fem barnebarn med seg igjen. Hva vil skje da?
Igjen vil det være stramme grenser ved gjerdet, små steiner i hagen og kallenavn som gammel kjerring. Barna ser meg nå som en streng bestemor, mens deres bestemor ikke vil endre på ting.
Hagen er ikke lenger et sted for ro og glede den har blitt en festning hvor jeg må beskytte både bærene og min egen sinnsro.
Hva ville du gjort i min situasjon? Jeg håper jeg kan finne en løsning som gjør at både vi og Ingrid kan leve i fred.
Anna Kristine Larsen.
