Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika tok mot til seg og stilte spørsmålet som hadde plaget henne aller mest. – Før fikk hun jo alltid komme inn… Moren smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du kryper sammen i hjørnet hver gang søsteren din ramler inn midt på natten? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine så hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser på deg og blir sint. Sint fordi du er «normal». Du har en annen fremtid i vente, mens hun har for lengst druknet sin i flaska… Veronika trakk hodet ned mellom skuldrene og stirret på skoleboka – i stua startet det på ny et sant rabalder. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen med mobilen i hånda og ropte. – Ikke prøv deg! – brølte han i telefonen. – Hvor har du gjort av alt? Det er to uker siden lønning! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet tittet Tanja ut. En stund lyttet hun på ektemannens monolog før hun spurte: – Igjen? Valerij viftet bare med hånda og slo på høyttaler – straks strømmet gråt ut av røret. Storesøster Larisa hadde et naturtalent for å vekke medlidenhet hos selv den hardeste stein. Men etter alle år med lidelse hadde foreldrene fått panser. – Hva mener du med at «han kaster deg ut»? – Valerij begynte å gå rastløst frem og tilbake i den trange gangen. – Han har helt rett. Hvem orker å leve med dette evige rotet? Har du sett deg i speilet? Du er tretti, men ser ut som en hund som har fått bank. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt på gløtt. – Pappa, vær så snill … – plutselig opphørte gråten. – Han har satt tingene mine ut i oppgangen. Jeg har ikke noe sted å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme hjem til dere, bare noen dager? Bare for å få sove ut. Moren rykket til, hun ville gripe telefonen, men Valerij snudde brått ryggen til. – Nei! – svarte han hardt. – Du setter ikke din fot her. Vi ble enige sist, husker du? Etter at du pantet TV-en vår mens vi var på hytta, er døra stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skrek det i røret. Tanja skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du … – sa moren lavt og så ikke på mannen. – Vi har sendt deg til behandling. Du lovte. Den siste behandlingen skulle vare i tre år, sa de. Du holdt ikke én måned! – De behandlingene deres er bare tøv! – beit Larisa fra seg, og stemmen gikk fra sutrete til aggressiv. – De bare lurer penger fra dere! Jeg har det vondt, skjønner dere det? Alt brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og dere bryr dere om en TV … Han syns fryktelig synd på den! Men jeg kan kjøpe dere en ny! – Med hva da? – Valerij stoppet og stirret på veggen. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du lånt igjen av de «vennene» dine? Eller solgte du noe fra den leiligheta til han der… hva han nå heter? – Spiller ingen rolle! – skrek Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Vil dere at jeg skal sove under en bro? – Dra til sosialmottaket. Eller hvor du vil, – farens stemme var skremmende rolig. – Her kommer du ikke inn. Jeg bytter lås hvis jeg ser deg utenfor blokka. Veronika satt på senga og holdt rundt knærne. Vanligvis, når storesøster fikk foreldrene til å se rødt, slo raseriet tilbake på henne. – Og hvorfor sitter du bare der? Igjen på mobilen? Du blir som søsteren din, like ubrukelig blir du! – de setningene hadde hun hørt i tre år. Men i dag var det ingen som brydde seg om henne. Ingen kjeftet, ingen pirket. Faren la på, kledde av seg og foreldrene gikk inn på kjøkkenet. Veronika snek seg forsiktig ut i gangen. – Valerij, vi kan ikke gjøre sånn, – klaget moren. – Hun går til grunne. Helt. Du vet hvordan hun blir i den tilstanden. Hun vet ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg være ansvarlig for henne? – Far slengte vannkokeren på plata med et brak. – Jeg er femtifem, Tanja. Jeg vil bare komme hjem og slappe av i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre klager fra naboene som har sett henne i gangen med tvilsomme folk og at hun har skjelt dem ut! – Hun er datteren vår, – sa moren stille. – Var datteren vår til hun fylte tjue. Nå er hun bare et vesen som sliter oss ut. Hun er alkoholiker, Tanja. Det hjelper ikke hvis hun ikke vil selv. Hun VIL ikke. Hun liker å leve sånn. Våken, finner, drikker, besvimer! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stille et øyeblikk, så svarte faren. – Ja. – Pappa … – det var Larisa igjen. – Jeg sitter på stasjonen nå. Politiet går rundt her, de tar meg hvis jeg blir sittende. Vær så snill… – Hør på meg nå, – avbrøt faren henne. – Du kommer ikke hjem. Punktum. – Så du VIL at jeg skal ta livet mitt? – kom det utfordrende fra Larisa. – Er det det dere vil? At de skal ringe dere fra likhuset?! Veronika holdt pusten. Det var trumfkortet Larisa dro frem hver gang alt annet ikke hjalp. Før hadde det alltid virket. Moren begynte å gråte, faren tok seg til hjertet, og Larisa fikk penger, husly, mat og ble vasket. Men i dag lot faren seg ikke manipulere. – Ikke skrem meg, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det der. Hør her: Vi gjør slik. – Hva? – et lite håp i Larisa sin stemme. – Jeg finner et rom til deg. Billigste jeg finner, langt utenfor byen. Jeg betaler første måned. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Resten står du for selv. Finner du deg en jobb, kommer deg ut av tullet ditt – greit. Hvis ikke, så er du ute etter én måned. Da bryr jeg meg ikke mer. – Et rom?! Ikke leilighet engang? Pappa, jeg klarer meg ikke alene. Jeg er redd. Og så … det KAN jo være dårlige naboer der. Jeg har INGENTING, ikke sengetøy engang, alt det der … han drittsekken beholdt det! – Mamma pakker med noe sengetøy i en bag. Vi legger den hos vaktmesteren. Du får hente den selv. Kommer du opp, så har jeg advart deg. – Dere er monstre! – ropte Larisa. – Sender deres egen datter ut! Til et hull! Dere har en treroms, og jeg skal gjemme meg i et krypinn som en rotte?! Moren orket ikke mer, grep telefonen. – Larisa, TI STILLE! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er DIN eneste sjanse. Enten rommet, eller gata. Velg nå, for i morgen får du ikke engang det! Det ble stille i røret. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Send adressen. Og … send penger … jeg er sulten. – Det blir ingen penger, – svarte Valerij. – Jeg kjøper maten og leverer den i bagen. Jeg vet hva du ellers bruker penger på. Han la på. Veronika bestemte seg for at tiden var inne. Hun listet seg inn på kjøkkenet, som om hun bare skulle ta et glass vann. Hun forventet en lavine av oppspart irritasjon. At faren skulle kommentere t-skjorta hennes og kalle henne sjuskete. At mora skulle klage over at hun ikke brydde seg – midt oppi alt dette. Men foreldrene verken så eller snudde seg mot henne. – Veronika, – sa moren stille. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk på øverste hylle i skapet. Kan du hente og legge i den blå bagen fra boden? – Klart det, mamma. Veronika gikk for å gjøre jobben. Hun fant bagen, tømte ut noe rusk. Hun kunne ikke fatte hvordan Larisa skulle klare seg alene? Hun kunne ikke engang koke makaroni. Og den uvanen hennes … Veronika visste at søsteren ikke ville klare seg to dager uten flaska. Veronika gikk inn til foreldrenes rom, klatret på en krakk og begynte å ta ut sengetøyet. – Husk håndklærne! – ropte faren fra kjøkkenet. – Har allerede lagt dem i, – svarte Veronika. Hun så faren gå i gangen, ta på seg sko og forsvinne, uten å si ett ord. Sikkert for å finne dette «krypinnet». Veronika gikk inn på kjøkkenet. Moren satt på samme plass som før. – Mamma, skal jeg hente en tablett til deg? – spurte Veronika stille, og gikk nærmere. Moren så opp på henne. – Vet du, Nika … – begynte hun i en fremmed, tom stemme. – Da hun var liten, tenkte jeg: når hun blir stor, skal hun bli min hjelper. Vi skulle prate om alt. Nå sitter jeg bare og håper … bare hun ikke glemmer adressen til rommet. Bare hun finner frem … – Hun klarer det, – sa Veronika lavt. – Hun finner måter. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Hun har fått et annet blikk. Tomt. Som om det ikke finnes noe der inne lenger. Bare en skall som hele tiden trenger mer av det der … dritten. Jeg ser jo hvor redd du er for henne … Veronika sa ikke mer. Hun hadde alltid tenkt at foreldrene ikke merket frykten hennes, at de var for opptatt med å «redde» Larisa. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – hvisket hun ærlig. Moren strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Vi har bare ikke mer igjen å gi. Vet du, som på flyet? Først tar du på masken, så på barnet. Vi prøvde ti år på å ta på henne masken. Ti år, Nika! Vi har prøvd alt. Koder, kjerringer, dyre klinikker. Til slutt … til slutt holdt vi på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika stivnet. – Er det henne? – spurte hun skremt. – Nei, pappa har nøkler. Det er sikkert matlevering. Han bestilte. Veronika gikk for å åpne. Budet overleverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og begynte å pakke ut. Grøt, bokser, olje, te, sukker. Ingenting ekstra. – Hun kommer ikke til å spise dette, – bemerket Veronika og la til side en pakke grøt. – Hun vil bare ha det ferdiglaget. – Vil hun overleve, så lager hun det, – svarte moren, og i stemmen var et snev av den gamle styrken tilbake. – Nå er det nok. Vi driver henne i grava med all vår overbærenhet. En time senere kom faren hjem igjen. Han så ut som om han hadde jobbet tre skift. – Fant et rom, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseiera er en streng eldre dame, gammel lærer. Hun sa med en gang: hvis det blir lukt eller bråk – kaster hun henne ut. Jeg sa rett ut: «Bare kast henne rett ut.» – Valerij … – stønnet moren. – Hva da, Valerij? Vi må være ærlige. Hun får vite det. Han tok bagen med sengetøy, grep matposene og gikk ut. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Ringer og sier hvor hun finner det. Veronika, lås døra etter meg. Og svar ikke på hustelefonen hvis hun ringer. Faren forsvant ut, moren låste seg inn på kjøkkenet og brast sammen i gråt. Veronikas hjerte snørte seg. Hvordan kunne det bli sånn? Hun lever ikke engang, hun eksisterer bare fra flaske til flaske og lar ikke foreldrene få fred … *** Foreldrenes forhåpninger ble knust – en uke senere ringte huseieren til Valerij og sa at beboeren hans ble kastet ut sammen med politiet. Larisa hadde dratt med seg tre menn og festet hele natta. Og igjen klarte ikke mor og far å forlate datteren – Larisa ble sendt til rehabiliteringssenter. Sluttet avlåst, godt bevoktet – de lovet et helt år for å få slutt på drikkinga. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel …?

Slapp ikke datteren inn over dørstokken

Hvorfor slapp dere henne ikke inn? Jeg, Veronica, våget endelig å stille spørsmålet som hadde gnaget mest. Før fikk hun jo alltid komme inn…

Mor sukkesurt og tvang frem et skjevt smil.

Fordi jeg er redd for deg, Veronica. Tror du ikke vi ser hvordan du kryper sammen i hjørnet når søsteren din ramler inn dørene midt på natten? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine så hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser på deg og blir sint. Sint fordi du er normal. Du får et annet liv sitt eget har hun for lengst druknet i vin og sprit…

Jeg trakk hodet ned mellom skuldrene, ble sittende stille over norskboka mens det begynte å blåse opp til nok en krangel inne på stua.

Far hadde ikke engang rukket å ta av seg jakka; han sto midt i gangen med mobilen i hånda og raste.

Kom ikke her med bortforklaringer! ropte han inn i røret. Hva har du brukt alt på? Det er to uker siden lønna kom! To uker, Linn!

Fra kjøkkenet stakk mor, Turid, hodet ut. Hun lyttet i et minutt før hun spurte:

Igjen, altså?

Stein svarte bare med å vifte avvisende med hånda og slo på høyttaler så gråten fra den andre enden fylte hele gangen.

Storesøster Linn hadde alltid hatt et talent for å vekke medlidenhet. Men etter så mange år med slit hadde foreldrene fått hard hud.

Han kaster deg ut, sier du? Stein begynte å måle opp og ned langs den trange gangen. Det har han helt rett i.

Hvem orker å leve med det evige kaoset ditt?

Har du egentlig sett deg selv i speilet det siste året?

Tredve år og ser ut som en knekt hund.

Forsiktig åpnet jeg døra til rommet mitt bare noen centimeter.

Pappa, vær så snill… gråten stilnet brått fra Linn. Han heiv alle tingene mine ut i oppgangen. Jeg har ingensteds å dra.

Det er regn ute, kaldt… Jeg kommer til dere, ja? Noen dager bare. Sove ut…

Mor gjorde et rykk mot far, men Stein snudde brått vekk.

Nei! Du setter aldri mer dine bein her.

Vi var enige sist! Etter du stjal TV-en mens vi var på hytta, så er døra låst for deg!

Mamma! Mamma, si noe! ropte Linn desperat i røret.

Turid skjulte ansiktet i hendene og skalv på skuldrene.

Linn, hvordan kunne du… stammet hun lydløst, uten å se på far. Vi tok deg til lege. Du lovte… Den siste runden på klinikken skulle holde i tre år…

Du klarte ikke én måned engang!

Alt det tullet dere betalte for hjelper ikke! glefset Linn, stemmen ble plutselig hvas. De trekker bare penger ut av dere!

Jeg har det vondt, skjønner dere det ikke? Jeg brenner innvendig, får ikke puste!

Og så er det TV-en det handler om?

Syns synd på TV-en, du!

Jeg kjøper dere en ny!

Med hva da? Stein stanset, så tomt ut i veggen. Har du tenkt å trylle frem penger selv? Eller lånt hos de vennene dine igjen? Eller solgt noe mer fra leiligheten til han derre… hva var det nå han het?

Spiller ingen rolle! utbrøt Linn. Pappa, jeg har ikke noe sted å gå! Skal jeg sove under brua, kanskje?

Gå på krisesenter. Eller hvor som helst, farens stemme var iskald. Du kommer ikke inn her.

Jeg skifter låser hvis jeg ser deg utenfor blokka.

Jeg satt på senga og klemte knærne tett mot brystet.

Ofte, når storesøster satte foreldrene helt ut av fatning, skylte sinnet over på meg.

Og du, hva sitter du der for? På mobilen igjen? Du ender opp akkurat like ubrukelig som søstera di! setningene jeg hadde hørt de siste tre årene.

Men i dag var det som de hadde glemt meg.

Ingen kjeft, ingen anklager. Far la på, hang fra seg jakka og gikk sammen med mor ut på kjøkkenet.

Forsiktig listet jeg meg ut i gangen.

Stein, vi kan da ikke gjøre sånn, jamret mor. Hun forsvinner jo. For ordentlig. Du vet jo hvordan hun blir, når… når hun er der nede.

Hun har ikke kontroll.

Og skal jeg ha den kontrollen for henne? Stein slo vannkokeren hardt i benken. Jeg er femtifem, Turid. Jeg vil hjem og sitte i ro! Ikke gjemme lommeboka under puta, ikke høre på klager fra naboene om at hun driver rundt her sammen med tvilsomme folk og kjefter på dem!

Hun er dattera vår, sa mor lavt.

Hun var datter til hun fylte tjue. Nå er hun bare en som tapper oss for alt.

Hun drikker, Turid. Det går ikke over hvis hun ikke vil selv.

Og det vil hun ikke. Hun trives med det. Våken, finner en flaske, bælmer alt og glemmer.

Telefonen ringte igjen.

Foreldrene ble helt stille før far svarte.

Stein.

Pappa… det var Linn igjen. Jeg sitter på Oslo S. Politiet går rundt her, tar de meg, havner jeg på glattcelle.

Vær så snill…

Hør på meg nå, avbrøt far. Du kommer ikke hit. Ferdig.

Skal jeg ta livet mitt, da? det dundret en trussel i Linns stemme. Er det det dere vil? Vente til de ringer fra Akershus universitetssykehus og sier jeg er død?!

Jeg stivnet til. Hun dro det kortet når alt annet ikke virket.

Før pleide det å funke. Mor gråt, far ble livredd, og Linn fikk penger, fikk komme hjem, ble stelt og matet.

Men i dag beit ikke det på faren min.

Slutt nå, sa han. Du er altfor glad i deg selv til det. Så, slik gjør vi.

Hva? håp sildret i stemmen til Linn.

Jeg finner et rom til deg. Minste mulige, langt ute i drabantbyen. Betaler én måned. Gir deg litt penger til mat. Thats it. Så står du på egne bein.

Får du deg jobb, skjerper deg lever du. Hvis ikke, så må du ut etter en måned, og jeg bryr meg ikke mer.

Bare et rom? Ikke leilighet? Pappa, jeg klarer det ikke alene. Det er skummelt. Og… naboene kan jo være farlige.

Og hvordan skal jeg klare meg jeg har jo ikke noe. Til og med sengetøyet mitt har han der trosten igjen!

Moren din pakker laken og håndklær i sekk. Vi setter det hos vaktmesteren. Kom og hent. Ikke kom opp.

Dere er umennesker! Linn skrek seg hes. Kaster egen datter ut lar henne bo som ei rotte!

Sitter trygt i tresetersleiligheten, mens jeg skal skjule meg i en celle!

Mor klarte ikke mer, hun rev til seg mobilen.

Linn, hold opp! skreik hun så jeg skvatt. Far har rett.

Dette er siste sjanse. Enten rommet eller gata!

Velg, for i morgen får du ikke mer enn dette!

Det ble stille i røret.

Javel, mumlet Linn til slutt. Send adressa. Og Vippse litt jeg er sulten.

Ingen penger, svarte far bestemt. Jeg kjøper mat og setter i sekken. Jeg vet hva slags mat du bruker pengene på.

Han la på.

Jeg visste det var på tide å vise meg. Sniket meg inn på kjøkkenet som om jeg bare var tørst.

Jeg ventet at de skulle la all frustrasjon gå ut over meg.

At far skulle kjefte på t-skjorta mi, eller mor skulle påstå jeg var likegyldig at jeg bare slengte rundt uten å bry meg mens de hadde slike problemer.

Men de snudde seg ikke engang.

Veronica? mor ropte lavt.

Ja, mamma?

Øverst i skapet på rommet ditt ligger noen gamle laken og putetrekk.

Kan du ta dem frem og legge i den blå bagen fra boden?

Klart det, mamma.

Jeg hentet bagen, ristet ut gamle ting.

Hvordan skal Linn bo alene?

Hun kan ikke koke makaroni engang. Og drikkingen…

Jeg visste godt storesøsteren min ikke holdt ut to dager uten flaske.

Jeg gikk ned til foreldrenes soverom, fant krakken, strakte meg etter laken og håndklær.

Glem ikke håndklærne! ropte far fra kjøkkenet.

Allerede lagt nedi, svarte jeg.

Jeg så far gå ut i gangen, ta skoene på og forsvinne ut uten en lyd.

Antakelig dro han ut for å lete etter det beryktede kottet.

Jeg gikk inn til kjøkkenet. Mor satt urørlig, hendene som små fugler i fanget.

Skal jeg finne en tablett til deg, mamma? sa jeg lavt og satte meg.

Hun så på meg.

Vet du, Nik… stemmen var flat og sliten. Da hun var lita, trodde jeg: hun blir min hjelp en dag. Vi skulle snakke om alt.

Nå sitter jeg her og håper bare hun ikke glemmer adressen til det rommet. At hun finner veien…

Hun kommer seg sikkert frem, sa jeg forsiktig. Hun klarer seg bestandig.

Ikke denne gangen, ristet mor på hodet. Hun har fått et annet blikk. Tomt. Som om hun bare er en kropp som stadig må fylles på…

Jeg vet du er redd henne også.

Jeg sa ingenting. Jeg trodde alltid de ikke la merke til skrekken min, at de var for opptatt med å redde fortapte Linn.

Jeg trodde dere var likegyldige til meg, innrømmet jeg stille.

Mor la hånda mot håret mitt.

Vi er ikke det. Men vi har ikke mer krefter. Du vet, som i sikkerhetsdemonstrasjonen på flyet? Først maske på deg selv, så på barnet. Vi prøvde å gi henne maske i ti år. Ti år, Nik.

Vi har vært hos leger, helbredere, sendt henne på dyre klinikker

Men vi holdt på å kveles selv.

Det ringte på døra. Jeg rykket til.

Er det hun? spurte jeg engstelig.

Nei, far har alt med seg. Sikkert matlevering; han bestilte fra Meny.

Jeg åpnet. Budet ga meg to tunge poser.

Jeg bar dem inn. Mel, hermetikk, olje, te, sukker. Ingenting ekstra.

Dette vil hun ikke spise, sa jeg og skjøv vekk en pakke bygg. Hun vil bare ha ferdigmat.

Hvis hun vil leve, lærer hun å koke, svarte mor dypere og fastere enn på lenge. Vi har dullet nok med henne. Da sender vi henne rett i grava.

En time senere var far tilbake, så fullstendig utslitt ut.

Fant et. Nøklene er her. Huseieren er streng gammel lærerinne.

Sa rett ut: Lukt og bråk? Da ryker du ut.

Jeg sa: Gjør det bare.

Stein…

Hva Stein? Det er ikke vits å lyve for folk lenger. De skal vite hvem de leier ut til.

Han grep sekken med laken og mat, tydelig klar for å gå ut igjen.

Jeg gir dette til vaktmesteren. Ringer henne og sier hvor hun kan hente det.

Veronica, lås døra etter meg. Ikke slipp noen inn, ikke svar på hustelefonen.

Han gikk. Mor låste seg inn på kjøkkenet og ga opp alt.

Hjertet mitt føltes som en isklump. Hvordan har det blitt sånn? Hun lever ikke engang, bare finnes fra rus til rus, plager oss alle…

***

Foreldrene mine sitt håp brast fort: allerede etter en uke ringte huseieren og fortalte at hun hadde kastet ut leieboeren sammen med politiet.

Linn hadde slept inn tre fremmede menn og holdt fest til langt på natt.

Men de klarte ikke la henne i stikken de fikk henne inn på avrusning på en privat institusjon med døgnvakt, der de lovet å gjøre henne helt frisk på året.

Hvem vet, kanskje skjer et mirakel til slutt…?

Rate article
Intigue Life
Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika tok mot til seg og stilte spørsmålet som hadde plaget henne aller mest. – Før fikk hun jo alltid komme inn… Moren smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du kryper sammen i hjørnet hver gang søsteren din ramler inn midt på natten? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine så hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser på deg og blir sint. Sint fordi du er «normal». Du har en annen fremtid i vente, mens hun har for lengst druknet sin i flaska… Veronika trakk hodet ned mellom skuldrene og stirret på skoleboka – i stua startet det på ny et sant rabalder. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen med mobilen i hånda og ropte. – Ikke prøv deg! – brølte han i telefonen. – Hvor har du gjort av alt? Det er to uker siden lønning! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet tittet Tanja ut. En stund lyttet hun på ektemannens monolog før hun spurte: – Igjen? Valerij viftet bare med hånda og slo på høyttaler – straks strømmet gråt ut av røret. Storesøster Larisa hadde et naturtalent for å vekke medlidenhet hos selv den hardeste stein. Men etter alle år med lidelse hadde foreldrene fått panser. – Hva mener du med at «han kaster deg ut»? – Valerij begynte å gå rastløst frem og tilbake i den trange gangen. – Han har helt rett. Hvem orker å leve med dette evige rotet? Har du sett deg i speilet? Du er tretti, men ser ut som en hund som har fått bank. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt på gløtt. – Pappa, vær så snill … – plutselig opphørte gråten. – Han har satt tingene mine ut i oppgangen. Jeg har ikke noe sted å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme hjem til dere, bare noen dager? Bare for å få sove ut. Moren rykket til, hun ville gripe telefonen, men Valerij snudde brått ryggen til. – Nei! – svarte han hardt. – Du setter ikke din fot her. Vi ble enige sist, husker du? Etter at du pantet TV-en vår mens vi var på hytta, er døra stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skrek det i røret. Tanja skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du … – sa moren lavt og så ikke på mannen. – Vi har sendt deg til behandling. Du lovte. Den siste behandlingen skulle vare i tre år, sa de. Du holdt ikke én måned! – De behandlingene deres er bare tøv! – beit Larisa fra seg, og stemmen gikk fra sutrete til aggressiv. – De bare lurer penger fra dere! Jeg har det vondt, skjønner dere det? Alt brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og dere bryr dere om en TV … Han syns fryktelig synd på den! Men jeg kan kjøpe dere en ny! – Med hva da? – Valerij stoppet og stirret på veggen. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du lånt igjen av de «vennene» dine? Eller solgte du noe fra den leiligheta til han der… hva han nå heter? – Spiller ingen rolle! – skrek Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Vil dere at jeg skal sove under en bro? – Dra til sosialmottaket. Eller hvor du vil, – farens stemme var skremmende rolig. – Her kommer du ikke inn. Jeg bytter lås hvis jeg ser deg utenfor blokka. Veronika satt på senga og holdt rundt knærne. Vanligvis, når storesøster fikk foreldrene til å se rødt, slo raseriet tilbake på henne. – Og hvorfor sitter du bare der? Igjen på mobilen? Du blir som søsteren din, like ubrukelig blir du! – de setningene hadde hun hørt i tre år. Men i dag var det ingen som brydde seg om henne. Ingen kjeftet, ingen pirket. Faren la på, kledde av seg og foreldrene gikk inn på kjøkkenet. Veronika snek seg forsiktig ut i gangen. – Valerij, vi kan ikke gjøre sånn, – klaget moren. – Hun går til grunne. Helt. Du vet hvordan hun blir i den tilstanden. Hun vet ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg være ansvarlig for henne? – Far slengte vannkokeren på plata med et brak. – Jeg er femtifem, Tanja. Jeg vil bare komme hjem og slappe av i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre klager fra naboene som har sett henne i gangen med tvilsomme folk og at hun har skjelt dem ut! – Hun er datteren vår, – sa moren stille. – Var datteren vår til hun fylte tjue. Nå er hun bare et vesen som sliter oss ut. Hun er alkoholiker, Tanja. Det hjelper ikke hvis hun ikke vil selv. Hun VIL ikke. Hun liker å leve sånn. Våken, finner, drikker, besvimer! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stille et øyeblikk, så svarte faren. – Ja. – Pappa … – det var Larisa igjen. – Jeg sitter på stasjonen nå. Politiet går rundt her, de tar meg hvis jeg blir sittende. Vær så snill… – Hør på meg nå, – avbrøt faren henne. – Du kommer ikke hjem. Punktum. – Så du VIL at jeg skal ta livet mitt? – kom det utfordrende fra Larisa. – Er det det dere vil? At de skal ringe dere fra likhuset?! Veronika holdt pusten. Det var trumfkortet Larisa dro frem hver gang alt annet ikke hjalp. Før hadde det alltid virket. Moren begynte å gråte, faren tok seg til hjertet, og Larisa fikk penger, husly, mat og ble vasket. Men i dag lot faren seg ikke manipulere. – Ikke skrem meg, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det der. Hør her: Vi gjør slik. – Hva? – et lite håp i Larisa sin stemme. – Jeg finner et rom til deg. Billigste jeg finner, langt utenfor byen. Jeg betaler første måned. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Resten står du for selv. Finner du deg en jobb, kommer deg ut av tullet ditt – greit. Hvis ikke, så er du ute etter én måned. Da bryr jeg meg ikke mer. – Et rom?! Ikke leilighet engang? Pappa, jeg klarer meg ikke alene. Jeg er redd. Og så … det KAN jo være dårlige naboer der. Jeg har INGENTING, ikke sengetøy engang, alt det der … han drittsekken beholdt det! – Mamma pakker med noe sengetøy i en bag. Vi legger den hos vaktmesteren. Du får hente den selv. Kommer du opp, så har jeg advart deg. – Dere er monstre! – ropte Larisa. – Sender deres egen datter ut! Til et hull! Dere har en treroms, og jeg skal gjemme meg i et krypinn som en rotte?! Moren orket ikke mer, grep telefonen. – Larisa, TI STILLE! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er DIN eneste sjanse. Enten rommet, eller gata. Velg nå, for i morgen får du ikke engang det! Det ble stille i røret. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Send adressen. Og … send penger … jeg er sulten. – Det blir ingen penger, – svarte Valerij. – Jeg kjøper maten og leverer den i bagen. Jeg vet hva du ellers bruker penger på. Han la på. Veronika bestemte seg for at tiden var inne. Hun listet seg inn på kjøkkenet, som om hun bare skulle ta et glass vann. Hun forventet en lavine av oppspart irritasjon. At faren skulle kommentere t-skjorta hennes og kalle henne sjuskete. At mora skulle klage over at hun ikke brydde seg – midt oppi alt dette. Men foreldrene verken så eller snudde seg mot henne. – Veronika, – sa moren stille. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk på øverste hylle i skapet. Kan du hente og legge i den blå bagen fra boden? – Klart det, mamma. Veronika gikk for å gjøre jobben. Hun fant bagen, tømte ut noe rusk. Hun kunne ikke fatte hvordan Larisa skulle klare seg alene? Hun kunne ikke engang koke makaroni. Og den uvanen hennes … Veronika visste at søsteren ikke ville klare seg to dager uten flaska. Veronika gikk inn til foreldrenes rom, klatret på en krakk og begynte å ta ut sengetøyet. – Husk håndklærne! – ropte faren fra kjøkkenet. – Har allerede lagt dem i, – svarte Veronika. Hun så faren gå i gangen, ta på seg sko og forsvinne, uten å si ett ord. Sikkert for å finne dette «krypinnet». Veronika gikk inn på kjøkkenet. Moren satt på samme plass som før. – Mamma, skal jeg hente en tablett til deg? – spurte Veronika stille, og gikk nærmere. Moren så opp på henne. – Vet du, Nika … – begynte hun i en fremmed, tom stemme. – Da hun var liten, tenkte jeg: når hun blir stor, skal hun bli min hjelper. Vi skulle prate om alt. Nå sitter jeg bare og håper … bare hun ikke glemmer adressen til rommet. Bare hun finner frem … – Hun klarer det, – sa Veronika lavt. – Hun finner måter. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Hun har fått et annet blikk. Tomt. Som om det ikke finnes noe der inne lenger. Bare en skall som hele tiden trenger mer av det der … dritten. Jeg ser jo hvor redd du er for henne … Veronika sa ikke mer. Hun hadde alltid tenkt at foreldrene ikke merket frykten hennes, at de var for opptatt med å «redde» Larisa. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – hvisket hun ærlig. Moren strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Vi har bare ikke mer igjen å gi. Vet du, som på flyet? Først tar du på masken, så på barnet. Vi prøvde ti år på å ta på henne masken. Ti år, Nika! Vi har prøvd alt. Koder, kjerringer, dyre klinikker. Til slutt … til slutt holdt vi på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika stivnet. – Er det henne? – spurte hun skremt. – Nei, pappa har nøkler. Det er sikkert matlevering. Han bestilte. Veronika gikk for å åpne. Budet overleverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og begynte å pakke ut. Grøt, bokser, olje, te, sukker. Ingenting ekstra. – Hun kommer ikke til å spise dette, – bemerket Veronika og la til side en pakke grøt. – Hun vil bare ha det ferdiglaget. – Vil hun overleve, så lager hun det, – svarte moren, og i stemmen var et snev av den gamle styrken tilbake. – Nå er det nok. Vi driver henne i grava med all vår overbærenhet. En time senere kom faren hjem igjen. Han så ut som om han hadde jobbet tre skift. – Fant et rom, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseiera er en streng eldre dame, gammel lærer. Hun sa med en gang: hvis det blir lukt eller bråk – kaster hun henne ut. Jeg sa rett ut: «Bare kast henne rett ut.» – Valerij … – stønnet moren. – Hva da, Valerij? Vi må være ærlige. Hun får vite det. Han tok bagen med sengetøy, grep matposene og gikk ut. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Ringer og sier hvor hun finner det. Veronika, lås døra etter meg. Og svar ikke på hustelefonen hvis hun ringer. Faren forsvant ut, moren låste seg inn på kjøkkenet og brast sammen i gråt. Veronikas hjerte snørte seg. Hvordan kunne det bli sånn? Hun lever ikke engang, hun eksisterer bare fra flaske til flaske og lar ikke foreldrene få fred … *** Foreldrenes forhåpninger ble knust – en uke senere ringte huseieren til Valerij og sa at beboeren hans ble kastet ut sammen med politiet. Larisa hadde dratt med seg tre menn og festet hele natta. Og igjen klarte ikke mor og far å forlate datteren – Larisa ble sendt til rehabiliteringssenter. Sluttet avlåst, godt bevoktet – de lovet et helt år for å få slutt på drikkinga. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel …?