Ikke vær lei deg, Eirik! Ikke tenk på det! Du feiret nyttår så bra, så det er verdt å huske på!
Endelig er jeg hjemme i Oslo. Jeg steg av perrongen på Oslo S, gikk ut på togstasjonen og fortsatte til busstoppet. Jeg hadde ikke sagt til kona mi at jeg kom i dag.
Stemningen min var dårlig, for jeg hadde nettopp hatt en krangel med Anne. Hun kritiserte meg igjen, klaget og kalte meg egoistisk og likegyldig.
Hvorfor likegyldig? Jeg hadde jo bare ville ønske henne et godt nyttår, men hun hadde slått av telefonen. Hun var så fornærmet!
Jeg prøvde i tre dager å ringe henne, men hun så aldri på røret. Til slutt ble jeg også lei, og la på.
Dessuten hadde hun glemt å hilse på mine foreldre og søster, helt uten å nevne meg. Nå skulle jeg komme hjem og si det rett fra dørkarmen.
Det er jo ikke bare hennes skyld; hun er også ansvarlig for sine feil, så hun må svare! Som de sier: Den beste forsvar er et angrep.
Jeg samlet meg, gikk inn i leiligheten med en slags kampklar holdning.
Leiligheten møtte meg med stillhet.
Hei! Hvem er der? Anne, jeg er hjemme! ropte jeg høylytt, men ingen svarte.
Jeg kikket inn på kjøkkenet ingen Anne der, så inn i stuen tomt, og inn i soverommet også tomt. Men så falt blikket på endringene: ved veggen sto ikke lillesengen, kommoden med stellebordet og barnevognen som foreldrene til Anne hadde gitt oss, var borte.
Jeg løp til skapet: hyllen med konas klær var også tom.
Har hun blitt gal? Har hun forlatt meg? tenkte jeg.
Jeg ringte svigermoren, men ingen svarte. Så prøvde jeg å ringe Kaja, Annes venninne. Ingen svar. Til slutt fikk jeg tak i Mikkel, Kajas mann.
Hei, Mikkel! Kan du gi meg Kajas linje? Jeg får ikke tak i henne, spurte jeg.
Kaja er nå med barnet sitt på hytta, vi feiret nyttår der. Det er ofte dårlig dekning der ute, svarte han.
Jeg kom i går fordi jeg måtte på vakt i dag. De slapper fortsatt av, svarte Mikkel. Hvorfor trenger du Kaja?
Jeg tenker at hun kanskje vet hvor Anne er. Jeg kom fra foreldrene hennes, men hun er ikke hjemme, og alt vi har kjøpt til barnet er borte, forklarte jeg.
Så din kone var i ferd med å bli mor, og du dro på ferie og lot henne være alene? undret Mikkel.
Nei, hun ville ikke dra. De satte en frist tieller elleve januar. Vi kunne ha kommet i tide, svarte jeg.
Gratulerer, kompis, du er en skøyte, lo han.
Hvorfor? lurte jeg.
Fordi du sannsynligvis er singel nå. Dum! Ring til sykehuset, hun er sannsynligvis der, rådet Mikkel.
Ti dager senere.
Jeg forstår ikke, Eirik, sa moren i telefonen, hvorfor skal du sitte hjemme i ferien? Anne vil ikke reise, du må bare komme. Hun har bare to uker igjen, du kan akkurat rekke å komme tilbake.
Dessuten kommer nesten hele familien: tante Vilde og onkel Erik, Nils med Ingrid, Olga med Pål, og vi med far og Vilde med Gustav.
Vilde har bestilt rom på et fjellhotell for oss rett i skogen. Fire netter, fra tjuetredje desember til andre januar.
Tjueeneste desember er det store banketten med artister på restauranten. Jeg har betalt for deg, du betaler tilbake. Du blir hos oss til jul, og den åttende drar du. Så rekker du fristen til Anne.
Anne ville ikke reise:
Eirik, jeg kan få et anfall når som helst. Forestill deg: alle festet, og så får jeg plutselig en smerte. Dessuten, vil ambulansen rekke frem til hotellet?
Nei, jeg drar ingen vei.
Mor sier at kvinner regner sykdom som en interessant posisjon, men et barn som kommer er en helt annen prestasjon. Hun har født tre barn uten å bruke permisjon, og alt gikk bra.
Jeg skjønte at Anne hadde rett i noe. Men jeg så for meg den kjedelige nyttårsaften hjemme, bare vi to ved et beskjedent bord Anne hadde allerede sagt at hun ikke ville lage noe spesielt. Jeg ble trist.
Mens resten av slektningen sang, danset og drakk i restauranten, gikk jeg alene.
På fjellhotellet var det virkelig fest. Rundt halv ett på nyttårsaften forlot jeg salen og gikk inn i lobbyen for å ringe Anne, men hun svarte ikke.
Greit, jeg er såret, men du er også skyldig. Du kunne vært her og festet med oss, tenkte jeg.
Neste dag ringte moren og klaget på svigerdøtrinnen:
Anne ringte ikke, hun hilste ikke på meg og far med nyttårshilsen. Hun er så fornærmet! Du har sluppet henne fri, gutten min.
Hun forstår ikke hva ekte familie er. Vi er alle her, mens hun er alene. La henne sitte og tenke.
Anne tenkte på nyttårsaften kun på meg, ikke på svigerforeldre eller den store familien.
Foreldrene hennes, da de fikk vite at datteren var alene i ferien, inviterte henne hjem. De skulle ikke ha noe stort måltid.
Broren hennes bodde i Trondheim og jobbet på et skiftarbeidsanlegg, så han hadde ingen lange helger; derfor skulle foreldrene feire nyttår alene.
Den trettende desember klokken ni om kvelden satte Anne og moren seg ved bordet, da Anne plutselig fikk sterke smerter.
De ringte ambulanse. Moren kjørte med Anne, far fulgte med bilen.
Denne gangen tilbrakte Anne nyttår på sykehuset, mens foreldrene ventet i venterommet. Anne ble mor til en liten gutt
Jeg fulgte rådet fra Mikkel og ringte sykehuset.
Er det Kolumbus? Hun ble utskrevet i går, svarte en ansatt i informasjonstjenesten.
Utskrevet? trodde jeg ikke. Er det allerede en baby?
Ja. Første januar, halv ett.
Hvem hentet henne? spurte jeg.
En ung mann, den informasjonen noterer vi ikke i journalen!
Jeg skjønte at bare foreldrene kunne ha hentet Anne, så de og barnet var hos dem.
Jeg kjøpte en bukett med roser og kjørte dit.
Døren åpnet svigersønnen.
Hva vil du?
Hei, jeg er her for Anne, sa jeg.
Hvorfor? spurte faren til Anne.
Jeg er egentlig hennes ektemann, svarte jeg.
Anne! ropte svigersønnen. En mann står her og sier han er din ektemann. Vil du snakke med ham?
Nei, la ham gå, svarte Anne fra dypet av leiligheten.
Svigersønnen gestikulerte:
Hun vil ikke. Ha det, unge mann! og slo døren.
Jeg stod noen minutter og ringte igjen.
Denne gangen åpnet svigermoren en høy, sterk og høylytt kvinne. Jeg var litt redd for henne.
Har du forstått noe? spurte hun.
La meg komme inn, begynte jeg modig. Jeg har rett
Før jeg fikk sagt mer, rev hun buketten fra hånden min og slo meg flere ganger på kinnet med den.
Du får snart en advokat som forklarer dine rettigheter! Ring ikke mer, barnebarnet mitt sover, sa hun, kastet roser under føttene mine og lukket døren.
Jeg dro hjem. På veien gned jeg ansiktet med hendene rosene var vakre, men de hadde torner.
Hjemme ringte jeg moren.
Forestill deg, de lot meg ikke inn i leiligheten, og jeg fikk ikke se barnet, fortalte jeg.
Ikke bekymre deg, Eirik. Anne kommer tilbake med barnet. Hvor skal hun gå med babyen? Du trenger ikke ringe eller sende penger.
La foreldrene hennes mate ham hvis de er så kloke. Om en uke eller to kommer hun hjem. Sov nå, du må på jobb i morgen.
Jeg gjorde som hun sa: spiste froskelapper fra butikken og la meg i sengen. Jeg sov rolig, uvitende om at dette skulle være siste natten i leiligheten.
Neste dag, da jeg kom hjem fra jobben, sto alle sakene mine i esker og svarte poser på trappen.
Jeg ringte. Svigermoren, som eide den toroms leiligheten vi bodde i, åpnet døren.
Så, kjære svigersønn? Husker du adressen til studenthybelen din, eller skal jeg minne deg? Samle dine ting. Alt som blir igjen, skal rengjøringspersonalen ta bort i morgen!
Jeg måtte flytte til studenthybelen.
Domstolen skilte oss. Jeg var lei av hybelen, så jeg ville leie en egen leilighet, men når lønnen kom, ble den trukket fra for barnebidrag og fem tusen kroner i vedlikehold av ekskone. Jeg så at det ikke var mye igjen til meg.
Vær mer sparsom! Du må fortsatt spare til din egen bolig, foreslo Mikkel. Ikke vær trist! Du feiret nyttår på en flott måte!
Anne bodde i foreldrenes leilighet i tre år med lille Sander. De leide ut leiligheten mens hun var der. Da Anne begynte å jobbe, flyttet hun og Sander tilbake til sin egen leilighet etter en oppussing. Der var det ingen spor etter meg eller min familie.
Hva synes du om handlingen min? Skriv dine tanker i kommentarfeltet, likk innlegget.
