**Dagbok 12. april**
I dag snudde hele verden på hodet. Jeg hørte min sønn, Einar, rope:
«Mamma, hadde far rett da han sa at du ikke har alle skruene på plass! Nå ser jeg selv at du er gal. Har du aldri søkt hjelp?»
Jeg stirret overrasket på ham. Einar har alltid vært en sta gutt, men noen ord rett i ansiktet på sin egen mor Jeg kan knapt tro at jeg, etter tjuefem år med Kjell, nå er den som tar initiativet til å gå fra hverandre. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle måtte bryte opp med mannen jeg delte livet med så lenge.
Det begynte en helt vanlig dag da jeg gikk tur i Oslo og plutselig innså at jeg egentlig ikke kjente Kjell i det hele tatt. Tenk at du kan kjenne en person i hele tretti år, men likevel ikke vite hvem han er. Det viste seg at han var kald og likegyldig som vinteren i Finnmark.
På vei hjem fant jeg et lite valp på gata, så tynn at hver ribbe var synlig. Jeg tok den med inn, men Kjell fikk et raseri som fylte hele leiligheten vår.
«Tone, hva er det du driver med? Har du ingenting å gjøre? Hvorfor bringer du denne fattige skapningen inn i huset vårt?»
Han ropte som en fjellgeit, og jeg stod der med det hvite lille vesenet som så ut som et skjelett.
«Se på ham! Han er bare hud og bein. Kan du la ham gå forbi?»
«Alle går forbi, men du klarer ikke? Er du en slags moder Teresa eller hva? Du er den mest seriøse av oss, ikke sant?»
Den dagen gråt jeg i timevis. Jeg gråt for valpen som knapt klarte å stå på de spenstige labbene sine, og for mannen som viste meg en helt annen side enn den jeg hadde prøvd å overse.
Kjell var aldri perfekt, men jeg hadde alltid valgt å se bort fra hans mangler. Jeg trodde faktisk at ingen mennesker er feilfrie. Men den dagen tråkket han over en grense jeg aldri burde ha latt ham krysse.
«Hvordan kan du bare gå forbi dette lille vesenet og ikke prøve å hjelpe? Er det så vanskelig å være et normalt menneske?»
Kjell fyrte opp konflikten med et slags dramatisk skuespill, som om den «fattige» valpen var en irritasjonsfaktor for ham.
«Når blir du kvitt den? Hvor lenge skal vi tåle denne misfylte hunden i leiligheten?»
Han kalte valpen «en mislykket skapning» bare fordi den var tynn og skalv, selv om leiligheten var varm. I stedet for å hjelpe meg med å få den på bena og finne et godt hjem, trakk han seg tilbake til garasjen og slapp av med sine egne kompiser andre slags «tomler» som hadde rømt fra sine hjem for å unngå sine kvinner.
Kjell kom hjem sent, alltid litt beruset, og fortsatte å kritisere meg og den «fattige» lille valpen jeg hadde tatt inn.
«Du liker jo ikke dyr, det forstår jeg, men ser du ikke at jeg også har det tungt? Kan du ikke se hvor vanskelig dette er for meg?»
Det var tøft. Jeg måtte ofte be om fri fra jobben for å ta valpen, kalt Bamse, til veterinæren eller bare gå en tur i parken. Jeg fryktet også å la ham være alene hjemme med Kjell. Etter så mange år med ham, kjente jeg ham ikke lenger. Alt han nå gjorde var å søke tilflukt i en flaske.
En dag på jobben fikk jeg plutselig en følelse av at hjertet mitt ble klemt av en usynlig hånd, som om en katt krøp under huden. Jeg måtte igjen be om fri på grunn av dårlig helse. Da jeg kom hjem tidligere enn vanlig, oppdaget jeg Kjell i ferd med å bære Bamse mot garasjen. Jeg forstod straks at han hadde tenkt å kvitte seg med ham en gang for alle. Det kunne jeg ikke tilgi ham for, så jeg leverte inn skilsmissepapirene.
«På grunn av en hund?» ropte Kjell, armene viftende. «Du har blitt gal i de gamle dager!»
Jeg lot hans ord passere som vind over fjorden. Jeg er ikke gammel, og jeg har ikke mistet forstanden. Jeg bare forsto at jeg ikke kunne leve videre med ham.
Vi har fortsatt en voksen sønn, Einar, som nå bor sammen med kjæresten sin i Bergen. På en eller annen måte har han valgt å stå på farens side:
«Mamma, er du i det hele tatt normal? Kan du virkelig så ødelegge en familie for en hund?»
Jeg sukket tungt:
«Det er ikke lenger noen familie, kjære. Jeg skilte meg fra far fordi han har mistet all menneskelighet.»
Jeg prøvde å forklare at man kan like dyr uten å skade dem, men han hørte ikke. Som protest sluttet han å snakke med meg. Han sa at det ikke var faren som hadde sviktet, men meg, fordi jeg hadde latt ham stå uten tak over hodet. Leiligheten vår i Oslo tilhørte meg etter ekteskapet, så Kjell kunne ikke kreve sin del av eiendommen.
Kjell har et gammelt hus på landet som han knapt bruker. Jeg er ikke interessert i det. Jeg måtte velge: enten bli en nådeløs «monster» eller stå opp for det jeg tror på. Å tenke på hva han kunne ha gjort med Bamse, hadde skremt meg.
Jeg beholdt Bamse. Jeg lovet ham:
«Hvis jeg har tatt deg inn, må jeg også ta ansvar.»
Bamse logret med halen og bjeffet lykkelig. Etter hvert ble han større, og jeg begynte å tilbringe friminuttene mine på det lokale dyreasylummet i Trondheim, for å hjelpe andre dyr som hadde blitt forlatt akkurat som min eksmann.
«Vi har det stramt med økonomien nå,» sa lederen av asylet, Tone, med en tung stemme. «Vi kan knapt betale lønnene til de ansatte.»
«Og selv om vi klarer å finne noen småpenger, er det knapt nok,» svarte jeg. «Jeg gjør dette ikke for penger, men for ideen.»
Jeg besøkte asylet flere ganger i uka med Bamse. Der møtte jeg en gammel hund som ble kalt Bjørn. Han satt i en innhegning og så på meg med triste øyne, som om han hadde mistet all tro på mennesker. Jeg hadde sett ham før, men nå så jeg hans smerte tydeligere.
Jeg satte meg ved hans side, strøk ham over hodet og omfavnet ham. Jeg ønsket å gi ham en gnist av glede, men den var slukket. Jeg begynte å tilbringe mer tid med ham, og en av de ansatte fortalte meg hans triste historie:
«Vi fant ham for tre år siden, vandrende i gatene i Oslo. Han ble engang bundet til en lyktestolpe av eieren sin, som så seg selv som en slags kunstner og trodde hunden ville komme tilbake. Den kom aldri. Så ble han løslatt og har siden vandret på jakt etter sin eier.»
«Ingen ville ta ham inn, så vi fikk ham fordi vi hadde en ledig innhegning. En mann var interessert, men dro fra oss igjen og kalte ham en «liten grønnsak».»
Etter tre år uten noen som ville adoptere ham, bestemte jeg meg for å finne et hjem til ham. Jeg la ut bilder av Bjørn på alle mulige nettsteder. En kvinne ringte en dag:
«Er dette en beagle? Jeg har lenge ønsket meg akkurat den rasen.»
«Det er en beagle, men ikke renrasig,» svarte jeg. «Den er eldre, men fortsatt fantastisk.»
«Den har bare blitt sviktet av sin kjære eier, men jeg tror kjærlighet kan tine isen i hjertet hans.»
Kvinnen var klar til å ta ham med seg, og Bjørn flyttet inn i et nytt hjem. Jeg vinket farvel med tårer i øynene:
«Lykke til, Bjørn. Måtte du få alt du fortjener.»
Han så på meg med et stille blikk, som om han visste at han hadde blitt tatt vare på.
Noen uker senere ringte den samme kvinnen:
«Kan jeg midlertidig returnere hunden til asylet? Vi drar på ferie med barna, og har ingen som kan passe ham.»
«Vi har akkurat ingen ledige plasser nå,» svarte jeg, litt fortvilet. «Hva skal jeg gjøre?»
«La meg ta vare på ham mens dere er på ferie,» foreslo jeg. «To uker, kanskje mer?»
Da vi leverte Bjørn til midlertidig opphold, hadde han blitt enda mager, som om han bare ble matet en gang i uka. Jeg spurte eieren:
«Har du matet ham?»
«Ja, men han ville ikke spise. Jeg tvinger ham ikke, for man skal ikke tvinge en hund til å spise.»
Den dagen dro jeg med Bamse og Bjørn til veterinæren. Det viste seg at Bjørn hadde alvorlige helseproblemer og trengte behandling. Jeg kontaktet kvinnen som hadde tatt ham, forklarte situasjonen og ba om penger til behandlingen.
«Jeg har ingen penger nå! Og du skrev ikke at han var syk da du hentet ham!»
«Han var ikke syk da du tok ham,» protesterte jeg. «Du vil si at jeg er skyld i hans tilstand? Ta ham tilbake, han er ikke lenger min problem, ikke sant?»
Jeg hadde aldri forventet at dette skulle gå så langt. Jeg trodde bare jeg skulle passe på ham en stund. Nå stod jeg overfor to hunder, både økonomisk og fysisk belastet, spesielt siden jeg snart går av med pensjon.
Men da jeg så inn i Bjørns øyne, forsto jeg at jeg ikke kunne gi ham bort igjen. Jeg tenkte: Hvor mange ganger har han blitt kastet bort? Hvor mye lidelse har han måttet tåle?
For første gang på lenge så jeg et lite glimt av glede i Bjørns øyne. Selv om hans syn var svekket og leddene hans verket, så jeg en gnist av liv som vokste med hver dag.
Det betyr at jeg har gjort riktig. Det var tungt i starten, men nå føler jeg meg som den lykkeligste personen på jord. Selv om jeg er skilt og min egen sønn har vendt seg bort, har jeg fortsatt mennesker som besøker meg. En dag kom Einar på besøk for å snakke om faren, men da han så at jeg hadde to hunder i leiligheten, brøt han sammen:
«Mamma, hadde far rett da han sa at du ikke er i orden! Jeg ser nå at du er gal. Har du aldri søkt hjelp?»
Jeg så på ham, overrasket. Han har alltid vært en vanskelig gutt, men å si sånn ting rett i ansiktet på moren
«Hva sier du egentlig, Einar?»
«Hva sier jeg? At du har én hund, så du bestemte deg for å ta en annen «sulten tigger»? Hvor er forstanden din?»
«Ja, jeg tok den, for ingen andre vil hjelpe dem nå. Jeg ville ikke slippe faren inn igjen, selv om jeg hadde en hund. Jeg vil ikke ha flere hunder, men jeg kan ikke la dem lide.»
«Lev sånn du vil, da!»
Einar gikk ut og slo døren bak seg. Jeg hvisket etter ham:
«Jeg er ikke alene, sønn. Jeg har mine trofaste venner som aldri vil svikte meg.»
Tone fra asylet sa til slutt:
«Hvis du trenger hjelp med Bjørn, kan vi klare det sammen.»
Jeg takket, men sa at jeg ville beholde ham. Jeg vil ikke gi ham bort igjen, så han kan få en rolig alder.
Dette er historien min. De som elsker dyr forstår meg. Kanskje noen vil kritisere meg for å ha ødelagt familien. Hva synes du om Kjells og Einar sin oppførsel? Del gjerne tanker i kommentarfeltet.
