Mamma, vil du egentlig gi leiligheten vår til sønnen til broren min? Og så skal du flytte inn hos meg? Jeg lar deg ikke det!
Ikke tenk på det! Mamma, har du mistet forstanden? Hører du deg selv? Han vil kaste deg på gata om en dag, skjønner du ikke?
Solvei, ikke kjemp med meg! Jeg har bestemt meg!
Først prøvde moren å holde fast på sin stolthet, vise at hun sto på egne ben og stolte på sine ord. Så brast hun i tårer, for innerst i sjelen visste hun at hun behandlet sin egen datter urett.
Saken var at Mats, den yngre broren til Solvei, alltid hadde vært morens favoritt. Det hadde hendt at Inger, da hun var over tredve år, hadde fått Mats i livet. Solvei var derimot kommet som en overraskelse i ungdomstiden.
Derfor behandlet Inger datteren sånn: «Ja, sånn er det, og greit nok». De fleste oppdragelsesoppgavene gikk til mor, for Inger hadde i de årene lovet å fullføre universitetet.
Når Mats ble voksen, planla hun allerede på forhånd hva han skulle ha, etter at hun hadde giftet seg på nytt og nøt moderrollen.
Solvei så alt dette med klare øyne, men forsto kun ett: hvorfor delte mor så åpent med broren? Vanligvis skjuler foreldre slike ting, men Inger gjemte ikke engang at Mats var den hun stod nærmest.
Hun undret seg også over hvorfor broren og søsteren aldri hadde hatt et varmt forhold. Det var merkelig, og kanskje det fantes en god grunn?
Matthias fikk fra barndommen alt det beste. Mens Solvei måtte nøye seg med det som var, uten å våge å klage. Pengene gikk alltid mer til ham. «Han er mannen, så det må han ha», tenkte de. At han var noen år yngre enn Solvei, betydde ingenting.
«Husk dette! Når Matthias blir voksen, skal han tjene til å holde sin egen familie. Inntil da skylder jeg ham min hjelp!»
«Mamma, hva med meg?»
«Hva med deg? Ditt oppdrag er å finne en god ektemann og holde fast ved ham», erklærte mor mens hun dekket bordet.
Solvei protesterte: hun ville ikke bli avhengig av en mann, hun ønsket å utvikle seg selv, både som person og i yrkeslivet.
«Dette er bare tull, ære til æren! Hvor er humoren din?»
«Hva er så morsomt med det jeg sa?»
«Bare at ingen i vår familie har tenkt så slikt før.»
«Da blir jeg den første.»
Solvei forsto ikke morens logikk og ville ikke følge hennes vei. På egen hånd flyttet hun inn i en leid leilighet. Det føltes som et pust av frisk luft; å bo under samme tak med bror og mor hadde blitt uutholdelig, særlig etter hvert som hun ble eldre.
Etter hvert ble leiligheten deres større, for de hadde mer plass. Fem år gikk, og i den tiden hadde Solvei klart å ta opp et boliglån og nedbetale det. Samtidig bodde Matthias fortsatt med mor og hadde tatt med sin kone, Anna, inn i samme leilighet. Om noen måneder fikk de sitt første barn.
Inger var av naturen en som nøtte seg med det som var, og holdt fast på denne innstillingen lenge.
«Kan du tro det, datter, vår nabo kjøpte en oppvaskmaskin. Ikke helt på egen hånd, selvfølgelig barna ga den i gave.»
«Det er bra,» svarte Solvei.
«Jeg skulle også hatt en, men jeg er redd for å bli stresset!»
«Hvorfor?»
«Fordi Matthias har det stramt på jobben nå. De kutter ned, og han må finne ny. Anna er i permisjon og får kun en knapt pensjon.»
Matthias var også kjent for å ikke dele pengene sine. Han var fornøyd med å leve av morens hjelp, som om mat i kjøleskapet dukket opp av seg selv.
«Når våkner samvittigheten din, Matthias?» spurte Solvei da de tilfeldigvis møttes i supermarkedet.
Han sto og kjøpte chips og brus før en fotballkamp.
«Hva er greia?»
«Hjelp mor med penger! Pensjonen hennes er ikke uendelig. Vet du at hun kjøper alle matvarene på egen hånd?»
Matthias så bort, forsto at søsteren hadde rett.
«Hva får du av det? Du bor jo ikke med oss likevel.»
«Jeg føler med mor!»
«Ta vare på deg selv. Hverken familie eller mann vil du ha her!»
Han snudde seg og gikk, mens Solvei sto målløs. Han visste nøyaktig hvor han skulle slå til for å såre mest, og utnyttet det.
I sine femogtitre år hadde Solvei aldri giftet seg. Den unge mannen hun hadde dattet noen år, hadde brutt med henne, og hun var ikke klar for et nytt forhold.
«Kan jeg hjelpe deg, frøken?» spurte en butikkmedarbeider.
«Nei, takk. Det holder.»
Solvei visste nøyaktig at hun handlet riktig. Matthias var ikke lenger tenåring; han var en mann, far til et nyfødt barn, og måtte ta ansvar i stedet for å lene seg på moren.
«Solvei, hvordan våger du å si sånt til ham?» begynte Inger.
«Mamma, jeg bare fortalte sannheten og sto opp for deg.»
«Spurte jeg deg om det? På grunn av deg begynte Matthias å rope i hele leiligheten. Vi har et lite barn, forstår du ikke?»
«På grunn av meg? Hva har jeg med dette å gjøre?»
Solvei visste ikke hvordan hun skulle svare på morens ord.
«Du skulle ikke ha sagt det til ham. Du vet hvor sårbar han er.»
Det var merkelig hvordan moren snakket om Matthias uten å tenke på datterens følelser, selv om hun elsket henne. Selv da Solvei forsvarte broren og moren, endte hun opp med å bli anklaget.
Omtrent et halvt år senere hadde hun ingen kontakt med dem, men moren ringte uventet og ba henne komme hjem. Inger hadde ikke endret leiligheten på ett eneste år, og oppvaskmaskinen var fortsatt ubeskaffet.
«Hvor er Matthias og Anna?»
«De er invitert til et jubileum. Jeg sitter med lille Sander. Vil du ha te?»
«Nei, mamma, jeg vil ikke. Du ville jo snakke med meg om noe, ikke sant?»
«Ja, jeg har tatt en svært viktig beslutning. Jeg vil gi leiligheten til Sander.»
Solvei trodde først moren spøkte eller testet hennes reaksjon.
«Mener du at du vil gi leiligheten til brorens sønn? Mamma, er du gal? Hører du deg selv?»
«Solvei, ikke argumenter! Jeg har bestemt meg!»
Datteren prøvde å forklare at dette kunne få alvorlige konsekvenser, men Inger sto fast.
«Altså, i tillegg til at du allerede tar vare på alle her, vil du også overføre leiligheten?»
«Jeg hjelper bare, det er alt.»
«Hva gjør Anna nå?»
«Hun tar seg av barnet. Det er jo mer krevende enn noen jobb.»
«Er det Anna som fortalte deg dette? Jeg ser henne hele tiden poste på sosiale media.»
«Du forstår ingenting, Solvei! Du har ingen egne barn, så du kan lett tenke slikt.»
Solvei skjønte at hun ikke burde ha kommet. Halvåret uten kontakt hadde ikke endret noe.
«Jeg ser du har kommet i en ny bil. Tok du den på lån?» spurte moren.
«Nei, jeg kjøpte den selv.»
«Selv om du ikke ville hjelpe broren. Du hørte jo at han ble sagt opp, og han sliter med penger mens Anna er i permisjon.»
Solvei fortsatte å undres over morens tanker. Til slutt måtte Matthias ta ansvar for sin familie.
«Hva mener du?»
«Jeg sier det rett ut. Jeg kunne ha kjøpt en ny barneseng, men vi måtte bruke den gamle. Jeg trenger en oppvaskmaskin, hendene mine gjør vondt av all oppvasken.»
«Jeg må gå, mamma.»
Før hun gikk, stilte hun bare ett spørsmål.
«Mamma, hvis du overfører leiligheten til barnebarnet deres, vil de lett kaste deg ut. Hvor skal du da bo?»
Inger avfeidet datteren som vanlig.
«Å, Solvei, så sta du er! Sander er mitt eneste barnebarn. Du får vel aldri barnebarn, og du kommer aldri til å gifte deg. Jeg er ikke overrasket. Du har jo en dårlig karakter, kun å tenke på deg selv!»
Etter de ordene mistet Solvei all lyst til å bevise noe for moren. Hun tenkte bare at når de alle er så fantastiske, kan de like gjerne kjøpe oppvaskmaskinen til mor.
Hun skulle klare seg på egen hånd. Det var ikke lett, men veien var klar. Inger hadde tatt sitt valg for lenge siden.
Sånn er det. Som man legger seg, så blir man oppvåkningsvis. Aldri glemt at alderen er på vei.
Hva tenker dere om dette? Del deres tanker i kommentarfeltet, lik gjerne.
