Jeg hadde nettopp kommet hjem, men verken mannen eller noen av hans eiendeler var der.
«Hvorfor ser du så på meg?» lo Kine mens hun lente seg mot meg. «Stian ville bare vise meg at han er en misunnelig fyr, og det var alt han hadde i tankene.»
«Hva i all verden mener du?» spurte jeg, forvirret.
«Bare sannheten, lille venn,» svarte den tidligere konen til Stian med et svakt smil.
«Jeg forstår ingenting,» stammte Solveig, da tårene begynte å trille fra hennes lyseblå øyne.
«Ah, så er det Stian han forklarer deg alt om kort tid,» nikket Kine og så bort mot et annet hjørne av parken.
Mor hadde oppdratt Solveig som en kostbar, sart blomst. Anna Hansen, en hardhudet kvinne, styrte sin egen tømmervirksomhet med en jernhånd. Når hun snakket med den eneste datteren sin, ble stemmen myk og beroligende, og blikket fullt av varme.
Derfor vokste Solveig opp som en følsom, tillitsfull jente som aldri hadde kjent sorg. Hun gikk på vanlig skole og på musikkskole, hvor hun med glede lærte seg piano. Hun ble aldri en berømt musiker, men endte opp som en dyktig lærer.
Det eneste som stod igjen, var å gifte seg. Det kom raskt en forlovet den sjarmerende veggdriveren Vegar. Han brukte den beskjedne lønnen sin på en slank lastebil, og talte til Solveig med myke ord og lange blikk.
Moren hans likte ham imidlertid ikke.
«En tullepølse og en drittsekk!» erklærte Anna Hansen.
«Mamma, jeg elsker ham,» svarte Solveig, og de klare øynene fyltes med tårer.
«Greit, greit,» svarte hun, men satte en betingelse: «Du må bo hos meg!»
Den romslige tre-roms leiligheten i Oslo hadde plass til alle, og den nygifte mannen hadde ingen innvending mot å bo hos svigermoren, som tilbrakte mesteparten av dagen på tømmerverkstedet. Vegar hadde egentlig ikke noe bagasje på sjelen.
Etter bryllupet viste den omsorgsfulle og milde Vegar raskt en annen side: han begynte å drikke, vandre bortom hjemmet, og ropte på den unge kona. Når svigermoren var til stede, prøvde han likevel å holde seg anstendig, men det var knapt nok.
Solveig nektet å innrømme mannens mangler. Ni måneder etter vielsen fikk hun en sønn, lille Lars, og var sikker på at de hadde en ekte familie.
Lars vokste sakte, trengte mye oppmerksomhet, og Vegar ble stadig mer irritert. Solveig holdt ut, håpet på bedring.
Tålmodigheten tok slutt da moren uventet døde, bare ett år etter at hun hadde fått glede av barnebarnet. Begravelser ble organisert av Annas gamle venn, advokat Jørn Sæther.
I dagene etterpå dukket Vegar ikke opp hjemme, og da han endelig kom, ventet hans personlige eiendeler i gangen. Han truet med rettssaker og deling av formuen, men Solveig reagerte ikke.
Takk til Jørn Sæther han kastet nesten den tidligere ektemannen ut døren. Som erfaren advokat hindret han enhver form for eiendomsdeling.
Etter dette så verken Solveig eller Lars Vegar igjen. Selvfølgelig kunne hun ikke lede tømmervirksomheten; den ble tatt over av spesialutdannede folk ansatt av Jørn. Familien var plutselig veldig liten, men hadde alt de trengte.
Det var tungt for Solveig å takle morens bortgang og separasjonen hun hadde verken venner eller slektninger. Men hun hadde en sønn som trengte henne, og fokuset var nå på ham.
Hun tenkte ikke på noen mannlige partnere (Jørn var ikke en mulighet). En dag forlot hun med fem år gamle Lars en barneklinik i Bergen, og prøvde forgjeves å søke ly under en stor paraply fra den kraftige regnet. Å vente inne var meningsløst; en taxi var umulig å få tak i på grunn av høy etterspørsel.
De bestemte seg for å ta sjansen.
«Hoppe på nå!», ropte de, og etter bare noen få meter stoppet en bil brått. Sjåføren bukket seg over setet og åpnet bakdøren: «Kom inn, kom inn, det er forbudt å parkere her!»
Solveig hadde aldri tenkt at dette kunne være farlig, og hun kjente sjåføren fra korridorene i klinikken, der han ofte kom med sin egen sønn i Lars’ alder.
«Takk!», sa hun takknemlig til Stig etter turen de hadde nemlig blitt kjent på veien.
«Bare hyggelig! smilte han lurt. Kan jeg få telefonnummeret ditt?»
Hun strammet pusten.
«Beklager, jeg møter ingen gifte menn,» svarte hun, og uten å høre ham mer, gikk hun inn i bygningen med sønnen.
Hun hadde aldri trodd at de skulle møtes igjen så raskt, men neste dag holdt Stig vakt i gårdsplassen.
«Jeg er ikke gift,» strakte han fram en skilsmisseattest fra forrige måned.
Hun hadde fått nok av ensomheten? Stig var for livlig og omsorgsfull? Hvorfor likte Lars ham så raskt?
Hun forstod aldri helt hvorfor hun ga ham tillatelse til å gå med dem og senere bli invitert på middag. Fra den dagen så de hverandre nesten daglig, og hun forelsket seg mer og mer i ham.
Hun ble så forelsket at hun ikke engang ble overrasket da han en måned senere fridde.
Alt var som det skulle være. Han elsket henne også, og Lars hadde ingen innvendinger. Gutten elsket Stig så mye at han før bryllupet begynte å kalle ham «pappa».
«Pappa» protesterte ikke, og hun var bare glad.
Etter vielsen foreslo Stig å adoptere Lars.
«Jeg har alltid drømt om to sønner,» sa han, og hans ansikt ble alvorlig.
Solveig strøk ham trøstende over skulderen. Hun visste at hans ekskone, som nå hadde funnet en rikere mann, nektet ham å se sønnen, og han led av det.
Innen tre måneder etter at de hadde møttes, var de en ekte familie.
Det eneste hun skjulte for ham, var sin sanne økonomiske situasjon. Tømmervirksomheten var liten, men overskuddet ble delt mellom tre partnere, så hun tjente anstendige penger.
Hun sparte alt til Lars’ utdanning, egen leilighet og så videre. Alt dette var kun for ham, og hun ville ikke at noen skulle vite det.
Jørn Sæther hadde lært henne dette, før han dro «til den gamle kysten» for å nyte sine siste år.
Stig mistenkte kanskje at hun hadde penger, men han viste aldri det.
Denne idyllen varte mindre enn ett år.
Etter hvert ble mannen mindre omtenksom og snill. Han kom hjem fra jobb med rynkete panne og irritasjon.
«Ikke bry deg, det er bare sjefen som er vanskelig,» sa han i starten.
«Kan du ikke overføre til et annet prosjekt? Du er jo en god elektroinstallatør,» spurte hun bekymret.
«Jeg skal finne en løsning.»
Senere sluttet han å forklare seg, så sto han bare i hjørnet, stille eller noen ganger rasende. Lars var i orden, men det var tydelig at gutten irriterte ham.
Solveig visste ikke hva hun skulle tenke, men alt klarte seg av seg selv.
En dag vandret de i en park sammen med Lars Stig skulle komme etter jobb, og lovet å bli med på is etterpå.
«Du burde ikke ha sagt ja til adopsjonen,» kom en ukjent kvinnestemme fra bak en benk, litt hånende.
«Jeg vil ikke at gutten skal lide.»
Hun vendte seg og så en elegant brunsjær i en oransje kåpe sette seg ved benken ved siden av henne.
«Kjenner vi hverandre?» spurte Solveig overrasket.
«Nei. Men det kan vi ordne,» svarte den fremmede med et smil. «Jeg heter Kine. Jeg er Stians tidligere kone. Midlertidig ekskone»
Solveig så på henne med store øyne. Det var heldig at Lars lekte på lekeplassen et annet sted og ikke hørte samtalen.
«Hvorfor ser du så på meg?» spøkte Kine. «Stian ville bare vise meg at han er en misunnelig fyr, ingenting mer.»
«Hva snakker du om?»
«Ren sannhet, jenta», svarte Kine, og så på Solveig med en nedlatende, men mildt smilende hold.
Hun var fem år eldre enn Solveig, men så ned på henne.
«Jeg forstår ingenting…» stammet Solveig.
«Ah, det er Stian han forklarer deg alt nå,» nikket Kine og så bort.
Stian kom til slutt, forvirret og stirrende på begge kvinner.
«Stian, forklar jenta hva som skjer,» sa Kine mens hun reiste seg fra benken, klappet ham på hodet og gikk mot utgangen. «Vi venter på deg!» ropte hun uten å snu seg.
«Hvorfor ser du så på meg?» spurte Stian nå henne, som var helt overveldet av alt som hadde skjedd. «Jeg vet ikke hva Kine har sagt, men ja, jeg giftet meg med deg for å ta igjen henne.»
Han nølte et øyeblikk, som om han måtte samle krefter.
«Den Kine plager meg! En gang sa hun: “Hvem trenger du?” Som om bare hun tåler meg, og jeg har bare én sønn.»
«Hvorfor adopterte du Lars?» spurte Solveig med en sårbar stemme.
«For å ha alt klart. Ny kone, ny sønn, så er alt på stell!» svarte Stian. «Jeg så deg på klinikken og tenkte du ville passe perfekt.»
«På hvilken rolle? Som en hustru…?» svarte hun spottende.
Stian sa ingenting.
«Hva nå?» spurte hun seg selv, selv om alt var tydelig.
«Jeg vet ikke,» mumlet han. «Det ser ut som jeg har blitt vant til dere.»
Etter dette kom hun hjem til leiligheten i Oslo, men verken Stian eller hans eiendeler var der. Hun sukket tungt og ringte Jørn Sæther. Hun trengte igjen advokatens hjelp.
