Kjære dagbok,
I dag kom Maren og kjæresten hennes, Ole, innom foreldrehuset uten å rope på meg. Det er en historie som har begynt for lenge siden, men den får nå sin fulle slutt. Mor min, Ingrid, har lenge kjempet mot en alvorlig sykdom kreft i avansert stadium. Hun har gjennomgått både kjemoterapi og strålebehandling. Etter en kort periode med remisjon vokste håret sakte tilbake, men helsen hennes vaklet fortsatt, og hun ble raskere dårlig igjen.
«Maren, Ole, god kveld, kom inn», sa hun med en blek, tynn stemme, som om hun var en liten jente.
«Kom inn, sett dere ned. Vi har en merkelig forespørsel til dere, så lytt til meg», fortsatte far, Harald, som så litt forvirret ut.
Maren og Ole satte seg på sofaen og ventet spent på hva mor ville si. Ingrid sukket tungt, så på mannen sin, Børge, som sto ved siden av, som om hun søkte støtte.
«Maren, Ole, dere vil nok bli overrasket, men jeg har et veldig uvanlig ønske. Vi ber dere om å adoptere en gutt for oss, så sant», begynte hun. «Vi har ikke mange år igjen, og av andre grunner er dette viktig for oss.»
Et kort øyeblikk av stillhet fulgte.
Da kom datteren min, Synnøve, til orde:
«Mamma, jeg tror du vil bli veldig overrasket. Vi har lenge tenkt på dette, men har vært redde for å si det. Ole og jeg ønsker virkelig en sønn, men vi har allerede to døtre deres barnebarn, Maja og Elise. Det er ingen garanti for at det tredje barnet blir en gutt, men helsen min er ikke lenger den den var. Jeg har en keisersnitt, og legene fraråder flere graviditeter. Så vi har overveid å hente en liten gutt fra barnehjemmet.»
Jeg så på mor, som så forvirret ut.
«Maren, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne», mumlet Ingrid mens hun nervøst strøk håret som nå var i ferd med å gro. «Jeg har fått besøk av min gamle venninne, tante Nadezhda, fra min tidligere jobb. Husker du henne? Hun hadde en stor føflekk over øyet som truet synet hennes, men nå er den borte og hun ser strålende ut. Jeg kjørte til bestemor Åse på bygda, og hun snakket med meg. Så kom Nadezhda og vi dro til Åse, som hjelper folk fra andre byer. Jeg tenkte: hva går jeg glipp av? Så vi dro.»
Maren og Ole lyttet med innsunkne lepper, men forsto ikke helt hvor historien førte.
«Da spurte bestemor Åse meg noe merkelig om jeg hadde en sønn», fortsatte Ingrid. «Da hun fikk vite at jeg har en datter, Maren, og to barnebarn, Maja og Elise, spurte hun videre og hva med meg? Jeg ble overrasket, for ingen utenfor oss visste om at jeg hadde hatt et sentermisbruk. Jeg skulle ha fått en gutt, den første sønnen, til deg, Maren. Men han overlevde ikke», sa hun mens hun nervøst rev i kanten av skjorten.
«Hva skjer videre?», spurte Maren med store øyne.
«Bestemor Åse svarte: adopter en gutt. Jeg ble så rørt at tårene rant, som om jeg var skyldig i at jeg ikke klarte å beholde min første sønn. Nå må jeg gi et annet barn varme og kjærlighet, og gjenopprette den balansen som ble brutt.»
Jeg tenkte på dette og innså at jeg virkelig ønsket det samme. Med Ole har vi mulighet til å gi et barn både varme, kjærlighet og alt han trenger. Ikke for å redde meg selv, men fordi jeg ønsker å redde en liten liv fra foreldreløshet og ensomhet. Forstår du meg?
«Mamma, jeg forstår deg og støtter deg fullt ut», svarte jeg med tårer i øynene. «La oss gjøre dette!»
Vi hadde allerede snakket med ledelsen på barnehjemmet i Bergen, og de inviterte oss til å se barna. Ingrid og Børge ble også med. I lekerommet satt og lekte små barn på tre til fem år på en fargerik teppe.
«Mamma, se på den rødhårede gutten, han ligner på deg når han bygger en pyramide så flittig at han nesten stikker tungen ut», pep Maren lavt og pekte på en liten gutt på gulvet. Ingrid så også, og han likte henne. Plutselig hørte vi en svak stemme fra et hjørne.
En litt eldre gutt med triste øyne suset:
«Tante, kan du ta meg? Jeg lover deg, du vil ikke angre,» hvisket han.
Vi fylte ut papirene raskt, og gutten, som vi kalte Niklas, ble adoptert. Maja og Elise ble stolte av å få en bror. Niklas vant raskt tilliten vår, og kalte både meg og Ole «pappa» og «mamma». Han besøkte ofte bestemor Ingrid og bestefar Børge, siden de bodde i nærheten og skolen var lett å gå til. Han kalte Ingrid «Mamma Iri», av en eller annen grunn, og hun følte en dyp forbindelse, som om han var den sønnen hun aldri fikk beholde.
Legene insisterte på en ny behandlingsrunde for meg, men den hjalp lite; helsen min ble bare verre. Niklas så på meg med store øyne, strøk min korte hårtoppe og spurte:
«Mamma Iri, hvorfor er du syk? Jeg vil at du skal bli frisk!»
«Jeg vet ikke, kjære Niklas. Noen ganger skjer sånn, men jeg lover å prøve så godt jeg kan», svarte jeg, og likte hvordan han kalte meg «Mamma Iri».
Børge snakket med legen, som insisterte på en operasjon.
«Hva er sjansene?», spurte Børge.
«Femtifem», svarte legen uten å pakke det inn. «Vi gjør alt vi kan, og det kan redde henne.»
Den dagen var alle på nervene. Jeg ringte far hyppig; han lovte legen å holde meg oppdatert, og Børge følte seg som på nåler. Han kunne ikke forstå hvor Niklas var, men fant ham til slutt i vårt soverom, ved siden av min kjole. Niklas hadde krøpet seg inn i kappen min, gråt stille og sa:
«Mamma Iri, ikke gå, jeg vil ikke miste deg igjen. Vær med meg for alltid, mamma!»
Telefonen ringte, og både jeg og Niklas skrek av sjokk. Legen, sliten og alvorlig, sa:
«Dette er Dr. Hansen. Operasjonen var vanskelig, men den gikk bra. Din kone har holdt den.»
Han var på en knivsegg, som jeg aldri hadde sett før. Det føltes som om noen fra himmelen hjalp henne i de kritiske øyeblikkene.
«Takk, takk, doktor», sa Børge og omfavnet Niklas.
«Du forsto, alt er bra. Mor er i live! Hvor heldig vi er at du er her, lille gutt. Takk for at du ber om meg, min kjære sønn,» sa jeg, og kjente en dyp lettelse.
**Personlig leksjon:** Jeg har innsett at kjærlighet kan finnes i de mest uventede former, og at det å gi et hjem til et barn i nød gir mening både for dem og for oss som gir. Å åpne hjertet for andre kan redde både deres og vår egen sjel.
