Så du bare vil gå etter den unge jenta! brøt Valdemar ut, ansiktet rødt av raseri.
Hva? ropte han, forvirret.
Dere har rotet inn i Solveigs hode! Tror dere det er usett at hun ikke er noen steddatter for dere?
Peder grep Valdemar i jakken med den ene hånden, og med den andre svingte han armene som om han skulle slå ham.
«Petter!!» skrek den redde stemmen til Solveig, og Peder slapp taket.
Peder hadde giftet seg med Lena da Solveig bare var ti år gammel. Gutten deres, som hadde mistet sin egen far to år tidligere, hadde i begynnelsen sett på den nye faren med skepsis. Men Peder fant etter hvert et felles språk med henne.
Hun kalte ham aldri «pappa», men «Petter» lød så kjærlig og hjemlig at ingen tvilte på at de var nære. Det var nettopp takket være Solveig at familien holdt sammen da, seks år etter bryllupet, en kveld på firmafesten, Petter falt for kollegaen Ingrid.
Han hadde drukket for mye, mistet kontrollen i festlighetene, og husket knapt hva som skjedde. Lena fikk vite det fra en kollega.
«Det er jo en skikkelig katastrofe», mumlet hun i telefonen, mens Peder forsøkte å be om tilgivelse.
Lena ville ikke høre på ham og truet med å søke om skilsmisse.
Mens Solveig gikk på skole, merket den godhjertede, følsomme jenta at noe var galt hjemme, og hun ble dypt opprørt.
«Bare for Solveig tilgir jeg deg», sa Lena gjennom tennene, «men dette er første og siste gang. Neste gang blir det skilsmisse.»
Peder forbannet seg selv hundre ganger, prøvde å sove bort skyldfølelsen ved å bruke enda mer tid med familien. Etter hvert begynte Solveigs øyne igjen å glitre av glede.
Da Solveig ble åttetten, førte hun med seg kjæresten sin, Valdemar, hjem for å bli kjent med foreldrene.
Peder likte ikke Valdemar fra første øyekast: han var tynn, litt krum, arrogant og hadde en smugende smil som gjorde ham ubehagelig. Men for Solveigs skyld, som så på ham med forelskede øyne, holdt Peder igjen seg.
«Solveig, er du sikker på at dette er den rette for deg?» spurte han lavt etter at brudgommen hadde gått ut av leiligheten.
«Hva, likte du ham ikke, Petter?» protesterte Solveig. «Du kjenner ham jo ikke. Valdemar er en god fyr.»
Peder sukket tungt, men tvang frem et smil.
«Vi får se. Du kan vel ikke velge feil?»
Valdemar følte tydelig at stemningen fra stedbarnet var kald. Han unngikk å komme i kontakt med Peder så langt det gikk, men var høflig, selv om det føltes vanskelig.
Etter hvert ble Peder trukket inn i en ny krise: Lena anklaget ham for å ha vært utro med Ingrid igjen.
«Hva, likte du henne så mye at du ikke klarte å holde deg?» ropte Lena. «Gå til henne! Hvorfor plager du meg?»
«Lena, hva tenker du?» svarte Peder forvirret. Etter den første affæren hadde han ingen tanker om å sverge igjen. «Hvor får du dette fra?»
«Det er folk som er snille og forteller!» svarte hun kort.
Peder nølte ikke med å ringe Ingrid på høy telefon.
«Petter», begynte hun, «er du full eller hva? Jeg ble gift for et halvt år siden, og jeg venter barn med mannen min.»
«Du gikk ut på jobb, ja?», spøkte Ingrid.
«Beklager», mumlet Peder. «Det var en feil.»
Lena så forarget på ham, men snudde seg og forlot rommet. Hun nektet å snakke med ham i noen dager, men så etter hvert ut til å ha lagt seg ned igjen.
Solveig måtte forklare den merkelige krangelen til foreldrene sine, selv om hun var opptatt med forholdet til Valdemar.
Senere ble Peder påkjørt av en bil. Han hadde blitt dyttet inn på veien, og en liten personbil traff ham i beina. Heldigvis var farten lav, så han endte bare med en forstuet ankel og lett hodeskakk.
Han krøp rundt i leiligheten med smerter, mens Solveig ivrig hjalp ham med mat, spill, bøker og samtaler om ingenting.
«Hva driver du med ham?» hørte Peder ved et uhell Solveig og Valdemars samtale i gangen.
«Han er en voksen mann, la ham være»
«Valdemar!», hvisket Solveig i en høy stemme, «Petter er som en far for meg! Jeg elsker ham, uansett hva folk sier!»
Valdemar mumlet noe i forsvaret, men Peder smilte: de hadde oppdratt en god jente.
To måneder senere fikk Peder en ny trøbbel. En kunde, som hadde hyret hans team fra Trondheim til å sette opp spenningsløfter i leiligheten hans, anklaget ham for slurv.
«Leif Halvorsen sier at taket i ett rom henger, hjørnene er skeive. Og så…», stanset sjefen og senket stemmen, «han har fortalt meg at dere har presset ham for ekstra penger. Så blir du nødt til å gjøre alt på nytt, ellers truer han med å gå til retten.»
Peder brøt sammen av raseri.
«Hva slags løgn er dette?! Vi leverte perfekt arbeid og krevde ingen ekstra kroner!»
Leif Halvorsen var en kresen, pedantisk klient. Etter mange klager virket han plutselig svært misfornøyd.
«Kjør til ham og få klarhet!», befalte sjefen. «Ellers får hele gjengen en knall på gata med bøter.»
Peder klarte ikke å nå kunden den dagen, og kom hjem med et tungt hode.
«Petter, ikke bekymre deg!» kastet Solveig seg om halsen på ham. «Kanskje han bare har misforstått. Skal jeg bli med deg?»
«Det trengte du ikke å gjøre, jeg har nok jobb», sukket Lena.
Da Leif Halvorsen møtte Peder, så han overrasket ut.
«Hva vil dere? Vi løser dette i retten! Jeg skal få dere sparket!»
«Kan du vise oss hva vi har gjort feil? Vi retter opp», prøvde Peder å holde roen.
«Det er ingenting å se på!», brølte Leif, «dere er amatørene, ikke verdt å snakke med!»
Tålmodigheten brøt sammen. Peder skjøv Leif til side, mumlet en unnskyldning, og gikk inn i leiligheten mens Leif fortsatte å skrike.
Alt var i orden med taket. Peder så Leif dypt i øynene.
«Dere krevde penger, ikke sant?»
Leif prøvde å protestere, men da Peder tok noen skritt frem, snublet han og traff vegghjørnet, og ropte om politiet.
«Stille!», sa Peder rolig, mens han så den skrekende mannen rett i ansiktet. «Fortell meg, fant du dette selv eller ble du tipset?»
Leif svelget hardt og begynte å snakke. Han hevdet at en ung mann ved navn Valdemar hadde gitt ham idéen om å klage på håndverkerne for å få erstatning.
«Valdemar har gjort dette før, og alt har gått hans vei. Hvorfor skulle ikke han gjøre det igjen?»
Han innrømmet at han hadde betalt en liten sum til noen for å anmelde Peder.
Peder viste ham et familiebilde på telefonen, hvor også den kommende svigersønnen var med.
«Dette er ham?»
«Ja, ja», nikket Leif med et slemt smil, «så dere kjenner hverandre?»
Valdemar stod utenfor, ventet på Solveig på gaten. Da han så den eldre mannen, ble han skremt og snudde seg bort.
«Hva er greia?», spurte Peder kort.
«Ingen skal plage den unge jenta!» ropte Valdemar plutselig.
«Hva?»
«Dere har rotet inn i Solveigs liv! Tror dere dere kan late som om hun ikke er deres steddatter?»
Peder grep Valdemar i frakken, og med den andre hånden var han klar til å slå.
«Petter!!!», ropte Solveig panisk, og Peder slapp taket.
«Du så rett på meg!» brøt Valdemar ut, trakk seg raskt unna.
«Du skylder meg også en historie om den påståtte utroskapen!» ropte han.
«Skulle du ha dyttet meg under bilen?»
«Nei, nei, nei!» protesterte Valdemar, armene opp i en forsvarsstilling.
«…!» kastet Peder avskyfullt. «Jeg vil ikke engang be deg om å berøre meg.»
Solveig, som hadde hørt alt, kastet seg bort fra Valdemar og bestemte seg for å fokusere på studiene. Foreldrene støttet henne i alt.
