Regnet faller med jevn, kraftig rytme, som om himmelen vil skylle hver eneste krok av Oslo. Asfalten skinner under gatelyktene, og små elver av vann strømmer gjennom takrennen og ned i avløpssystemet, med løv, sigarettstumper og støvet fra tidligere dager i sitt følge. Inni bilen min holder varmesystemet støtt på gang, omslutter meg i en behagelig varme. Den myke musikken fra radioen virker som en boble som holder stormen utenfor.
Det er en helt vanlig onsdag ettermiddag, og jeg er på vei hjem fra kontoret etter et møte som gikk bedre enn forventet. På passasjersetet ligger en mappe full av papirer, og i hodet mitt svirrer en liste med gjøremål. Alt dette stopper brått når jeg i hjørnet av KarlJohans gate ser en liten, sammenkrøpet skikkelse stå under regnet.
Jenta ser ikke eldre enn åtte år. Mørkt hår er klissete mot ansiktet av vannet, og den tynne jakken hun har på seg er så lett at den nesten virker som papir. I hendene holder hun en bukett med visne blomster, innpakket i et krøllete plastfolie. De små stoffskoa er gjennomvåte.
Jeg senker farten og, uten å tenke lenge, parkerer ved siden av fortauet. Jeg står og ser på henne i noen sekunder. Jeg kunne lett ha kjørt videre, som så mange gjør, men måten hun klemmer blomstene mot brystet på, som om de var hennes eneste skatt, får meg til å stoppe.
Jeg slår av motoren og åpner døren. Den kalde vinden treffer meg med én gang, sammen med den uavbrutte trommingen fra regnet. Jeg nærmer meg.
Unnskyld, frøken! roper hun over stormenVil du ha blomster til din kone? De er veldig fine jeg selger dem billig.
Stemmen hennes er svak, men hun prøver likevel å høres munter ut.
Jeg tar av meg den tykke vinterjakken og legger den over skuldrene hennes. Den er stor for den lille kroppen, men den dekker henne nok.
Her,sier jeg og gir henne også paraplyen minDu blir syk om du fortsetter sånn.
Hun ser på meg som om jeg har gitt henne en diamant.
Nei, sir mamma sier jeg ikke skal ta imot ting fra fremmede.
Mamma har rett,svarer jegmen dette er ikke en gave. Det er et lån mens du jobber.
Hun nøler, men tar til slutt imot paraplyen.
Hvor mange blomster har du?spør jeg.
Tjue buketter, sir. Hver for ti tusen kroner men jeg kan gi deg dem for åtte tusen fordi regnet har gjort dem litt slitte.
Jeg tar frem lommeboken og strekker frem seksten tusen kroner.
Jeg tar alle.
Hun åpner munnen som om hun vil si noe, men ingen ord kommer frem.
Alle? Men hva skal du gjøre med så mange blomster?spør jeg.
Jeg skal dele dem,svarer jegmed folk som går forbi her. Da får alle en litt vakrere dag.
Et forsiktig smil breder seg over ansiktet hennes.
Mamma vil ikke tro det.
Hvor er mamma?spør jeg.
Hjemme hun passer på lillebroren min. Han er syk. Derfor gikk jeg ut i dag, så hun ikke blir våt.
En knute strammer i magen.
Ta jakken og paraplyen. Og løp hjem nå. Mamma må være bekymret.
Hun klemmer pengene mot brystet, tar noen skritt, og før hun når neste hjørne roper hun:
Takk, sir! Må Gud velsigne deg!
Jeg ser henne forsvinne, nå beskyttet av den røde paraplyen min. Jeg går tilbake til den våte bilen, men med en merkelig følelse: en blanding av tristhet, ømhet og en liten gnist av håp.
Jeg slår på varmen igjen. Lukten av blomstene fyller kupéen, og mens jeg begynner å dele dem ut til ukjente på gaten, kjenner jeg at noe i meg har endret seg, selv om jeg ennå ikke helt forstår hva.
