Jeg husker den gangen, for mange år siden, da livet mitt var en evig kamp mellom meg og min egen søster Synnøve Berg en ekte motefreak, tynn som en rispiker, alltid med de nyeste trendene på kroppen. Jeg selv var den vanlige jenta, litt rundere, med en rynke som hadde begynt å vise seg. Sånn er livet, sier man, og man må bare leve med det.
Hver eneste møte med Synnøve ble for meg til en liten tortur. Hun gjorde det nok ikke av ond vilje, men av det hun kalte «beste intensjon». Hun kom bort til meg, kastet et røntgenblikk over meg og begynte så:
Klara, ser du ikke at den kjolen er altfor gammel for deg? Den er som en bestemorkjole.
Klara, du trenger en ny frisyre; den får deg til å se fem år eldre ut.
Oi, for en leppestift! Den fargen har ingen i Norge brukt på ti år!
Alt dette ble sagt med et søtt, medfølende smil, som om hun ønsket meg vel. Men etter hver av hennes komplimenter ble humøret mitt lavere enn gulvet, og jeg ville ikke se meg i speilet i en hel uke.
Hvor ille var det? Det var som om den siste dråpen gikk over min egen stolthet, og den kom fra mammajubileet.
Jeg hadde brukt dager på å forberede meg til den store dagen. Jeg kjøpte en ny, vakker kjole, fikk håret satt og sminket meg som en dronning. Jeg følte meg som en prinsesse, ærlig talt.
Vi samlet alle i en koselig restaurant i Oslo. Gjestene, slektningene, alle kledde seg fint og var i høyt humør. Så kom Synnøve bort til meg, så meg fra topp til tå, og ropte så høyt at hele rommet fikk høre:
Klara, hva er dette for kjole? Det er både latterlig og en synd Som tante Helga fra bygda. Hadde du spurt meg, kunne jeg ha funnet noe anstendig til deg.
I det øyeblikket følte jeg at jorden forsvant under føttene mine. Hun hadde nettopp spyttet i ansiktet på meg foran alle. Hvor kunne feiringsstemningen finne veien videre etter sånt?
Da slo noe i meg. Jeg tenkte: nok er det med å tie stille! Nå var det min tur. Jeg hadde nemlig forberedt meg grundig til dette jubileet
Jeg bestemte meg for å unngå en dramatisk krangel. I stedet tok jeg et dypt åndedrag, smilte med mitt aller mest sjarmerende smil og avbrøt henne midt i setningen:
Synnøve! ropte jeg livlig og med glød. Tusen takk! Jeg setter virkelig pris på din omsorg. Du er jo en sann ekspert på å påpeke andres mangler!
Synnøve lyste opp, som om jeg hadde rost henne. Naïvetten hennes var påtakelig.
Siden du er så kunnskapsrik på alt, fortsatte jeg mens jeg løftet en liten pakke fra stolen, en gave jeg hadde gjort klar på forhånd her er en liten overraskelse til deg!
Alle gjestene vendte nysgjerrige blikk mot oss. Jeg overrekker henne en vakker, båndinnpakket eske. Hun åpnet den med forventning, sikkert i tankene om en ny parfyme eller sminke.
Inni var et pent innrammet sertifikat på tykt papir: en individuell konsultasjon hos den anerkjente psykologen Dr. Erik Lund, med temaet «Hvordan styrke selvfølelsen uten å tråkke på andre». Jeg leste høyt opp så alle, både i spisesalen, på kjøkkenet og til og med sjåføren i bussen som passerte restauranten, kunne høre det. Så fikk jeg virkelig gjort inntrykk!
Her, søster! sa jeg da hun løftet blikket mot meg med overraskelse. Jeg tror dette vil komme deg til nytte. Det vil hjelpe deg å bli virkelig trygg på deg selv i stedet for å heve deg på min bekostning. Som vi sier: rett i blinken!
Først så hun forvirring, så forståelse, og til slutt fyltes kinnene av en dyp, rød rosé som knapt kunne beskrives. Stillheten senket seg i salen, før en av onklene brølte av latter. Så fulgte de andre, og alle de giftige bemerkningene hun pleide å kaste, fløy ut i lyset! Hun hadde prøvd å ydmyke meg, men endte opp med å gjøre seg selv til latterens mål.
Øyeblikket var over. Synnøve mumlet noe, greide tak i vesken sin og stormet ut av lokalet.
For å svare på det du sikkert tenker ja, vi ble venner igjen. Vi er tross alt søstre.
Siden den dagen har Synnøve aldri igjen tråkket på min fremtoning med et ord. Når vi møtes, snakker vi bare om været, og vet du hva? Det er faktisk ganske hyggelig.
Det er historien min. Takk for at du lyttet til slutten! Hvis du likte den, trykk gjerne på like; det betyr mye for meg. Del gjerne din egen historie i kommentarfeltet, og send den videre til en venn det er alltid godt å dele.
