Du skiller bare mellom dill og persille på butikketikettene! Og bær har du jo bare sett i syltetøy! brummet den fornærmede naboen, Berit.
Knut og Ragnhild dro til hytta si på fjellet. De kjøpte hytta til høsten, og nå hadde de bestemt seg for å sette alt i orden. Huset var fint, selv om vinteren kan være kald, men med tomten og resten av området var det mange oppgaver å ta tak i.
Den gamle hagen måtte få et skikkelig ansiktsløft. De hadde allerede bestilt en ny badstue den skulle leveres og bli satt opp om en uke, så de trengte bare å finne et egnet sted. Samtidig skulle de ha en liten skyvedør for tøyvask, et vedhus og en lystig pergola ved verandan. Barna hadde lovet å komme, og de skulle hjelpe til med alt.
Det er så stille her, vi kan bo her hele året. Vi er jo pensjonister nå.
Jeg har sett på kjelleren i huset, da må vi bare skifte døren.
Jeg har gått rundt på bakveranda. Husker du at vi snakket om pergolaen? Den har egentlig ingen nytte. På verandaen har vi et stort rundt bord og gamle stoler.
Bare må pusses opp, så holder de i hundre år til. Og så kan vi nyte utsikten over hagen mens vi drikker te. Her må døren også byttes det føles som om noen har vært inne i huset i vinteren for ikke så lenge siden.
Ja, døren er førsteprioritet. Alt vi skal gjøre, gjør vi i bakgården. Så blir det ikke så synlig fra gaten, men likevel så pent. Foran hytta skal det bli en liten eng med blomster.
Blomstene er allerede her, flerårige busker, men vi må finne ut hvor de skal stå. Kanskje vi må flytte noen, men den sommeren lar vi dem bli som de er.
Om en uke kom badstuen, og barna ankom. Så startet oppussingen på tomten. Naboen Berit kom på besøk for å hilse, og barnebarna hennes løp rundt hytta hele tiden.
Har dere barnebarn?
Ja, de kommer snart på besøk.
Hvorfor bygger dere så stor gjerde? Vi har jo klart oss uten gjerder i nabolaget.
Uten gjerde? Hva var det da som stod her før? Vi har nettopp revet det ned. Det var et gjerde, men det hadde falt sammen. Dere brydde dere ikke, men for oss er orden viktig. Og slapp av, vi har ikke tatt noen ekstra meter fra dere. Gjerdet ligger nøyaktig på tomtegrensen.
Skal det ikke være en port? Vi har alltid hatt en åpning her.
Mener du mellom oss? Nei, det er ikke planlagt. Inngangen er kun fra gaten.
Hvordan skal barna våre løpe rundt, dine eller våre? Jeg ser at dere har hogd ned epletrærne, men barna elsket å krype i dem.
Vi hogde dem ikke, vi beskåret og renset dem, og plantet nye. La barna krype i deres egne epletrær.
Alt er nytt hos dere. Hvorfor planter dere busker langs vårt gjerde?
Buskene er bare for pynt!
Berit gikk, men kom tilbake med flere spørsmål. Barnebarna hennes fortsatte å løpe på Knut og Ragnhilds tomt, helt til de fikk satt opp den nye porten.
Dere har slått dere godt til rette her, sa Berit igjen. Skal dere bo her om vinteren?
Tiden vil vise.
Hvorfor låste dere porten? Barna pleide å spille ball rett utenfor hytta, så det var lett og trygt. På veien er det biler, men her er det trygt.
Jeg har alt fullt av grønnsaksbed, ikke som dere. Du skiller bare mellom dill og persille på etikettene i butikken. Du har jo bare sett bær i syltetøy. Du burde bli venn med meg.
Porten er låst for fremmede øyne, og sånn at barnebarnas nysgjerrighet ikke blir for stor. For to dager siden slapp de fra seg noen av hønene våre, og vi har ikke funnet dem ennå.
Har dere høner også? Så har dere tenkt å bo her for godt og lenge?
Vi bor allerede her.
På slutten av august feiret de Olavs 70-årsdag. Barna og barnebarna kom, hele familien samlet seg. Mennene stekte kjøtt på grillen, kvinnene lagde salater og de dekket bordet på verandaen.
Så er vi her. Vi kom for å hilse som gode naboer, sånn skal det være. Vi har alltid gjort så, uten invitasjon. Vi er jo naboer. Barna vet alt fra morgenstunden.
Dere gjør dere klare, gjestene er kommet, så er det fest. Vi sitter sammen, barna har det morsommere sammen, og endelig er det på tide at vi blir venner.
Så dere har egentlig ikke invitert oss? Vi har bare familie som samles, bare familiefeiring. Forholdet vårt er nabotilnabo, ikke familie.
Kanskje det blir slik en dag. Barna vokser opp, kanskje blir vi slægtninger, svarte Berit med et smil.
Uansett hva hun sa, fortsatte hun å endre på ting og kom aldri helt inn. Barnebarna hennes klatret overalt ristet i eple- og pæretrærne, klatret opp på taket til badstuen (heldigvis falt de ikke). Så ble de tiltrukket av steinene som lå rundt hytta, og noen begynte å kaste dem i den oppblåsbare bassengkanten. Det ble ikke oppdaget med en gang. Barna løp i glede da vannet sprutet ut av bassenget.
Tenk, høsten er snart, og bassenget må ryddes, sa Berit. Barna hadde det gøy.
Nå er det på tide å gå hjem!
Vi har ennå ikke spist, barna er sultne. La oss gå til bordet!
Feiringen ble litt rotete, men en ny fest lå i vente. En uke senere kom barna igjen, og de feiret Knut og Ragnhilds 35års bryllupsdag 35 år sammen.
Noen hadde tenkt på å låse porten med en gang, men som det viste seg, var det den yngste, deres sju år gamle barnebarn, som hadde gjort det. Man hørte noen banke på porten, men familien lot som ingenting skjedde. Lukten av grill og frisk luft fylte luften, og det ble kjølig.
Når skal dere komme inn i byen?
Vi får se. Høsten er her, vi nyter, så får vi se. Vi må jo plukke epler. Avlingen er fantastisk i år. Vi trives her, bortsett fra Berit, men hun er ikke et hinder. Vi har lært oss å klare oss uten henne.
Alle lo sammen. Gjestene dro hjem, mens Knut og Ragnhild ble igjen på hytta. De så frem mot høsten, så vinteren De skulle prøve. Og om det ikke gikk, kunne de alltid flytte tilbake til leiligheten i Oslo.
Berit dro også. Det viste seg at hun måtte hente barnebarna til skolen. Datteren slet med leksene, så bestemte hun seg for å hjelpe til. Knut og Ragnhild sukkende lette lettet etter en slutt på de kranglete naboene. «Gud gi oss sånne tøffe naboer» tenkte de.
Hva synes du om dette? Del gjerne tankene i kommentarfeltet, og gi en tommel opp hvis du likte historien!
