«Sju juli! Dette kan ikke være sant! Så tilfeldig. Men også navnet Anders. Etternavn og fars navn er andre. Sånn som om fosterforeldre kan endre både etternavn og fars navn. Kanskje også fornavnet» Hun stirret lenge på portrettet av mannen, som om hun håpet å se noe gjenkjennelig.
I personalavdelingen i kommunestyret signerte en saksbehandler papirene for en ny medarbeider. Så ringte hun:
Inga Andersdatter, kom inn på kontoret! Her er den nye renholderen.
Et kort øyeblikk senere gikk den unge kvinnen inn i kontoret, og den erfarne damen i midten av femtiårene spurte straks:
Er du den nye renholderen?
Ja, det er jeg!
Jeg er daglig leder, heter jeg Inga Andersdatter, presenterte hun seg. Og du?
Synnøve, hun korrigerte seg selv med et lite smil. Synnøve Olsen.
Kom, så viser jeg deg arbeidsplassen, de gikk ut av kontoret mens de fortsatte samtalen. Du får hele tredje etasje
***
Synnøve var glad for den nye stillingen. Med et bredt smil gikk hun rundt og inspiserte kontorlandskapet:
«To år igjen til pensjon. Men jeg kan jo jobbe etter pensjon også. Lønnen er åtte tusen kroner, og av og til får jeg en bonus. Med Einar kan vi leve anstendig. Barna er voksne og har flyttet hjemmefra. Åh, jeg husker ikke engang hva ordføreren heter! Det ville vært pinlig å spørre! Snart er lunsj. På første etasje henger bilder av alle ordførerne. Hvorfor har jeg ikke sett dem før?»
***
På vei tilbake fra kantinen gikk hun forbi en informasjonsvegg og leste lederen av kommunen: «Anders Børresen, født syv juli 1983».
Åh, han er jo så ung. Ikke engang før 40, tenkte Synnøve, og plutselig husket hun: Anders? 1983.
Hun vendte seg om og leste fødselsdatoen på nytt:
«Sju juli! Dette kan ikke være sant! Så tilfeldig. Men også navnet Anders. Etternavn og fars navn er andre. Sånn som om fosterforeldre kan endre både etternavn og fars navn. Kanskje også fornavnet»
Hun stirret lenge på portrettet, som om hun håpet å finne et familiebånd.
***
Den nye jobben falt inn over henne, og fremmede tanker ble skyet til side.
Hjemme den kvelden snakket hun lenge med mannen. Så gikk han til rommet sitt for å se på fotball, og Synnøve til sitt. Leiligheten deres var en romslig tresoveromslignende enhet. Barna var flyttet, så stille. Mannen sov av og til sammen med Synnøve, men stadig sjeldnere.
Nå lå hun i sengen sin og tenkte på ungdomsårene. På et eller annet tidspunkt hadde hun en sønn, også kalt Anders. Hun var da nitten år gammel. Ingen penger, ingen jobb. Hun bodde i en hybel fra yrkeshøyskole, ikke egnet for en liten baby. Hun klarte kun å beholde ham i et halvt år før hun leverte ham til barnehjemmet.
Tre år senere giftet hun seg med Einar. Hverken hun eller han spurte hverandre om fortiden. Snart fikk de to døtre. Den ene begynte på universitetet i Tromsø og giftet seg der; hun har nå barnebarn på skolealder. Den andre giftet seg og flyttet til Bergen.
Synnøve fikk aldri en fast stilling. I tjue år har hun vært daglig leder på en av fabrikkens avdelinger. Fabrikken gikk konkurs nylig, og alle ble sagt opp. Da fikk venninnens datter et tilbud om å bli renholder i rådhuset. Synnøve takket ja.
Nå er ordfører Anders Børresen født i 1983. Synnøve klager ikke på livet sitt, men minnene om sønnen dukker opp nå og da, også i drømmene. Hun vil bare være sikker på at det virkelig er hennes sønn, og at han har det bra.
***
Noen dager senere var Synnøve på vakt på etasjen sin. Da hørtes stemmer, og hun så Anders Børresen prate med noen kolleger på stedet. Han nikket til henne og gikk forbi, fortsatt i en samtale.
Da dukket en ung mann i tankene hennes Vitali, gutten hun var forelsket i for førti år siden. Da var han pen og livlig, og hun likte å forestille seg ham som en seriøs, forretningsmessig type. Nå, da hun så Anders Børresen, forsto hun at det var akkurat den versjonen hun ønsket av Vitali.
Vitali hadde forlatt henne da hun var gravid, og sagt at han skulle jobbe i utlandet. Først ventet hun, så ga hun opp han hadde bare rømt.
«Kan Anders Børresen være min sønn?»
Hvis hun ikke hadde levert ham til barnehjemmet, hadde han kanskje ikke blitt den han er i dag. Men døtrene hennes har klart seg bra: den eldste er gift, har en stor leilighet og bil; den yngste har også alt på stell. Så har hun ingen sønn lenger.
Hva om hun da hadde giftet seg med Einar? Livet ville ha vært helt annet for både henne, mannen og Anders. Kanskje Anders Børresen ikke er hennes sønn i det hele tatt. Hvor mange merkelige tilfeldigheter finnes det egentlig?
Det er vel like greit. Han har foreldre, selv om han bare var et halvt år gammel da han ble tatt inn. Kanskje de aldri har fortalt ham at han ikke er deres biologiske sønn. Hans barndom har i det hele tatt vært ganske lykkelig. Det er ikke ofte en helt vanlig fyr som ender opp som ordfører.
***
Etter lunsj kom den unge kollegaen hennes, Kari:
Hei, bestemor Synnøve!
Hei!
På fredag feirer vi bursdagen til Lise. Hun jobber på sjette etasje og blir 45. Kommer du?
Så klart! svarte Synnøve med et smil.
Da gir du to hundre kroner. Og kanskje en kreativ salat eller noe sånt.
Greit, Synnøve tok lomma frem og ga fra seg to hundre kroner.
Vi feirer alles jubileum, husk det.
Kari, du kan bare kalle meg Synnøve. Vi er kolleger, etter alt.
Selvfølgelig, Synnøve!
***
På fredag samlet de seg etter jobb på sjuende etasje. Et tomt kontor ble satt opp med bord og servering. Alle stilte opp med sine skåler, tok en slurk av den røde vinen etter hver skål, og så begynte de å holde taler som i enhver norsk kontorfeiring.
Plutselig ble døren åpnet, og inn kom Anders Børresen. Han smilte og rakte frem en liten gave:
Lise Oskarsson, gratulerer med dagen! sa han.
Tusen takk, Anders Børresen! tårer trillet nedover Lises kinn.
Anders Børresen, bli med oss! foreslo daglig lederen.
Bare et kort øyeblikk, svarte han og satte seg ved siden av Synnøve.
Hun la straks salaten og skiver av spekeskinke på et rent fat, fylte glassene med rødvin, og mannen holdt en kort toast. Synnøve så på ham, og alt i henne dirret. Nå var hun sikker dette var virkelig sønnen hennes.
Anders satt i omtrent tjue minutter, takket og dro.
For en karakter! utbrøt Katja, den lengst ansatte i rådhuset, som alltid visste alt om alle. Selv den tidligere ordføreren har ikke tenkt på å sitte med oss.
Har Anders Børresen vært her lenge? spurte Synnøve.
Ett år. Husker du at vi valgte ham forrige år?
Synnøve husket ikke. Mannen hadde alltid tatt avgjørelsene.
Du vet vel at hans foreldre er velstående, men at de ikke er hans biologiske foreldre, ikke sant? fortsatte Katja. Det ble avslørt for to år siden da han forberedte seg til valg. Han selv visste ingenting, og han reagerte ikke engang.
Hvor kom du på dette, Katja? spurte Synnøve.
Det var da den tidligere ordførerens nestleder, Olga Pedersen, samlet all informasjon om Anders. Hun ville holde ham på stillingen. Men folk fra den gamle lederen ble ikke valgt.
Vet han egentlig hvem hans foreldre er? spurte Synnøve.
Trolig ikke. Han elsker dem som oppdro ham. Vår ordfører er en rettferdig mann i alle relasjoner.
Synnøve Olsen så på døren til kontoret der Anders satt. En blanding av glede og sorg fylte henne. Glede for at sønnen hennes hadde det bra, sorg fordi hun aldri kan omfavne ham. Hun smilte for seg selv og tenkte:
«Jeg vil ikke plage deg, gutten. Jeg er alltid i nærheten, på avstand.»
***
Slik endte dagen i rådhuset i Oslo. Synnøve fortsatte arbeidet som renholder, men med et lite ekstra glimt i øyet hver gang hun så ordfører Anders Børresen gå forbi. Hun hadde kanskje aldri fått svaret på alle gåtene, men hun hadde i det minste fått en anekdote som fikk henne til å le og kanskje også en liten ro i hjertet.
