Hvem er du?!
Synnøve står i dørkarmen til sin leilighet og kan ikke tro egne øyne.
Foran henne står en ukjent kvinne på tretti år med en liten hestehale, og bak henne står to barn en gutt og en jente som ser den uventede gjesten med nysgjerrighet.
I gangen ligger andres tøffler, på klesstativet henger fremmede jakker, og fra kjøkkenet dufter det av fiskesuppe.
Og du er sier kvinnen og rynker nesen mens hun instinktivt holder den yngste barnet tett inntil seg. Vi bor her. Einar lot oss komme. Han sa at vertinnen ikke hadde noe imot det.
Dette er MIN leilighet! Synnøves stemme skjelver av raseri. Jeg har aldri gitt dere lov til å bo her!
Kvinnen blunker forvirret, ser på de spredte lekene på gulvet, på kjøkkenet der barneklær henger til tørk, som om hun leter etter bevis på sin rett til å bo her.
Men Einar sa Vi er i familie Han sa at du ikke hadde noe imot det At du er god og forståelsesfull
Synnøve kjenner en uforklarlig frustrasjon, som om en bøtte iskaldt vann blir helt over henne.
Hun lukker sakte døren og lener seg mot den med ryggen, prøver å samle tankene. Hjemmet, plassen, livet hennes og nå er hun en fremmed i sitt eget hjem
… Ett år siden var alt annerledes. Synnøve nyter en ferie ved sjøen etter å ha fullført et krevende prosjekt med å renovere en historisk bygning i sentrum av Oslo.
I fireogtretti år har hun vært en suksessrik arkitekt, vant til å stole på seg selv.
Karrieren fyller mesteparten av livet hennes, og hun klager ikke jobben gir både glede og en stabil god inntekt.
Hun møtte Einar ved bryggekanten en varm augustkveld. Han er en sjarmerende mann, litt eldre, med et varmt smil og oppmerksomme brune øyne.
Skilt i tre år, far til to barn gutten Mats på ti og datteren Liv på sju han jobber som byggmester i et stort entreprenørselskap.
Einar jakter henne på gammeldags måte blomster hver dag, restauranter med utsikt over havet, lange gåturer langs bryggen under stjernene.
Du er spesiell, sier han mens han ømt kysser hånden hennes. Smart, selvstendig, vakker. Jeg har ikke sett en så helhetlig kvinne på lenge. Du vet hva du vil ha i livet.
Synnøve smelter av hans ord og oppmerksomhet. Etter flere mislykkede forhold med menn som enten ble redde for hennes suksess eller prøvde å konkurrere med henne, virker Einar som en gave fra skjebnen.
Han respekterer arbeidet hennes, stiller nysgjerrige spørsmål om prosjektene, støtter henne i vanskelige øyeblikk når kundene krever det umulige.
Jeg liker at du er sterk, sier han. Men likevel kvinnelig, myk og følsom.
Ferien tar slutt, men forholdet fortsetter. Einar kommer til henne i Oslo, hun til ham i Bergen. Videosamtaler, meldinger, planer for fremtiden.
Åtte måneder senere kommer han med et frieri på samme sted de møttes.
Bryllupet er enkelt, men varmt. Synnøve flytter til Bergen, til mannen, får jobb i et lokalt arkitektkontor, og leiligheten i Oslo blir stående tom.
Nå er vi én familie, sier han mens han klemmer henne hardt. Mine barn er dine barn, mine problemer er dine problemer. Vi klarer alt sammen.
I begynnelsen er Synnøve lykkelig. Hun nyter følelsen av en ekte familie, varmen fra hjemmet, barnas stemmer i huset.
Hun hjelper gjerne Einar med barna, kjøper gaver, betaler for fritidsaktiviteter, kjører dem til leger.
Men gradvis begynner ting å endre seg.
Først er det småting Einar tar penger fra kortet hennes uten å spørre. «Glemte å spørre, beklager», sier han når hun ser trekkingen.
Deretter ber han stadig oftere om hjelp med barnebidrag til sin ekskone.
Du skjønner, sierSynnøve lukker døren bak seg for godt, tar med seg kun minnene og går mot en ny, selvstendig fremtid.
