PØLSE- TYVEN
Jeg kunne ikke unngå å legge merke til den katten. Rett og slett fordi han pleide å stjele inne i min lille dagligvarebutikk. Og han gjorde det på en så finurlig måte at det var helt umulig å bli sint. Tvert imot.
Faktisk gledet jeg meg til å bevitne hele ritualet. Jeg filmet alltid denne sjarmerende seansen på mobilen, og hver kveld viste jeg det til kona, så vi kunne le sammen i godlynt latter. Sånn var det.
Katten satt lenge ved åpen dør, lot som han bare tok en pause der ingenting mer. Han kikket seg forsiktig omkring for å forsikre seg om at kysten var klar. Selv pleide jeg å gjemme meg bak det store kjøleskapet, der jeg fikk god oversikt over hele scenen.
Så listet katten seg inn og gikk rett mot pølsedisken. Da det var klart, akselererte han, nappet til seg en grillpølse eller medister, og stakk av så fort hans firbente bein kunne bære ham, men
Sulten tok aldri katten langt; bare noen meter fra butikken stoppet han for å nyte sitt bytte.
Jeg gikk alltid ut, men holdt respektfull avstand, og ropte:
Smaker det godt?
Katten løftet hodet, mjauet bekreftende,
Så bra da, svarte jeg.
Bare kom igjen!
Kanskje du undrer deg. Pølser, rett på disken, utenfor kjøleskapet, og ikke engang særlig synlig i butikkenog i tillegg lå det alltid noen skiver, noen medisterpølser, og noen grillpølser i løs vekt for seg selv. Men forklaringen er enkel.
Hjertet mitt var for bløtt til å la være.
Katten kom til butikken min første gang, tynn og pjuskete, helt synlig underernært. Han nektet konsekvent å ta imot mat fra hånden min eller å nærme seg folk. Da måtte jeg bli oppfinnsom.
Først la jeg pølser helt inntil utgangen, så Skipper for det var navnet han fikk kunne “rane til seg” maten han trengte, liksom på ærlig vis.
Og det virket. Med tiden flyttet jeg pølsebitene lenger og lenger innover. Etter hvert ble det på nederste hylle mot gulvet, et matpunkt innerst i butikken.
Skipper kunne for lengst bare valse inn og hente seg det han ville. Men, damer og herrer halve gleden lå i selve handlingen. Tyvegods smaker alltid best.
Etter hvert satte jeg også ut en vannskål til ham, ei solid matskål med beste tørrføret, samt en boks med sand til kattetoalett. Ikke langt borte sto det ei liten hundehytte med et varmt pledd inne.
Skipper stolte fortsatt ikke helt på folk, men han likte å prate.
Jeg tok nesten alltid en prat med ham etter hans tyveri. Katten svarte mellom tyggene, alltid med blikk og mjau.
Det var bare én bekymring som hadde begynt å plage meg i det siste.
For Skipper hadde blitt betydelig rundere, pelsen skinnende og blikket livlig han trengte strengt tatt ikke lenger å stjele mat. Allikevel. Like trofast pilte han inn, to ganger om dagen, stjal noen medister eller grillpølser og sprang bort.
Jeg forsøkte flere ganger å følge etter, men han lurte meg alltid.
Dermed kjøpte jeg et lite overvåkningskamera som sendte alt rett til PC-en på bakrommet. En dag fikk jeg se hemmeligheten til Skipper.
Fra et kjellervindu et steinkast fra butikken smatt det ut en rødmusset kattunge. Den kastet seg over pølsen Skipper akkurat hadde brakt.
“Allerede i morgen, hører du! Allerede i morgen tar du dem med hjem,” utbrøt kona mi om kvelden, da hun hadde sett opptaket, med tårer i øynene. Men det var ikke gjort i en håndvending.
Skipper lot seg nå fange uten store protesterhan både sov og hvilte ofte midt på butikkgulvet. Men kattungen? Utenkelig å få tak i den. Ikke tale om.
Dagene gikk. Gjennom kameraet kunne jeg se kattungen jeg kalte henne Lykke komme og drikke av Skippers vannskål, eller sove i det lille hundehuset. Men straks jeg kom i nærheten, feide hun av gårde med halen til værs.
En dag hørte jeg en merkelig lyd. Det var stille i butikken, og jeg fulgte lyden til inngangsdøra. På dørmatta satt Lykke og peip av full hals.
Hva er det, lille venn?
spurte jeg overrasket.
Lykke løp mot meg, stirret meg rett i øyene og pilte avgårde mot husveggen. Jeg tok hintet og fulgte etter.
Bak hjørnet lå Skipper og ynket seg. Han var bitt av en hund i høyre bakbein og hadde slitt seg fri, men såret var stygt.
Kattungen puffet hodet inn mot Skipper og jamret høylytt.
Hjelpe og trøste, utbrøt jeg.
Jeg tok av meg jakken, la Skipper forsiktig inni, og plukket opp Lykke som ikke protesterte og puttet henne i lomma.
Butikken låste jeg, og kjørte rett til dyrlegen.
Vi ble sittende der i fem timer, mens såret ble renset og sydd sammen. I løpet av den tiden ble jeg god venn med Lykke en leken, sosial liten tass.
På kvelden lukket jeg butikken og tok med meg en groggy Skipper og lekne Lykke hjem.
Kona sprudlet av glede. Og hva gjør en glad kvinne? Ringer venninnene, selvfølgelig. Det er en tidkrevende og omstendelig prosess, full av forklaringer og råd.
Da hun var ferdig, lå Skipper, Lykke og jeg utslått på senga og sov.
Neimen! sa kona.
Hvor er det meningen jeg skal legge meg?
Men Lykke gladelig flyttet seg, la seg inntil henne, og dyttet med små pote for å få plass.
Sånn fikk de sitt hjem.
Nå ligger to store, runde katter og er nesten ikke til å kjenne igjen som de pjuskete gatekattene de var.
En sjelden gang slikker Skipper fortsatt Lykke etter gammel vane, og hun lar ham holde på.
Tvers over gata, ved siden av skobutikken, har en liten grå hunnkatt flyttet inn. Selgeren der løper ofte bort hit til min butikk for å kjøpe noe til henne. Kanskje lar hun henne flytte hjem? Kanskje en dag finner alle et hjem? Kanskje blir det en dag så stor mangel på katter at vi må ha køordning og spesialkurs for å få dem?
Hva tror du? Kan det skje?
Hilsen
Einar Slettedal
Foto fra nettetKanskje er det akkurat det som er meningen. At vi mennesker og katter, vi som iblant trenger varme og mat og hverandre, skal finne sammen på de merkeligste og finurligste vis. Det eneste som kreves, er et lite stykke pølse og et åpent hjerte.
Neste gang dørklokka ringer lavt i grålysningen, løfter jeg blikket forventningsfullt. Bak glassruta kan det hende det står noen med værhår og forsiktige øyne, klar for sitt første forsiktige tyveri.
Og da smiler jeg bare og legger enda en pølse på disken. For jeg vet: Det finnes større skatter enn varer som forsvinner og rikere mennesker enn de med fulle hyller. Det er de som slipper noen små, firbente tyver inn i livet sitt.
Kanskje blir vi alle litt mindre ensomme da.
