Den dagen jeg nå bare ser tilbake på som en fjern drøm, ventet jeg på mannen min ved kjøkkenbordet. Jeg hadde en kopp timiante i hånden og lot den varme dråpen glide nedover. Da låsen klikket i døra, reiste jeg meg og stod i dørsprekken. Inngangen ble møtt av den alvorlige, tavse Einar.
«Hei,» var det jeg som brøt stillheten først, «du er sen igjen. Jeg har allerede spist middag og venter på deg»
«Hei,» svarte Einar. «Du kunne like gjerne ha ventet. Jeg er ikke sulten, og jeg kommer bare for et kort øyeblikk skal bare pakke sammen noen ting og dra.»
Han gikk inn i rommet, åpnet skapet og tok en gammel koffert frem. Jeg sto som forstenet. Einar begynte å kaste sine klær i kofferten uten en tanke på meg.
«Einar, kan du forklare hva som foregår?» spurte jeg, overrasket.
«Forstår du ikke? Jeg forlater deg,» sa han tydelig, uten å se meg i øynene.
«Hvor skal du?»
«Til en annen dame»
«Å, så det er en ung kvinne, sier du? Jeg er selv bare i førtiårene den alderen er jo ikke noe hinder,» svarte jeg litt sarkastisk, mens jeg sakte kom meg inn igjen. «Jeg kommer ikke til å gråte, han vil aldri se tårene mine. Hvor lenge har du holdt på med dette?»
«Nesten ett år,» svarte Einar rolig, og oppdaget min forbauselse. «Det er dine problemer hvis du ikke har merket det. Jeg har holdt det skjult så godt jeg kan.»
«Du drar helt bort eller?» spurte jeg brått.
«Synnøve, forstår du ikke? Lytt godt etter jeg drar til en annen. Vi venter et barn med henne. Vi klarte ikke å få barn sammen, så Katja vil få en sønn for meg. Du får én måned på å flytte ut av leiligheten min. Hvor du skal, og hvordan, er ditt ansvar. Vi skal bo med Katja og barnet hennes, mens hun fortsatt leier et hus.»
Einar gikk. Jeg ble stående alene, veggene presset mot meg, og stillheten fylte leiligheten. Jeg slo på fjernsynet, bare for å høre en stemme. I tolv år hadde vi levd sammen; jeg kom meg etter omtrent en uke med tapet.
Arven fra mine foreldre, som døde tidlig, var et hus på bygda. Men jeg klarte ikke tenke meg å bo alene på landet.
«Jeg kan ikke bo der,» tenkte jeg. «Det er for langt fra byen, ingen fasiliteter, og ingen jobb. Jeg er ikke trettifem år gammel og vil ikke tilbringe resten av livet på en avsidesliggende hytte. Jeg selger huset, og med pengene kjøper jeg et lite rom i en kommunebolig eller et hyblerom livet vil vise meg veien videre.»
Jeg solgte huset umiddelbart etter at jeg ankom bygda. Nabokvinnen Ingrid ventet allerede på meg.
«Søta, så bra at du er kommet. Vi hadde planlagt å dra til byen og lete etter deg.»
«Hva har skjedd?» spurte jeg.
«Mine slektninger fra NordNorge vil kjøpe huset ditt. De trenger et lite hjem som de kan rive ned og bygge nytt på samme tomt. De vil bo nær oss søsteren min og hennes mann»
«Å Gud, Ingrid, det er derfor jeg kom. La dem få det, men vi må bli enige om prisen. Her er telefonnummeret mitt»
Alt ordnet seg. På ti dager hadde jeg penger i hånden en beskjeden sum fra en nesten nedlagt eiendom. Jeg kjøpte et lite rom i en kommunelokale. Kjøkkenet var felles, to andre rom hadde andre beboere, og mitt eget rom var det tredje. Jeg kalte det en kommunal leilighet.
De andre beboerne virket stille og anstendige. Jeg så sjelden dem, fra tidlig morgen til sen kveld på jobben. På jobben begynte jeg å date kollegaen min, Timur. Alt så ut til å gå bra, i hvert fall så jeg det.
Lite før kvinnenes dag, den åttende mars, sa Timur til meg:
«Jeg trenger tid til å tenke over følelsene mine. Jeg er usikker. La oss ta en pause i forholdet.»
«La oss ta en pause eller gå langt ut i skogen,» svarte jeg sint.
Den kvelden kom jeg hjem rasende. Jeg var 36 år gammel og hadde ikke tid til pauser. Jeg bestemte meg for å spise bort stresset. Jeg åpnet kjøleskapet, så en liten bit skinke men den var borte. Jeg ristet på hodet.
«Hvem har tatt skinken min?» ropte jeg gjennom kjøkkenet.
«Søta, jeg kastet den for to dager siden. Den hadde blitt grønn og lukte vondt. Jeg tenkte du ikke ville spise den uansett, så jeg kasserte den for å spare deg for en risiko,» svarte nabokvinnen Vira Ivanova rolig, men litt listig.
«Dere vet vel at man ikke skal røre andres mat,» protesterte jeg. «Det er ikke deres sak å bestemme hva jeg får spise.»
Jeg lot all min raseri gå over på Vira. Jeg hadde nettopp blitt separert fra mannen, mistet stabilt bosted, mistet kollegaens kjærlighet, og nå følte jeg at naboene stjal fra meg.
«Vira Ivanova, ikke vær så lei deg,» sa den eldre naboen Ivan Iversen. Han var en rundt seksti år gammel, gråhåret, intellektuell mann med briller, alltid sittende i det gamle stollet ved kjøkkenet med avis eller bok i hånden. Vira så tydelig påvirket ut.
«Sofies sinne er rettet mot deg fordi noen andre har gjort henne trist. Ikke ta det personlig,» fortsatte Ivan med en lærd tone uten å løfte blikket fra avisen.
«Hva vet du om det?» svarte jeg skarpt. «Ingen har spurt deg om det.»
«Jeg vet litt.»
«Hvis du er så smart, hvorfor bor du da i denne fattige kommunale leiligheten?» Jeg kunne ikke stoppe.
Etter en stund roet jeg meg ned, så på laptopen og husket at skinken jeg hadde kjøpt for lenge siden sikkert hadde blitt til noe ubrukelig. Skammen kom over meg.
«Jeg har såret Vira uten grunn, og hun har egentlig bare prøvd å hjelpe. Jeg er helt utslitt, jeg vil ikke bli en skrikende, hissig kvinne. Jeg må be om unnskyldning,» tenkte jeg.
Jeg fant Vira på kjøkkenet.
«Unnskyld meg, Vira Ivanova. Jeg vet ikke hva som kom over meg. Så mye har falt på meg, og Ivan har rett.»
Hun smilte, ga meg en klem og sa:
«Det går an, kjære, jeg forstår. Kom, sett deg ved bordet, så drikker vi te med kaker og smågodt. Du bør også be om tilgivelse fra Ivan Iversen han har blitt urettferdig behandlet. Han er en professor, har undervist ved universitetet, og bodde i en stor leilighet i sentrum med en kjær jobb. Men så ble hans kone syk, kreft i hjernen. Legene ville ikke operere, så de søkte hjelp i Israel. Operasjonen kostet en formue, og Ivan lånte penger, dro med kona. Operasjonen var vellykket, men helsen ble ikke bedre, og hun døde likevel. Han sluttet i jobben, pleide henne, solgte leiligheten, betalte gjelden, og endte opp her.»
Tårene fylte meg da jeg hørte historien.
«Takk for at du delte den,» sa jeg. «I morgen vil jeg be om unnskyldning.»
Neste dag etter jobb banket jeg forsiktig på Ivans rom med en gave i hånden. Han åpnet døren.
«God kveld, Ivan Iversen,» sa jeg og rakte frem gaven. «Vennligst tilgi meg, for Guds skyld. Jeg fornærmet deg urettferdig i går, og du hadde rett.»
Han lyttet uten å avbryte, og da jeg var ferdig, svarte han:
«For en hyggelig overraskelse. Jeg tar gjerne imot både gaven og unnskyldningen, men i dag er det min bursdag. Kunne du feire den med meg?»
«Gratulerer med dagen, og gaven er helt passelig,» svarte jeg. «Hva kan jeg gjøre for deg?»
Sammen med Vira dekket vi bordet. Mens vi satte på tallerkenene, fortalte jeg Vira om mitt liv hvordan jeg som naiv student ved teknisk høyskole ble forelsket i en gift mann, ble gravid, og han tok meg til sykehuset og betalte alt. Vi gikk fra hverandre, og jeg klarte aldri å få barn igjen, kanskje derfor han forlot meg.
Da vi var ferdige, ringte døren. En høy, smilende mann på rundt førti år kom inn. Han presenterte seg som Roman, sønn av Vira.
«Hei, jeg bor her også. Vær så god, kom inn.»
Samtalen ved bordet var livlig. Vi ønsket Ivan god helse og alt godt. Latteren runget gjennom rommet. Roman var en interessant samtalepartner, hadde mange historier fra da han jobbet som geolog, nå var han langtransportør. Han fortalte at moren hans var forelsket i Ivan, og at han selv hadde vært gift, men at andre hadde tatt hans plass da han var borte.
Ute hadde vinteren nettopp kommet. Snøen falt i store flak, alt var stille og vindløst. Roman og jeg vandret i flere timer, og kulden kjentes ikke så kald. Til slutt skiltes vi.
Tre dager senere skulle Roman på en langtur igjen. Han fortalte meg:
«Det blir bare en uke, så jeg kommer tilbake. Vil du vente på meg?»
«Selvfølgelig, jeg vil vente.»
Slik begynte vårt forhold, som etter hvert vokste til ekte kjærlighet. Vi giftet oss, og etter ett år fikk vi en liten gutt, lille Arvid. Når Roman var på lengre tur, kom jeg og sønnen vår tilbake til den kommunale leiligheten for en liten stund.
Dagene fløt som vinden. Vira og Ivan ble som besteforeldre for Arvid, og de var de beste barnepasserne man kunne ønske seg. Jeg kunne ikke ha bedt om bedre hjelp.
