Du, du skulle hørt hva som skjedde da jeg kom hjem litt tidligere enn planlagt.
Er du på bussholdeplassen? stemmen til Kjetil spratt opp i falsett. Nå, liksom? Hvorfor sa du ikke fra? Vi ble jo enige om torsdag!
Ville overraske deg, sa Ingrid, og rynket brynene. Kjetil, hvorfor hører det ut som du ikke er glad? Jeg er utslitt, virkelig. Kom ut og hent meg.
Vent litt! plutselig ropte han. Ikke dra hjem… Altså, kom, men… Ingrid, det er helt tomt hjemme, altså. Jeg spiste opp alt i går.
Hør her: stikk innom døgnkiosken rundt hjørnet, den der med det store skiltet. Kjøp med noe godt kjøtt, gjerne okse.
Baggeren dro i skulderen hennes såpass at Ingrid måtte gispe og gripe tak i ryggen.
Den sviende smerten nederst i ryggen, som hadde blitt ubehagelig kjent de siste to månedene, skjøt seg gjennom kroppen.
Hun satte forsiktig handleposene ned på den ruglete asfalten ved holdeplassen.
Ingrid pustet tungt ut, og la hånda mot magen.
Babyen sparket misfornøyd inni der. Seks måneder på vei det var ingen spøk, spesielt ikke når du bestemmer deg for å overraske mannen og komme hjem fra foreldrene tre dager før tida.
Hun hadde savnet ham så mye at hun nesten telte hver lyktestolpe de siste milene i bussen.
Lurer på hva Kjetil driver med nå? Han ante sikkert ikke at hun allerede var bare ti minutters gange unna.
Turen til oppgangen føltes uendelig.
Posene, fulle av marmeladeglass, hjemmelagd sylte, og tunge epler fra foreldrene, veide et tonn.
Etter femti meter skjønte Ingrid: dette går ikke. Ryggen gir opp snart.
Hun dro frem mobilen og ringte mannen.
Hei, Kjetil. hun hvisket inn i røret da han endelig svarte.
Ingrid? Hva skjer? Er alt i orden? Han hørtes småpanisk ut.
Altså, slapp av, din tulling. Jeg er hjemme!
Står på holdeplassen utenfor blokka. Kom ut og møt meg, vær så snill. Mamma har sendt meg med altfor mye mat
Det ble stille i røret. Hun måtte sjekke om samtalen hadde blitt brutt.
Er du der, på holdeplassen? stemmen hans falt tilbake i det stressede toneleiet. Nå, liksom? Men hvorfor ga du ikke beskjed? Vi ble jo enige om torsdag!
Jeg ville bare lage en overraskelse, Ingrid fikk en rynke mellom øyenbrynene. Kjetil, er du ikke glad? Jeg er helt gåen. Kom ut, vær så snill!
Vent… NEI! Kom ikke opp. Altså… jo, men, Ingrid… det er ingenting i kjøleskapet. Jeg åt opp restene i går.
Hør, du må innom Oslobua, den døgnåpne rundt hjørnet. Kjøp noe okse, noe skikkelig.
Jeg har tatt fri i dag, hadde lyst å lage skikkelig middag når du kommer. Ville ta deg imot ordentlig, liksom.
Hva? Kjøtt nå? Kjetil, hører du meg? Jeg er GRAVID i sjette måned, med to digre poser, midt på gata!
Ryggen min er ødelagt. Vi har jo poteter og egg hjemme. Jeg vil bare bli møtt, spise og legge meg.
Men Ingrid, du skjønner ikke… han snakket enda fortere, avbrøt henne gang på gang. Jeg vil jo gjøre alt klart! Du trenger bare å kjøpe litt, så ordner alt seg.
Bare kjøp kjøtt, et halvkilo eller så, og en liten pose med ferske poteter. Spør noen om hjelp med posene, eller ta det i ditt eget tempo.
Vær så snill. Jeg skal ha alt klart her hjemme mens du handler.
Ingrid så på hendene sine, røde etter vikene i posene. Noe hett og bittert vokste inni brystet hennes.
Kjetil, har du gått fra vettet? stemmen brast. Du mener seriøst at jeg, som gravid, skal dra og handle kjøtt nå, bare fordi DU har lyst på biff?
Kunne du ikke gå selv?
Jeg har jo begynt å… gjøre alt klart her! Hvis jeg går ut nå, rekker jeg ikke alt.
Ingrid, snilleste. Jeg har gledet meg sånn.
Bare kjøp oksekjøtt, 800 gram eller så og ferske poteter, en liten rød nettpose.
Jeg venter på deg!
Han la på. Ingrid stod igjen, kikket tomt på den mørke skjermen.
Helt ubegripelig. Hun hadde bare lyst til å sette seg ned og gråte der hun stod, under det kalde lyset fra gatelykten.
I stedet for en klem og varm seng, skulle hun på kjøtthandleren.
Kanskje han faktisk prøver å gjøre noe spesielt? tenkte hun vimsete.
Så hun pustet tungt, tok posene igjen og humpet mot butikken.
***
Ingrid slet seg mellom hyllene, mens den trøtte kassedama sendte et medfølende blikk.
Kjøttet var tungt, og potetnettet nærmest umulig.
Da hun kom ut var fingrene krampeaktige kroker.
Telefonen ringte igjen.
Har du fått handla? sprudlet Kjetil.
Ja, bet Ingrid i tennene og nevnte knapt at hun sto ved inngangsdøra. Jeg er her. Lås meg inn.
Nei stopp! Ikke kom opp, vent på benken. Ti minutter bare!
Er det kødd? hylte Ingrid, og lot sidelengs blikk fra forbipasserende få være. Kjetil, jeg føder snart her, så sint som jeg er! Ti minutter? Jeg klarer ikke stå en meter til!
S…surprisen er ikke klar! stotret han stålsatt. Gå og sitt, pust ut, det tar fem minutter!
Han la på. Hun sank ned på den gamle benken ved inngangsdøra. Posene dundret ned ved siden av.
Hun var nær ved å dundre kjøttposen i vinduet til tredje etasje.
Ti minutter gikk. Så tjue. Ingrid satt på benken, armene rundt magen, og boblet av følelser.
Hun så for seg at hun skulle komme inn til blomsterhav, frokost på senga, eller kanskje en fiolinist?
Men ingenting kunne veid opp for å la henne sitte ute etter en våkenatt, gravid og utslitt.
Etter trettifem minutter knirket døra.
Kjetil kom ut, svett i panna, t-skjorta bak-frem, håret rett til værs.
Der sitter du jo! han smilte stivt og grep posene. Hvorfor er du så sur, da? Se på været… Ok, skjerpings, kom!
Hvorfor er du så svett? Og hvorfor lukter det klor i hele trappa? Ingrid måtte støtte seg til gelenderet mens hun slet seg opp.
Du får se! svarte han hoppende glad.
Oppe åpnet han døra bredt, ventet på applaus.
Ingrid trådte inn, pustet inn en sur blanding av klor og billig luftfrisker med havbris-lukt.
Hun gikk inn i stua. Så kjøkkenet, og tok en kikk inn på badet.
Alt var rent. Ubehagelig striglet.
Ting hun pleide å rote med var borte. Teppet var støvsugd (såpeflekker enkelte steder), støvet borte fra hyllene.
Figurene hennes stod stuet vekk i et hjørne.
Vel? Hva synes du? S-U-R-P-R-I-S-E! Kjetil sto og skinte som en kobbermynt.
Ingrid snudde seg langsomt mot ham.
Er det alt? spurte hun lavt.
ALT? Ingrid, se! Jeg har holdt på i tre timer! Har vasket hvert eneste gulv, selv under sofaen!
Vasket ALT av oppvask, do-lokket glinser!
Ville at du skulle komme hjem til et hjem, ikke et rotehus. Jeg løp rundt mens du var på butikken.
Ingrid fikk en klump i halsen.
Så for dette… for å gjøre rent, lot du meg dra til butikken med magen på slep? Du møtte meg ikke, du vasket heller gulv?
Ja! Kjetil slo ut med armene. Du klager alltid på at jeg aldri tar i et tak. Nå ville jeg vise deg. Du kom for tidlig. Jeg trengte litt ekstra tid.
Og så står du der med den sure minen.
Kjetil, er du helt…?? Jeg driter i hvor rent det er! Ryggen min verker, posene var umulige! Jeg er gravid, Kjetil GRAVID!
Jeg ville bare at du skulle komme meg i møte og lede meg hjem ikke vaske deg ihjel!
Kjetil rødmet, knyttet nevene og slang kluten i vasken.
Nå begynner du igjen! Du blir aldri fornøyd! Her har jeg stått siden klokka fem, prøver gi deg noe ordentlig, så bare kjefter du!
Har du sett hvor rent det er? Even på bryllupsdagen så det ikke sånn ut!
Hva skal jeg med skinnende leilighet hvis det koster meg så mye? Jeg ble sittende ute, stivfrossen, beina verker!
Du fikk meg til å handle kjøtt og poteter når jeg knapt klarte å gå! Dette er ikke en overraskelse, det er ren tortur!
Kaller du det torture? Kjetil trampet rundt på kjøkkenet og veivet. Andre hadde blitt glade for at mannen gjør det pent og vil lage mat. Men du tenker bare på deg selv! Au ryggen, au magen min. Jeg har også vært våken hele natta og tenkt på deg!
Ingrid tok hendene over ansiktet.
Du skjønner virkelig ingenting! hulket hun. Du har bytta helsa mi mot et skinnende gulv.
Du kom jo før tida! Hadde du fulgt avtalen… Men neida. Og nå får jeg skylda. Det er du som er utakknemlig, Ingrid.
Han forsvant ut av kjøkkenet og smelte døra til soverommet.
Den lille i magen sparket igjen. Ingrid sank sammen på en stol og stirret på kjøttposen som Kjetil ikke hadde lagt i kjøleskapet.
Kvalmen presset opp i halsen.
Etter ti minutter smøg kjøkkendøra seg opp.
Skal jeg steke kjøttet da, eller skal du sulte meg i protest? sa han bittert.
Nei, bare la meg være i fred. Jeg vil sove, svarte Ingrid lavt uten engang å snu seg.
Javel da! lød det, før døra dunket igjen.
Ingrid valgte seg ut på badet. Hun så på seg selv i speilet blek og mørk under øynene, håret bustete og ansiktet slitent.
Hun husket hvordan hun hadde sett for seg bussturen hjem, hvordan hun gledet seg til klemmen fra Kjetil, at han skulle hviske Så godt du er hjemme.
Det ble ikke akkurat sånn.
Da Ingrid, vasket og tappet, kom ut igjen, ble det ny krangel.
Mannen skrek til henne, og slengte kjøttstykket etter henne.
Hun dro hjemmefra akkurat som hun var hun rakk ikke engang å bytte klær.
Rett tilbake til foreldrene dro hun.
***
Alle i familien, svigerforeldre, svigerinne og til og med fjerne slektninger, forsøkte å overtale Ingrid til ikke å skille seg.
Kjetil ringte og tryglet henne om å komme hjem.
Men for Ingrid var det hele avgjort: en slik mann trengte hun ikke, det kom til å bli skilsmisse.
Hvorfor skulle hun ha en ektemann som setter husvasken høyere enn helsa til barnet sitt?
