« Hvilken gamlekjerring er jeg for deg? Jeg er bare femti år med en liten krøll på hodet. Jeg ser jo ikke så gammel ut, sier hun mens hun setter en skål med suppe og en kurv med brød på bordet.
Marius kommer inn fra døråpningen, holder på den støvete capsen sin, og roper:
Åse, sett noe på bordet, du får meg til å bli så sulten!
Åse sukker og svarer:
Hvilken gamlekjerring er jeg for deg? Jeg er kun femti med en liten krøll på hodet. Jeg ser jo ikke så gammel ut.
Marius vasker hendene, glir forbi henne og gir henne et lett klapp på nederste del av ryggen.
Og hvem er du egentlig? Du har en barnebarn på to år, så du er jo bestemor. Jeg er bestefar, og jeg er stolt av det, ler han mens han slurper i den varme suppen.
Kall meg så hjemme, men ikke foran folk. I går ropte du i butikken: «Bestemor, her står støvlene dine!» snudde hun på ham med et lite smil. Du vet hvor pinlig det ble? Alle lo bak ryggen på meg.
Marius humper:
Det var ikke deg, men Olavsen som slapp en lapp og betalte de siste kronene. Jeg trodde han skulle falle på kne og begynne å plukke opp fra gulvet.
Ingrid, som alltid har en spydig tone, sier:
Så du kjøpte noe annet til ham?
Marius rører i suppen med skjeen og hever på skuldrene.
Så trist det ble for ham.
Ingrid kan ikke holde seg tilbake:
Det er derfor pengene dine aldri blir liggende. Vrak.
Når Marius er ferdig med å spise og Åse rydder av bordet, sier hun nølende:
Marius, du vet historien. Elias kommer, og han er ikke alene.
Marius får straks et surt humør.
Hvorfor skal han være her? Hva ropte han da? Gå bort, dere er ingenting for meg! Sa han og kastet Liv nesten ved bryllupslokalet før han kjørte av gårde. Saken er den at han tydeligvis hadde møtt en venn før bryllupet. Den stakkars damen gråt og forklarte at han bare var kommet for en kassett. Det er bare tull, ingen som svarer ham. Han drar med seg noen som han tror er en bykriminell. Kanskje han har funnet en slags fyr som hjelper ham. Ring ham, skriv, gjør hva du vil, men jeg vil ikke se ham i øynene, fuget Marius.
Ingrid senker hodet, skyldbetynget.
Beklager, men de er allerede på vei hit i kveld
Marius smeller døren i og sier til slutt:
Så må dere klare dere selv her.
Åse ser ham etter og sukker. Hun finner en gammel stein på gulvet, minnet om Liv. Da Elias kunngjorde at han skulle gifte seg med henne, følte hun en knute i magen. Hun likte ham ikke. Han virket høflig og beskjeden, men det var noe falskt bak fasaden. Da Elias kjørte vekk i sinne, gråt hun ikke lenge. Hun giftet seg nesten umiddelbart med den samme vennen. Konklusjonen: der finnes ingen røyk uten ild. Det må ha skjedd noe.
Åse setter kaken i ovnen. Mikkel (den gamle naboen) kommer og spør hvor han skal, og hun tenker på sønnen sin som hun har savnet i åtte år. Datteren kommer nesten hver uke, hun bor i nærheten. Elias er den eldste, og hun har nesten gitt opp på ham. Hun lurer bare på hvor lenge dette vil vare, og viktigst, at hun og faren ikke krangler igjen.
Elias ankommer når Åse har gitt opp å vente. Marius holder selskapet gående hele kvelden.
Se, vinduet rister, du må kjøpe nye, ler han.
Å, lille gutt, kaster Åse seg på ham med tårer.
Hva er det med deg, du er så lik faren, sier hun, og oppdager en liten jente med en ryggsekk.
Åh, hvem er du? Hva heter du? lener Åse seg ned.
Jenta rekker frem en liten hånd.
Jeg heter Åshild, og dere?
Åse retter seg opp, ser på sønnen og tenker: Hvem er jeg for henne?
Elias legger fra seg vesken ved døren og setter seg på stolen.
Møt, mamma, dette er Åshild, datteren til min kone, Inger.
Åse smiler og tar tak i jenta.
Kall meg bestemor Åse. Du er tross alt mitt barnebarn.
Åshild ser på Elias.
Onkel Elias, er dette sant? Er denne tanten min bestemor?
Elias nikker trøtt.
Ja.
Åshild gir Åse en høflig klem.
Hei, bestemor.
Da kommer Marius ut av rommet.
Forstår du ikke hvem onkel Elias er og hvilken barnebarn dette er?
Sønnen hopper ned fra stolen og strekker hånden.
Hei, pappa. Beklager for den siste samtalen vår. Jeg var ung, såret livet mitt, så jeg så ikke klart.
Marius smiler og spør:
Og har du sett deg selv nå?
Elias sukker.
Fullstendig.
Faren omfavner ham hardt.
Velkommen hjem, sønn, og begge fikk tårer i øynene.
Åse pustet lettet ut, de hadde gjort opp.
Etter en sen middag, da Åshild allerede sov, forklarte Elias alt.
Da jeg dro, var jeg sint. Jeg visste at dere ikke hadde hele historien, og jeg ville ikke svikte Liv. Jeg gikk til henne den natten for å si god natt, men hun var i en busk med Vilde. Jeg ville prøve å ta ham, men Liv stoppet meg og ropte at hun elsket ham. Så jeg spyttet og gikk.
Men det er fortid. Jeg dro til byen for å jobbe hos vennen min, Pål, til pengene tok slutt. Jeg måtte finne en jobb, fant en som vakt i en butikk. Der jobbet også Inger i kassen. Hun var liten og tynn. En dag ble hun irritert av en kunde som påsto at han hadde fått feil veksel. Hun begynte å gråte på lageret, og jeg satt der med teen. Jeg spurte:
Vil du ha hjelp?
Hun smilte.
Hvis alle var sånn, hadde butikken ingen inntekter. Folk klager og kaster bort energien på oss.
Jeg svarte:
Du må venne deg til det, slipp gråten.
Hun svarte:
Problemet er et annet. Eierne vil kaste meg ut av leiligheten med datteren min. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå.
Jeg spurte:
Hvor gammel er datteren?
Inger tok frem et bilde og sa stolt:
Tre år. Mens jeg er på vakt, passer naboen bestemor Lise på henne. Hun ville tatt oss inn, men sønnen hennes tar henne med seg og selger leiligheten. Og lønna min kommer først om en uke.
Hun gikk tilbake til kassen med hodet bøyd.
Nei, jeg ble ikke forelsket i henne ved første øyekast eller andre. Jeg følte bare medlidenhet. Det var klart at en godtroende jente hadde blitt lurt av en svindler og forlatt. Jeg ville hjelpe. Etter vakta spurte jeg om hun kunne bo hos meg en stund. Jeg hadde et rom på hybelen. Hun var først nølende, men til slutt takket hun, for hun ville ikke bo på gaten med barnet.
Så vi flyttet inn som naboer. Hun lagde mat, vasket. Vi byttet vakter. Jeg passer på Åshild, hun er rolig, helt som faren sin. Kanskje det er arveligheten. Etter seks måneder ble vi som en ekte familie.
For to år siden ble Inger alvorlig syk. Vi kjempet så godt vi kunne, men for ett halvt år siden gikk hun bort. En måned før det adopterte jeg Åshild, så hun ikke skulle havne i barnehjem. Hun kaller meg fortsatt onkel.
Inger var alltid ærlig og fortalte at hun hadde en ekte far som hadde forlatt dem. Vi kranglet hardt, snakket ikke i en uke, før hun kom til meg og forklarte at hun hadde vokst opp i en fosterfamilie og ikke visste noe. Da hun var 18, ble hun kastet ut av en statlig leilighet. Siden da har hun lovet å alltid si sannheten.
Jeg har fått jobb gjennom Pål, lønna er god. Åshild har ingen andre steder å gå. Jeg kan ikke ta med henne på byggeplassen. Kunne du passe på henne mens jeg er på jobb? En sjanse du ikke vil kaste bort, ser han med et smil.
Marius og Åse ser på hverandre og svarer samtidig:
Så klart, bli med oss. Bare bli her en uke så hun blir vant. Ikke kast henne rett inn i stormen, da blir hun lei seg.
Det ble bestemt.
Åshild vokste sakte opp hos bestemor og bestefar. Hun matet høner og hjalp Åse så godt hun kunne. Hun var redd for Mikkel, helt til han ga henne en stor bamse i lek. Hun omfavnet den og ropte:
Bestefar Mikkel er her, nå er også bamse Marius!
Når datteren kom med barnebarnet, trengte de ingen barnepike. De lekte sammen og kjørte i barnevognen.
Tre måneder etter kom Elias tilbake fra jobb, og Åshild ropte:
Bestefar, bestemor, faren er hjemme. Hurra! og kastet seg rundt ham.
De voksne begynte å gråte. Åshild hadde endelig funnet sin ekte familie.
Gi en tommel opp og del tankene dine i kommentarfeltet!
