Så snart jeg hadde fylt atten, giftet jeg meg brått. “Brått” er det mest presise ordet for det jeg gjorde, både for meg selv og alle rundt meg. Men gjort er gjort. Et nytt liv begynte, et liv jeg ikke kjente i det hele tatt. Nå måtte jeg også bli kjent med foreldrene til min unge ektemann, som ikke var mindre forvirret enn jeg. Vi hadde begge falt ut av redet uten å ha lært å fly.
En morgen, mens tante Ragnhild matet meg frokost som hun pleide, danderte hun rundstykker og ba meg spise litt mer. Da kom den gamle naboen, fru Kaspersen, innom. Hun så på omsorgen og sukket:
Du er nok litt bortskjemt, jenta mi, ikke kjent med motgang. Vent bare, svigermoren din vil nok teste deg snart.
Du får da ikke skremme jenta sånn! irettesatte tante Ragnhild naboen.
Det var sant; vonde følelser var ukjent for meg. Familien vår var spesiell, bestemor bodde med sine tre døtre: den yngste, Ingrid, var min mor, mens eldstesøsteren Ragnhild, min tante, hadde adoptert meg som sin yndling. Menn var det ingen av krigen hadde tatt fra søstrene både fedre og ektemenn. Vi levde tett, barna fikk så mye kjærlighet og omsorg at det var i overkant.
Som den yngste ble jeg ekstra dullet med. Jeg ante ikke hva sår var for noe, så den gamle damen hadde rett. Men ordet “svigermor” traff meg med en slags piggete kulde. Det lød truende, var som et varsel om ubehagelige prøvelser jeg ennå ikke visste noe om.
Men min fremtidige svigermor, hun var overraskende vennlig, høyreist med markert figur. “Kom inn, veslejenta mi,” sa hun og smilte. Jeg var lettet. Hun serverte kake og kaffe, tok meg med ut i den lille hagen, viste stolte fram de rette radene med salat og poteter, og skrøt av sin blide grisegutt.
Knut, Knut, du skal straks få mat. Du er så flink, så god, sa hun til grisen og jeg følte at hun skrøt av meg også.
Alt dette jorda, hagen, grisen var barndom for meg. Alle smågriser hjemme hadde også hett Knut, uforståelig nok, og blitt snakket pent til. Jeg ble roligere, faktisk begynte jeg å like det her.
Om morgenen dro mennene våre ut på arbeid, til et byggeprosjekt, mens vi holdt fortet hjemme. Men det ordet, “svigermor”, jeg kunne ikke bruke det. Det føltes nødvendig nå, for jeg måtte jo snakke til henne. En dag hun roste navnet mitt, begynte jeg å fortelle om livets underlige skjebner, og hun humret og svarte:
Da får du vel kalle meg for Ragnhild som du gjør med tanten din, men jeg heter jo faktisk Tove. Du synes vel Tove er et fint navn?
Så løste Tove, min svigermor, det hele for meg, og jeg begynte å si Tove til henne og la til et ærbødig “fru Kristensen”. Livet gled lettere.
Hun smilte alltid, var lynrask, og huset gikk som en drøm. Når jeg våknet, sto frokosten klar på bordet, gulvene skinte, og grisen Knut var allerede matet. Hun fortalte småskrattende historier om krigens mørke år: om hvordan hun slepte tømmer i skogen, og at hun en dag fikk jobb i samvirkelaget i stedet, slik at barna fikk smuler fra brødfatet. En snill sjef, måtte Gud hvile hans sjel, hadde hjulpet henne, og den svakeste av guttene hennes min mann klarte seg.
Bildene vokste i mitt sinn, alt føltes større og fremmed, som i en utvasket fjern fortid, fylt med nye lukter og følelser. Alt var trygt inntil den dagen.
En morgen vekket Tove meg:
Veslejenta mi, kvinnene skal ut i skogen for å plukke bær. Jeg vil bli med. Kan du mate Knut? Alt står klart i bøtta til deg. Ok?
Klart det! Ikke noe problem, sa jeg.
Men straks sukket Knut med et grynt og minnet meg på oppgaven. Jeg tok bøtta med mat og gikk til svinestien. Grisen var nå temmelig stor, sto i en liten binge ved hagen, og jeg måtte inn og helle maten i troet. Lett, trodde jeg men feil.
Knappt hadde jeg åpnet døra, før Knut med uante krefter kastet seg ut, veltet bøtta og spurtet rett ut i hageradene. Friheten hadde steget ham til hodet: han raste rundt i ren lykkerus, rullet og gryntet, smadret med glede spirene sin matmor hadde stelt. Jeg stod lamslått og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Men noe måtte jeg jo! Nå var det jeg begynte å forstå hvorfor noen varslet om en svigermor med hardt blod.
Jeg måtte få Knut tilbake! Jeg stupte ut i de våte radene etter ham men farten vår var ganske lik. Flere ganger rakk jeg ham, grep rundt det feite, møkkete svinebuken, men han skjønte snart intensjonen min, vred seg ut og pilte vekk.
Jeg endret taktikk. Nå måtte det lokkes, ikke tvinges. Inn etter brød, ut igjen. Knut kom nærmere, tok brødskiven dillende fra hånden min. Sakte beveget vi oss mot bingen, men i det øyeblikket stallen var nær, snudde han og levde vilt igjen. Å, så mye fantasi den grisen hadde da! Jeg fulgte ham, nå med tårer av fortvilelse. Hagen var ødelagt, og Knut, han oppførte seg virkelig som en gris. Han velte til og med det små drivhuset med mine kjære små tomatplanter. Å, du verden!
Men plutselig sank Knuts fart. Han satte seg tungt ned, og med forbeina skjøv han seg bortover rødbet-radene som en ekte fornøyd konge på grønnsakstronen. I et fullstendig oppgitt øyeblikk husket jeg plutselig hvordan vi pleide å kose katter hjemme, og jeg bøyde meg ned, vippet ham på siden, og begynte å klø ham på buken. Knut rullet seg henrykt, lukket øynene med sine hvitgrå øyevipper og gryntet mildt.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der med vekslende armer, sol som brant og halsen tørr av tørst. Hele tiden klødde jeg på det ekle buken og visste ikke om jeg kunne reise meg noen gang igjen. Slik, midt i hagens sorg og rot, satt en lykkelig gris og en fortapt jente to skikkelser i gjørma, fanget i det som føltes som et endeløst mareritt.
Men så! Porten smalt, og Tove stormet mot oss.
Å, din luring! Har du slitt ut jenta! ropte hun og grep Knut i beinet, trakk ham over radene, dyttet ham inn i stallen og smelte døra igjen.
Jeg forsøkte å reise meg, men beina sov, og hun hjalp meg opp. Vent, veslejenta mi, nå skal jeg vaske deg! Hun løp inn, hentet ei bøtte med iskaldt vann hun hadde båret fra pumpa tidligere, og vasket jord og tårer vekk fra hender og føtter.
Med det svarte vannet rant også det skumle, piggete ordet SVIGERMOR vekk for siste gang. Utfrielsen boblet opp i meg, og spontant ropte jeg: “Mamma, du!” Hun lo, presset meg inntil seg og førte meg inn til bær og varm te.
Vi tok det ødelagte bedet med et skuldertrekk:
Det er bare jord vi lager nye rader, får grønnsaker igjen. Tomatene vokser opp, skal du se! Og Knut? Han fikk seg en løpetur, ferdig med det. Nå må du slappe av før karene kommer hjem, jeg skal lage middag.
Hvor hadde hun fått all den tålmodigheten, godheten og visdommen fra? Ikke vet jeg hvem som gav henne slik varme, men jeg forstår iallfall hvordan det vokser sterke, snille og ærlige sønner, som disse mødrene storsinnet gir bort til fremmede jenter, og som noen kaller med det stikkende ordet “svigermor”.
