Kjære dagbok,
I dag ble jeg minnet på hvor tungt familiebånd kan trekke i hjertet. Moren min, Marit, har aldri sluttet å plage meg med vektspørsmål. «Synnøve, er ikke de ekstra kiloene dine et problem?» ropte hun mens hun ristet på hodet. Jeg svarte med en smule arroganse: «Jeg har ingen overflødige kilo, og om de er til nytte for min kommende mann, så er de vel velkomne. Ikke alle kan være sylskjegg og tynnspisse som dere tror.» Synnøve, som jeg senere skulle møte, lo bare høflig bort min spydige bemerking, men moren min fikk en gnist i øynene.
Kari, min eldste søster på 38 år, er fortsatt ugift og har alltid vært som en sliten hest med evig sultne øyne. Moren min minner oss stadig om diettplaner: «Har du kjøpt slankete te? Chiafrø? Hvorfor smører du så mye smør i grøten? Drikk tre glass vann om morgenen, ellers vil vekten bare bli stående!» Disse ordene har fulgt meg siden barndommen, og jeg tror jeg er trøtt av alle de evige tallene.
Det er derfor jeg alltid har søkt selskap med folk som har livsglede og en god appetitt. Jeg drømte om å finne en brud som ikke ville bli en kopi av moren og søsteren min. Og så fant jeg henne Synnøve. Navnet hennes er mykt som nybakt kanelbolle, men hun er langt fra tynn. På 173cm bærer hun 85kg, og hvert kilogram utstråler helse og livsglede. Hun har høye skuldre, en smal midje, kurvede former og små mugg på de røde kinnene som nesten roper på et kjærlig klemt. Da jeg så henne for første gang, ble jeg slått av en bølge av beundring.
En ettermiddagsåpenning i en lokal bank i Oslo, hvor jeg hadde med Kari for å ordne et papirarbeid, ble vendepunktet. Hun satte seg på et krystallstol og ventet, mens jeg gikk rundt i lokalet og kjente på den kalde betonggulvet. Plutselig hørte jeg en sølvglitrende latter, så lett som bjelleklang. Den kom fra en ung kvinne bak disken som hjalp en eldre mann med å fylle ut et skjema. Hun lo av en spøk han hadde gjort, og jeg kunne ikke rive blikket fra henne. Håret hennes falt i bølger over skuldrene, leppene var som en liten blomst, og kroppen hennes var tydelig velproporsjonert alt dette ble tydelig selv for et ufokusert øye.
Jeg satt i bilen med Kari, hennes monotone klaging om at hun kun spiser kokt kyllingbryst og avviser stekt kjøtt, men tankene mine vandret tilbake til den latterlige damen i banken. Da dagen gikk mot kveld, løp jeg tilbake til banken. Målet mitt var like enkelt som det var nervepirrende: jeg trakk frem en bukett med røde roser fra bagasjerommet og gikk mot henne.
«Jente, trenger du en mann eller bare en bror til din mor?» nølte jeg, men rakte roserne likevel. Hun lo høyt, en klar og klingende latter, og tok imot blomstene med et smil som lyste opp rommet. «Å, for en skjønnhet! Hvor vidunderlig de lukter!» mumlet hun, mens hun inhalerte duften. Fra det øyeblikket var vi uatskillelige.
Det føltes som om hele livet mitt hadde ledet meg til dette øyeblikket: jeg innså at jeg hadde funnet den jeg ville dele resten av livet med. Etter en måned med kjærtegn og lange samtaler, spurte jeg Synnøve om hun ville gifte seg med meg. Hun nikket med det samme, og alt som gjensto, var å introdusere hverandre for foreldrene.
Foreldrene til Synnøve tok imot meg med en overdådig borddekning av lefser, kjøttkaker og hjemmelaget eplekake, alt servert med latter og høye tonefall. Moren hennes, Liv, en høy og vakker kvinne, kysset meg på hver kinn og fikk meg til å rødme. Faren, Ole, ga meg en kraftig håndslag på skulderen og sa: «Hold godt fast på vår diamant, gutten min. Hun er verdt mer enn gull.»
Etterpå satt faren min, Kjell, med meg ved bordet og spurte: «Hold deg unna trøbbel med kvinner, ellers blir du sliten. Men ikke bekymre deg, Liv er en rolig dame, og jeg har elsket henne i tretti år. Synnøve er vår perle ta vare på henne, gutten min.» Vi spiste med enorm appetitt, lo over gamle minner og sang sammen mens Ole tryllet på gitaren.
Tre dager senere dro jeg til foreldrene til Synnøve. På veien stoppet vi innom et konditori i Bergen, hvor Synnøve kjøpte håndlagde eclairs til damene. På femte timen av ettermiddagen sto jeg foran døren til deres hus. Liv åpnet med et overrasket blikk: «Å hei, mine kjære, velkommen!» Hun så på meg som om jeg var en fremmed på dørstokken.
«Mamma, jeg elsker deg også. Skal vi ikke bare gå inn i stuen i stedet for å stå på trappen?» hvisket jeg, og vi gikk inn sammen. Liv smilte og spurte: «Er du Synnøve, den unge damen?» Jeg tok hånden hennes og svarte: «Ja, jeg er Synnøve, og jeg er så glad for å bli kjent med deg.»
Deretter presenterte jeg Synnøve for familien: «Dette er Synnøve, min forlovede. Dette er moren min, Marit, søsteren min, Kari, og faren min, Kjell.» Overraskelsen i øynene deres var tydelig, og stillheten fylte rommet til en knitrende lyd av bestikk.
«Velkommen, Synnøve! Har dere med dere en flaske med fruktvin? Perfekt, og noen søtsaker for dere, gutter!» proklamerte Kjell med et lett fnis. Synnøve svarte: «Nei, vi spiser ingen kaker på kvelden, men dere må smake på sjokoladen!» Liv dyttet en kakeboks bort fra seg med et lite grimass.
Alle satte seg, og vi åpnet en flaske musserende vin, tok en skål og senket glassene. En kort stillhet fulgte, men så brøt Marit den med et smil: «Synnøve, er du klar for å bli en del av vår familie?» Jeg nikket, og vi lo sammen med resten av selskapet.
Etter en stund kom moren min med en bekymringsfull tone: «Synnøve, du har tjue kilo for mye. Det er dårlig for helsa, og når du får barn, vet jeg ikke hva som vil skje» Synnøve svarte uten å nøle: «Når jeg blir mamma, blir jeg enda vakrere, og jeg har min kjære mann og vårt barn. Ikke tror du en slank kvinne nødvendigvis er lykkelig?»
Kari klemte seg fast i stolen, men Kjell reiste seg og hevet glasset: «Til kvinnene i denne familien, så forskjellige, men alle elsket!»
Senere gikk vi ut i den milde augustluften, hånd i hånd, og lo som to barn. Jeg tenkte på hvor lett det var å føle seg hel når man har funnet sin egen plass. Vi bestemte oss for å gifte oss 25. august, en dag som vil bli husket med latter, musikk og kjærlighet.
Nå, mens jeg skriver dette ned, kjenner jeg en ro i hjertet som aldri før. Jeg er takknemlig for at jeg har funnet Synnøve, for at vi har gått fra bankens stille krystallstoler til en bryllupssal fylt med tradisjonell norsk fest. Livet er som en lang tur på ski noen ganger bratt, men alltid vakrere når du deler den med noen som holder deg i hånden.
— Eirik.
