«Vent litt», sa han. «Jeg gikk av på stasjonen din for et øyeblikk, så kom jeg tilbake til vognen min og alt var borte. Jeg kikket ut av vinduet, og der gikk en fyr med vesken min. Jeg sprang etter ham, men han var allerede forsvunnet»
«Og du kunne da bare hoppe tilbake i vognen og ordne opp etterpå», spurte Tiril. «Forstår du, mens jeg lette etter den fyren, rakk ikke toget mitt lenger»
Tiril var sliten etter en lang dag på jobben. Hun jobbet i en liten blomsterbutikk i hjertet av Oslo, rett ved Karl Johan. Kundene strømmet alltid inn, og før jul var det nesten som en bølge av folk i hvert eneste vindu.
Det var kaldt, snøen falt jevnt som melis på kaker. Tiril gikk langs fortauet i den store vinterparka, lommetørkleet festet i den varme dunjakken.
Hun fikk knapt tid til å sette seg ned i lunsjpausen. Hun fortsatte å gå, og drømte om å komme hjem, krype ned i sengen og drømme om en varm sjokolade.
Mens hun vandret, merket hun ikke at en fremmed mann nærmet seg. Hun stoppet opp, så på ham.
Foran henne stod en fyr i førtiårene, kledd på en litt rar måte. Tiril tok et skritt til siden for å gi ham plass.
«Unnskyld, kan du hjelpe meg?», spurte mannen plutselig.
Hun ble forbløffet og sto fast.
«Jeg», mannen ristet på hodet, lukket øynene et øyeblikk, «jeg skulle til datteren min med toget. Så skjedde dette»
Mannen stoppet opp for et sekund og så trist på Tiril. Hun prøvde igjen å gå rundt ham.
«Vent», sa han. «Jeg gikk av på stasjonen din for et øyeblikk, så kom jeg tilbake til vognen min og alt var borte. Jeg kikket ut av vinduet, og der gikk en fyr med vesken min. Jeg sprang etter ham, men han var allerede forsvunnet»
«Og du kunne da bare hoppe tilbake i vognen og ordne opp etterpå», spurte Tiril.
«Forstår du, mens jeg lette etter den fyren, rakk ikke toget mitt lenger»
«Da måtte du vel ha spurt noen om hjelp», mumlet Tiril, og begynte å bli litt irritert.
«Jeg spurte overalt. De sa jeg måtte vente. Neste tog går først om noen timer. Jeg ville ikke stå i stasjonen hele dagen. I sekken min hadde jeg alt klær, dokumenter, penger. Jeg trengte å vaske meg og bli varm Jeg betaler deg tilbake», så mannen med et bønnholdent blikk på Tiril.
«Ja, men du har vel ikke nøkkel til leiligheten min?», protesterte Tiril.
«Jeg har jo ingen å gå til. Alle ser på meg som en skjempe. Gud, hvorfor tror ingen på meg?», mannen hevet blikket mot himmelen, så trist at Tiril fikk litt sympati for ham.
Hun så kritisk på ham. Kledd som han var Kanskje var det egentlig noe i sekken likevel Men han oppførte seg greit.
«Greit. Kom til meg, så blir du ikke kald. Jeg finner på noe med klærne dine», sa hun.
«Tusen takk. Du er så snill. Ingen har lyttet til meg før», svarte mannen og fulgte henne.
Tiril gikk inn i leiligheten sin og satte seg på den lille stol i gangveien. Hun var dødstrøtt.
«Gå og dusj», nikket hun mot døren i den trange gangen. «Jeg skal finne klær til deg. Hva heter du, forresten?»
«Mikkel», svarte mannen og lukket seg inn på badet.
Snart hørte hun lyden av vann som rant fra dusjen.
Tiril sukket. Drømmen om hvile måtte vike.
«Ingen fare, det blir ikke dyrere», tenkte hun mens hun samlet klærne sine. Broren hennes bodde i Trondheim, men noen av klærne hans var fortsatt i sekken.
«Det går bra, det blir ikke dyrt», tenkte hun.
Hun pakket alt hun trengte, banket på baddøren, og da vannet stilnet, sa hun at klærne lå på kommoden i gangen.
Hun fylte en skål med suppe og satte den i mikrobølgeovn. Hun satte seg på en stol og tenkte på hva moren hennes ville si når hun kom hjem og så en fremmed mann i badet. «Kanskje mamma blir forvirret», mumlet Tiril.
«Kanskje mamma blir forsinket i butikken eller hos en venn», ba hun i tankene.
Men Herren var opptatt med andre ting, og hørte ikke hennes bønn. Døren låste seg med et klikk.
«Tiril, er du hjemme?», ropte moren fra kjøkkenet, og Tiril tittet ut. «Åh, jeg trodde du var i badet, så jeg ropte på deg. Hvem er da den som dusjer?», mumlet moren med et øyenbryn hevet.
«Mamma, ikke rop så høyt. Mannen mistet toget. Han skal snart rydde opp og dra», prøvde Tiril å forklare rolig.
«Er det du som ga ham jakken til Alex? Hva skjedde?»
«Ja, jeg sa at han mistet toget. Tingene hans forsvant.»
«Herregud. Du tok ham hjem? Du kjenner ham jo ikke engang! Du tenker ikke på at jeg akkurat kom hjem? Skal vi ringe noen?», var moren i panikk.
«Mamma, ikke vær så høylytt. Han har vært overalt. Jeg venter på toget lenge. Han vasker seg og går», gjentok Tiril roligere.
Ingen vannlyd kom fra badet igjen. Døren åpnet og lukket seg.
«Han har tatt klærne», tenkte Tiril.
Moren satte seg med ansiktet mot døren og ventet.
Snart kom Mikkel inn på kjøkkenet. Han hilste litt sjenert og unnskyldende. Tiril skjønte at han hadde hørt samtalen deres.
«Så, fortell meg. Hvordan kan en så sterk og frisk mann havne i sånn knipe?» spurte moren med skarpe øyne.
«Beklager at jeg forstyrrer. Jeg skulle til datteren min i Oslo for et bryllup. Så mistet jeg telefon, papirer, penger», gestikulerte Mikkel med hendene.
«Hva er det du gjør her da? Vi bor jo ikke ved stasjonen», spurte moren.
«Mamma! Gi ham noe å spise. Hvorfor er du så nysgjerrig?», protesterte Tiril. «Sett deg til bords, Mikkel, jeg har varmet opp suppe til deg.»
«Tiril, da jeg var liten, plukket jeg opp katter og valper på gaten, og nå bringer jeg menn hjem», mumlet hun og flyttet stolen for å gi plass.
«Spis, Mikkel. Men vær forsiktig. Hvis du liker mamma, kommer du nok ikke til å dra herfra», sa Tiril med en drypp av sarkasme.
«Du sitter på jobb hele dagen. Ingen privatliv. Du er snart tretti, du burde gifte deg. Jeg kan jo ikke slappe av hvis du ikke er klar for meg», svarte Mikkel spøkende.
«Mamma, hold opp. Mikkel tror vi skal gifte ham», lo Tiril.
«Ingen grunn til bekymring», forsikret hun Mikkel.
«Å, dere, så bra», vinket moren og gikk inn på rommet.
«Du har en seriøs mor», bemerket Mikkel mens han senket tallerkenen.
«Hun oppdro meg og broren alene. Hun er bare bekymret for at jeg skal ende opp med et barn alene», svarte han.
«Forståelig. Hvor jobber du?»
«I en blomsterbutikk. Å hvordan skal du kjøpe billett uten pass? Jeg har ingen penger», spurte Tiril litt oppspilt.
«Jeg har fått hjelp. Kan jeg få telefonnummeret ditt? Jeg skal ringe datteren min og si at jeg ikke kommer til bryllupet. Og en venn»
«Vent litt», sa Tiril og gikk til rommet.
«Mamma, hva gjør du?», ropte hun, mens moren tok fram en gullring og et smykke fra en smykkeskrin.
«Stille du,», mumlet moren. «Hva om han Jeg vet ikke hvem. Jeg skal gi det til tante Marit», sa hun og gikk nedover gangen.
Tiril lot moren gå. Det var meningsløst å stoppe henne.
Tiril plasserte telefonen foran Mikkel og satte seg ved vinduet.
Mikkel ringte datteren sin; ansiktet hans viste at hun sannsynligvis var skuffet over at faren hans ikke kom til bryllupet. Så ringte han noen andre og spurte etter adressen til Tiril sitt hus.
«Snart kommer sjåføren min. Jeg burde vel ikke ha reist i det hele tatt. Kone ville ikke introdusere meg for sin nye mann. Så datteren inviterte meg. Så jeg kjørte forgjeves», sukket Mikkel.
«Og hvem er du, hvis sjåføren kommer?», spurte Tiril overrasket.
Mikkel begynte å like Tiril. I brorens klær så han ganske presentabel ut, selv om han var litt liten.
«Jeg har et lite firma med en venn som reparerer hvitevarer. En liten felles virksomhet. Vennen min overtalte meg til å ikke ta bilen, fordi jeg ikke kjenner Oslo så godt, og på et bryllup måtte jeg jo være pen.»
«Så tog jeg toget. Hadde jeg tatt fly, kanskje det hadde gått bedre. Vær tålmodig, så drar jeg om noen timer», lovet han både seg selv og Tiril.
Tiril så på Mikkel og tenkte at mamma hadde rett. Forestill deg at hun kom hjem fra jobb, og en hyggelig mann ventet på henne. Livet kunne ha vært så meningsfylt. Hun var nesten tretti, bodde fortsatt med moren, og så ingen store planer foran seg.
Det var en gang en fyr som het Leif. Hun hadde forelsket seg, men alt gikk i vask for bryllupet. En gang kom hun hjem fra jobben og fant ham med en venninne Hun mistet både forlovede og venn.
«Du er snill. Alt kommer til å gå bra», sa Mikkel plutselig, og stoppet Tiril fra å drømme.
«Og du? Hvorfor er du alene? Det ser ut som du har alt. Selv en bedrift.»
«Ja, jeg oppdaget at jeg reiste alene til bryllupet. Du er også smart. Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg er skilt fra kona. Jeg har ikke vært så heldig som deg. Moderne kvinner er forsiktige. Menn er like forsiktige. Du er sliten etter jobb, og jeg har ikke gitt deg hvile. Beklager. Jeg er på din hode.»
De snakket lenge. Utenfor ble det mørkt, og mobilen ringte.
«Det er meg. Sashko har sikkert kommet», beklaget Mikkel og tok telefonen fra Tiril.
«Snart drar han, og jeg ser ham aldri igjen. Så blir hver dag like grå», tenkte hun.
«Her er bilen nede. Tusen takk», la Mikkel fra seg telefonen og reiste seg.
«Jeg har skrevet ned nummeret mitt, så du ikke trenger å lete. Jeg er Mikkel fra toget. Jeg regner med at du ikke ringer meg», så han undrende på Tiril.
«Og hvis du noen gang trenger hjelp, kan du alltid stole på meg. Tusen takk igjen. Jeg returnerer klærne, ikke tvil om det. Si unnskyld til moren min for meg. Hun tror jeg er en dårlig type», sa Mikkel med triste øyne, og Tiril nesten brast i tårene.
En tilfeldig fremmed, men hun ville ikke ha ham gå. Hvem var hun, og hvem var han? Tiril lo.
«Ikke hav deg i slike situasjoner igjen.»
«Nei. Fra nå av bruker jeg bare bil eller fly. Ikke tog», smilte Mikkel.
Tiril så ham forsvinne i de tette vinterkveldene, gå ut fra inngangspartiet, stoppe ved bilen, vinke gjennom vinduet.
«Det var det. I morgen vil han ikke engang huske meg.»
«Slapp av?», spurte moren fra døråpningen da hun kom tilbake.
«Så du er sint på meg for at jeg tok ham inn, nå spør du hvorfor jeg slapp ham?», svarte Tiril og prøvde å skjule hvor trist hun egentlig var.
«Han er en god fyr. Det ser du.»
«Hvorfor gjemte du smykkene?»
«Fordi jeg er dum», sukket moren.
Tre uker gikk. På nyttårsaften føltes det som om Mikkel bare var en drøm.
Alt ble merkelig på en dag.
Hun jobbet den 31. desember. Eieren beklaget seg tungt, men lovet å hjelpe henne personlig. Det var lite kunder på den dagen.
Tiril så ut av vinduet og plutselig så hun ved butikken en ekte julenisse.
Han ropte høyt til forbipasserende, delte godteri og gikk rett mot butikken.
Døren åpnet seg, og hun så ham. I en rød, brodert frakk, med lue, hvit skjegg og en stor sekk på skulderen.
Han snakket med eieren, og stemmen hans virket kjent for Tiril.
Endelig kom julenissen bort til henne.
«Jeg visste at du jobber her, så jeg tenkte å overraske deg og heve humøret. Virket det?», spurte Mikkel med et håp i blikket.
«Det virket», lo Tiril.
«Ser ut som jeg må jobbe alene i dag», sukket eieren dramatisk. «Gå hjem, Tiril, med julenissen. Jeg klarer meg selv. Nyt kvelden.»
Tiril trengte ikke overbevisning.
En måned senere sluttet hun i butikken og flyttet til Stavanger for å starte et nytt liv med Mikkel
Moren var lykkelig.
«Datteren har fått seg et liv, nå kan du slappe av. Kanskje barna også kommer en dag. Hvem skal hjelpe, om ikke bestemor?»
Alt som er dårlig kalles ofte skjebne, mens det gode blir sett på som tilfeldige flaks.
Og ofte går de to ikke hver for seg.
Gi en tommel opp og del dine tanker i kommentarene!
